Bibelen — er den bare menneskers ord?
WILLIAM TYNDALE gav sitt liv i kampen for å gjøre Bibelen tilgjengelig for alle. Martin Luther gjorde seg enorme anstrengelser for å oversette den til tysk. For Jean Calvins tilhengere var den «regelen og normen for all sannhet». Ja, en gang var det få som tvilte på at Bibelen er Guds Ord. Den oppfatningen var også en grunnsetning for den romersk-katolske kirke.
Men i dag stiller saken seg annerledes. Det er få som leser Bibelen, historiens største bestseller, og enda færre som følger den. Forfatteren James Barr gav uttrykk for det mange føler, da han sa: «Min beretning om den bibelske tradisjons tilblivelse er en beretning om et menneskelig verk. Den er menneskers fremstilling av sin tro . . . En passende betegnelse på Bibelen ville være Israels Ord og noen ledende første kristnes Ord.» — The Bible in the Modern World av James Barr.
Hvorfor denne forandringen? Er Bibelen Guds Ord eller noen menneskers ord? Har dette i det hele tatt noen betydning nå i det ikke-religiøse 20. århundre?
Har det noen betydning?
For å ta det siste spørsmålet først: Ja, det har betydning. Hvorfor? Fordi Bibelen blir beskrevet som ’en lykt for vår fot og et lys på vår sti’. (Salme 119: 105) I dag trenger vi virkelig et slikt lys. Vår vakre planet er i ferd med å bli ødelagt. Millioner av mennesker sulter. Det er få som ser framtiden tillitsfullt i møte, og selve menneskehetens eksistens er truet. Bibelen tilbyr seg å veilede oss gjennom disse usikre tidene til en trygg og lykkelig framtid. Hvis den virkelig er Guds Ord, er den nettopp hva vi trenger.
Hvorfor har så folk begynt å tvile på den? Svaret på dette spørsmålet vil hjelpe oss til å avgjøre om denne boken virkelig er Guds Ord eller ikke.
Hva skjedde med troen?
I løpet av det 17. og det 18. århundre ble troen på Bibelen, som til da hadde vært nesten enerådende, offer for et klimaskifte hva meninger angår. I Europa utviklet det seg en skeptisismens og verdsliggjøringens ånd. Regjeringssystemer, økonomi, natur, religion — alt ble trukket i tvil. Og Bibelen var ikke noe unntak.
I det 17. århundre gav den tidligere katolikken Pierre Bayle åpent uttrykk for tvil med hensyn til Bibelen. Han satte spørsmålstegn ved dens historisitet og kronologi. Andre fulgte hans tenkemåte, og i det 19. århundre slo skeptisismen ut i full blomst i den historisk-kritiske bibelforskning. Dens tilhengere hevder at Bibelen ikke er det den gir inntrykk av å være. Ifølge dem var det ikke Moses som skrev de fem Mosebøkene. De ble tvert imot til nokså sent i den jødiske historie på grunnlag av forskjellige kilder som var skrevet flere hundre år etter Moses’ tid. Alle profetier som var oppfylt, måtte ha blitt skrevet etter oppfyllelsen. Jesajas bok ble følgelig skrevet av en rekke personer i løpet av en periode på flere hundre år. Og Daniels bok ble skrevet omkring 165 f.Kr.
Virkningen av denne form for bibelkritikk fremgår av den tyske bibelforskeren David Friedrich Strauss’ tilfelle: «Er vi fortsatt kristne? Nei, sa Strauss, i hvert fall ikke de av oss som er blitt oppslukt av historisk-kritisk bibelforskning, for vi kan ikke lenger godta Bibelen som Guds Ord.» — Religion and the Rise of Scepticism av Franklin L. Baumer.
Den nye, ikke-religiøse tidsalder medførte også nye vitenskapelige oppdagelser. Noen av disse støttet Bibelen, men andre så ut til å kollidere med den. Mange ble derfor ledet til å tro at Bibelen var avleggs. Denne oppfatningen fikk ny støtte i midten av det 19. århundre, da utviklingsteorien ble populær — en teori som er direkte i strid med skapelsesberetningen i 1. Mosebok. Denne teorien ble tatt imot med begjærlighet av de fleste vitenskapsmenn og av den historisk-kritiske bibelforsknings tilhengere. I dag blir den godtatt av mange prester og framholdt som en kjensgjerning i skolene.
Betyr alt dette at vitenskapen på en eller annen måte har motbevist Bibelen? Eller har den historisk-kritiske bibelforskning vist at Bibelen ikke er Guds Ord?