Spørsmål fra leserne

◼ Hvorfor måtte den sønnen David og Batseba fikk, dø etter at David og Batseba hadde syndet, i betraktning av at 5. Mosebok 24: 16 og Esekiel 18: 20 sier at en sønn ikke skal dø for farens synd?

David og Batseba var gift på hver sin kant da de begikk ekteskapsbrudd og hun ble gravid. Deres ekteskapsbrudd var en grov synd som under Guds lov kunne straffes med døden. (2. Samuelsbok 11: 1—5; 5. Mosebok 5: 18; 22: 22) Hvis Gud hadde overlatt til mennesker å behandle dem i samsvar med loven, ville derfor den sønnen som var under utvikling i Batsebas liv, ha dødd sammen med moren. Men Jehova valgte å behandle deres sak på en annen måte, noe han i egenskap av «hele jordens dommer» absolutt hadde rett til å gjøre. — 1. Mosebok 18: 25.

Da David ble konfrontert med sin skyld, erkjente han: «Jeg har syndet mot [Jehova].» Så sa Guds talsmann til David: «Så har også [Jehova] tatt bort din synd; du skal ikke dø.» (2. Samuelsbok 12: 13) David ble vist barmhjertighet på grunn av pakten om Riket. Og siden Gud kan granske menneskenes hjerte, må han ha vurdert oppriktigheten av Davids anger og på det grunnlag sett at han kunne vise David og Batseba barmhjertighet. Likevel ville de ikke slippe alle følgene av sin synd. Det ble sagt til David: «Fordi du har vist forakt for Jahvæ med det du har gjort, så skal heller ikke den sønnen du har fått, få leve.» — 2. Samuelsbok 12: 14, MMM.

Gud «slo» det barnet som de ikke hadde rett til å få; gutten ble syk og døde. (2. Samuelsbok 12: 15, EN) I dag kan det være lett å rette oppmerksomheten mot barnets død og anta det syn at det ble avsagt en hard dom. Men det er på sin plass å huske at hvis denne saken var blitt behandlet av menneskelige dommere i samsvar med loven, ville alle tre (David, Batseba og den sønnen hun bar) ha mistet livet. Når vi ser det fra denne synsvinkelen, var det barmhjertig av Gud å la to av dem få leve. Dessuten sitter ikke vi i dag inne med alle kjensgjerningene, for eksempel hvordan barnets helse var rett etter fødselen. Likevel kan vi godta Guds måte å behandle saken på. Vi kan ha tillit til at det han gjorde, var upartisk, forstandig og rettferdig. Til og med David innrømmet siden: «Guds vei er fullkommen.» — 2. Samuelsbok 22: 31; jevnfør Job 34: 12; Jesaja 55: 11.

Dette stemmer med Davids reaksjon etter at han hørte Guds dom. Mens barnet var sykt, sørget og fastet David. Men så snart det døde, forstod David at saken var avsluttet. (2. Samuelsbok 12: 22, 23) David stolte på Guds dom og trøstet Batseba (som nå var hans lovformelige kone). Han forsikret henne om at deres ekteskapelige forhold ville fortsette. Senere fikk de sønnen Salomo, som ble Davids etterfølger.

Vi behøver ikke å se det slik at Guds måte å behandle saken på, var i strid med 5. Mosebok 24: 16 eller Esekiel 18: 20.

I loven gav Gud dette budet: «Fedre skal ikke lide døden for det barna har gjort, og ikke barn for det fedrene har gjort. Enhver skal dø for sin egen synd.» (5. Mosebok 24: 16) Disse retningslinjene ble gitt med tanke på israelittiske dommere som skulle behandle juridiske saker. Dommerne kunne ikke se hva som bodde i folks hjerte. De skulle behandle det enkelte menneske på grunnlag av dets egen oppførsel, slik den ble fastslått ved kjensgjerninger.

Esekiel 18: 20 sier noe lignende: «En sønn skal ikke bære farens skyld, og en far skal ikke bære sønnens skyld. Den som gjør rett, skal få igjen for sin rettferd, og den som gjør ondt, skal rammes av sin ondskap.» Dette siktet i første rekke til voksne. Sammenhengen viser at det her er tale om en sønn som så farens ondskap, men som ikke ville gjøre det samme selv. Sønnen holdt tvert om Jehovas forskrifter og levde etter dem. En slik sønn ville bevare livet når faren døde. — Esekiel 18: 14—17.

Men det står ikke til å nekte at barn kan få merke konsekvensene av foreldrenes handlinger. Foreldre som lever over evne, eller som disponerer sine midler på en tåpelig måte, kan påføre hele familien fattigdom. Eller tenk på hvordan det berører barna hvis den ene av foreldrene blir dømt til fengselsstraff på grunn av forbrytelser som han eller hun har begått. De ulykker som Gud med rette påførte israelittene på grunn av deres ondskap, berørte også barna på den tiden. (5. Mosebok 28: 15, 20—32; Esekiel 8: 6—18; 9: 5—10) På den annen side kom Gud med denne oppfordringen til sitt folk: «Velg da livet, så du og din ætt kan få leve! Du skal elske [Jehova] din Gud, adlyde ham og holde fast ved ham! Da skal du få leve.» — 5. Mosebok 30: 19, 20.

Det som skjedde i Davids og Batsebas tilfelle, bør derfor gjøre det helt klart for foreldre at deres oppførsel i høy grad kan berøre barna deres. Hvis foreldre ’frykter Guds navn, skal rettferds sol renne’, til velsignelse for hele familien. — Malaki 4: 2.