Hva slags løpebane vil du velge?
ER DU ung og går på skolen? I så fall kan du sikkert glede deg over de goder som gjerne hører med til ungdomstiden: god helse og stor livskraft. Livet ligger foran deg som en vei som ingen har gått på før. Hvordan vil du bruke det i årene som kommer?
Når du tenker på din egen framtid, er det uten tvil en del ting du spør deg selv om. Bør jeg begynne på universitetet og satse på å bli lege, advokat eller forsker? Er jeg fengslet av drømmen om å få en høy stilling for å gjøre store penger og oppnå anerkjennelse? Kunne jeg tenke meg å bli en berømt skuespiller eller maler? Eller bør jeg som en ungdom som er hengitt til Jehova Gud, velge heltidstjenesten som min livsgjerning og dermed vise at jeg ’tenker på min skaper i ungdommens år’? — Forkynneren 12: 1.
Artikler i aviser og ukeblad skildrer ofte berømte personers tilværelse som spennende og fargerik. Men hva vet du om en heltidstjeners tilværelse? Er den kjedelig? Eller er den virkelig interessant og spennende? Det kan du bli hjulpet til å finne ut av ved å reflektere over noen opplevelser som noen som har vært i heltidstjenesten i mange år, har hatt.
Hvorfor de valgte heltidstjenesten
Mens det var krig i Vietnam, studerte Harry ved universitetet på Hawaii for å bli historielærer. Han studerte også Bibelen sammen med Jehovas vitner. I likhet med mange av sine medstudenter ble han engasjert i den radikalisme som var populær blant studentene på den tiden. Han begynte å eksperimentere med narkotika og syntes særlig at LSD var fascinerende. En morgen han våknet i leiligheten sin, fikk han se et forferdelig rot. Sigarettstumper og knuste brennevinsflasker lå strødd omkring, og menn og kvinner lå hulter til bulter på gulvet. Han kunne bare så vidt huske at han hadde kranglet med politiet om en ransakingsordre, og at husverten så hadde truet med å kaste ham ut. Det var da han bestemte seg for at han enten skulle slutte å studere Bibelen eller bringe orden i sitt liv. Heldigvis valgte han det siste.
Etter hvert som Harry fikk større bibelkunnskap, fikk han mindre lyst til å gå på universitetet og å bli lærer. Han sluttet ved universitetet, fikk seg en deltidsjobb, ble døpt og var snart kvalifisert til å bli pioner — en heltidsforkynner. Han slo dermed inn på en ny løpebane, en som ville bli full av utfordringer og sunne, interessante opplevelser.
Da Harry og hans kone hadde vært spesialpionerer en tid, ble de sendt som misjonærer til Belau, en øygruppe med vakre fjelløyer i den vestlige delen av Stillehavet. Der tjener de fremdeles som misjonærer. Hvordan er det å være misjonær på disse øyene?
Forkynnelse ved hjelp av båt
Mye av forkynnelsen på øyene i Mikronesia foregår ved hjelp av båt og apostlenes hester. Harry og hans kone, Rene, husker den første gangen de forkynte ved hjelp av båt på en øy som ligger nokså langt fra hovedøya. «Vi bodde i et hus som lå slik til at vi måtte reise mange kilometer opp en elv for å komme dit. Denne elven snodde seg gjennom en mangroveskog og en jungel som var så tettvokst at vi hadde et grønt vevd tak over hodet når vi satt i båten,» forteller Harry. «Fra der hvor vi bodde, drog vi nedover elven og stanset mange steder for å forkynne for folk som bodde langs elvebreddene. En gang vi hadde vært på feltet og skyndte oss oppover elven for å rekke å komme hjem før mørket falt på, hørte jeg plutselig at Rene skrek. Jeg snudde meg brått, akkurat tidsnok til å se en lang krypdyrhale forsvinne ned i vannet med et plask. Det var en saltvannskrokodille — den største krokodillen i verden. Heldigvis kom vi oss trygt hjem. Egentlig hadde vi tenkt å bade i elven, men etter å ha sett den digre krokodillen tenkte vi det var tryggest å feste et tau til en bøtte og trekke badevannet opp i båten.»
Ettersom en ikke kan komme til mange av landsbyene og husene med noe framkomstmiddel, verken til lands eller til vanns, må misjonærene bruke mange timer på å gå gjennom jungelen på stier hvor det vokser vakre kokospalmer på hver side, for å komme fram til de vennlige, ydmyke menneskene. Harry sier: «Vi finner alltid noen som vil lytte til sannheten. Disse isolerte menneskene viser ofte gjestfrihet. De klatrer opp i en kokospalme, henter en moden kokosnøtt, kutter av toppen med en machete og tilbyr deg en drikk rett fra den opprinnelige ’kartongen’. Den er svært forfriskende, velsmakende og næringsrik.»
Hvordan er misjonærene i Belau blitt belønnet for sine anstrengelser? De har nå en menighet på 42 sanne kristne. I fjor var gjennomsnittlig ti av forkynnerne i heltidstjenesten hver måned, og 193 overvar høytiden til minne om Kristi død.
Hva synes Harry om den avgjørelsen han traff om å vie sitt liv fullstendig til tjenesten for Jehova, nå som han har vært i heltidstjenesten i 17 år? «Hvis jeg ikke hadde funnet Guds sannhet for 17 år siden, ville jeg ha sløst bort min tid og mitt liv på å trakte etter verdslige ting,» sier han. «Jeg ville aldri ha funnet den fred i sinnet og den trygghet som jeg har følt de årene jeg har vært pioner og misjonær, både som enslig i mange år og senere sammen med Rene, som jeg nå har vært misjonær sammen med i åtte år.»
Heltidstjenesten anbefales
Milton gikk på den videregående skole på Hawaii. Andre oppfordret ham til å satse på en lovende karriere med økonomisk sikkerhet. Men søsteren hans og de to eldre brødrene hans var allerede i heltidstjenesten som pionerer, og deres eksempel oppmuntret ham til å overveie å begynne i heltidstjenesten selv. Dessuten hørte han et foredrag om hvilke velsignelser heltidstjenesten bringer, og hvordan Jehova vil dekke våre materielle behov hvis vi stoler på ham og setter ham på førsteplassen i vårt liv. Milton forteller: «Dette motiverte meg til å velge heltidstjenesten som min løpebane. Så før jeg avsluttet den videregående skole, ble jeg døpt og begynte i heltidstjenesten.»
Da Milton begynte som pioner, var det færre enn ti pionerer i den menigheten han tilhørte. Hva gjorde han med det? «Jeg spurte de unge brødrene om de ville arbeide sammen med meg på feltet,» sier han. «Som følge av det var det også mange av dem som senere begynte i heltidstjenesten.»
«Min svoger var eldste og pioner,» fortsetter Milton. «Vi tilhørte samme menighet og samarbeidet om å oppmuntre andre til å bli pioner. Det ble bestemt at jeg skulle oppmuntre tenåringene, mens han skulle oppmuntre husmødrene. Etter noen måneder var det 25 heltidstjenere i menigheten. Da kretstilsynsmannen kom, oppfordret han ti av dem til å søke om å bli spesialpionerer og å flytte til menigheter i nærheten. Vi satte oss da som mål å hjelpe ti andre til å begynne i pionertjenesten for å erstatte dem som hadde flyttet. Neste gang kretstilsynsmannen kom, hadde 15 til begynt i heltidstjenesten. Vi hadde nå 30 pionerer. Kretstilsynsmannen bad igjen ti av dem om å flytte til andre menigheter. Og igjen satset vi på å få noen som kunne erstatte dem. Før kretstilsynsmannen kom på sitt neste besøk, hadde 20 til søkt om å få begynne i pionertjenesten!»
Pionerånden hadde smittet de unge. Nesten alle de unge hadde satt seg som mål å begynne i heltidstjenesten når de var ferdig med ungdomsskolen. En søster bestemte seg for å bli pioner da hun var 13 år. Hun sa: «Det var det det var naturlig å gjøre.» Hun og de andre ungdommene i menigheten tenkte aldri på å satse på noe annet. Etter skoletid ble det arrangert gruppevitning, og med tiden var det 60 elever fra tre forskjellige skoler som var med på dette sammen med pionerene. I sommermånedene var det svært oppmuntrende å se at så mange som 130 var med på gruppevitning.
Pionertjenesten førte til større privilegier
Milton forteller: «I 1974 ble jeg innbudt til å arbeide som misjonær 6400 kilometer hjemmefra — i Belau i Mikronesia.» Det var en utfordring å gå lange avstander gjennom tropisk vegetasjon og å reise med båt, og det tok tid å venne seg til dette.
Milton husker spesielt en varm dag med høy fuktighet da han og hans følge hadde gått i flere timer på støvete stier. «Vi var helt utslitt da vi kom fram til en interessert familie. Moren sendte sønnen ned til elven. Han kom tilbake med en kjempestor vannmelon som var blitt avkjølt i elven. Vi spiste over halvparten av den, og så forfriskende som det var!»
Da Milton hadde vært misjonær i Belau et år, ønsket han å se tre mål bli nådd, nemlig at de lokale brødrene med tiden ville overta ansvaret i menigheten, at de unge ville begynne i heltidstjenesten, og at menigheten ville bygge sin egen Rikets sal. Han sier: «Nå som jeg har vært her i ti år, blir mine bønner om at alle disse tre målene må bli nådd, besvart.»
Synes Milton at han traff det riktige valg da han for 14 år siden valgte heltidstjenesten som sin løpebane? «En ting jeg har lært i løpet av alle de årene jeg har vært i heltidstjenesten, er dette: Hvis vi er villige, vil Jehova bruke oss i rette tid,» sier han. «Vi må aldri gi opp, men fortsette villig å stille oss til rådighet i hans tjeneste. Du vil aldri angre på det hvis du velger det å tjene Jehova på heltid som din løpebane.»
Hvordan vil du bruke ditt liv?
Dere unge, hvordan vil dere bruke framtiden deres? Vil dere bruke den på dere selv, eller vil dere bruke den fullt ut på Jehova? (Romerne 14: 8) Overvei under bønn å ta del i heltidstjenesten nå som dere er unge. Etterlign Jesus ved å leve resten av deres liv «etter Guds vilje». (1. Peter 4: 2) Det vil beskytte dere mot de skadelige følgene av å ha verdslige ambisjoner og satse på en verdslig karriere og mot skadelig påvirkning fra verdslige omgangsfeller. Analyser deres omstendigheter og bestem en dato for når dere har som mål å begynne i heltidstjenesten. Arbeid mot dette målet og be om at Jehova må hjelpe dere å nå det. — Efeserne 6: 18.
Hvis du velger pionertjenesten som din løpebane, kan det være at du etter hvert får mange fine tjenesteprivilegier som nå overgår dine forventninger. Ditt liv vil bli fylt med glede, trygghet og kjærlighet. Det vil være spennende, interessant og tilfredsstillende. Framfor alt vil det være et liv som behager Jehova. — Ordspråkene 27: 11.