Hvem er egentlig eskapister?

«VIRKELIGHETSFLUKT.» Det sa en mann om det at en ung slektning av ham flyttet til en øy i Stillehavet for å være misjonær. Og mange ville være enig med ham. En radiokommentator i New Zealand antydet for eksempel nylig at når den økonomiske situasjon forverres, er det en god del som tyr til troen på Gud som en slags eskapisme.a

Men er de som vier sitt liv til åndelige interesser, egentlig eskapister? Ikke ifølge Jesus Kristus. Han betraktet ikke troen på Gud som en illusjon, som hjernespinn eller et fantasifoster. I Johannes 7: 28 (NW) sa han: «Jeg er ikke kommet på eget initiativ, men han som sendte meg, er virkelig.»

Det at Jesus trodde på Gud, hadde ikke noen passiv virkning på ham. Han ble tilskyndt til å fremstille seg for Gud for å tjene ham. Han sa: «Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud.» (Hebreerne 10: 7) Troen er ikke noen svakere drivkraft for de sanne kristne i dag. Merk deg for eksempel det Paulus skrev til Timoteus, en fremtredende eldste i menigheten i det første århundre. Paulus visste at noen i menigheten var rike. Men fordi deres tro var basert på virkeligheten, ville de bli tilskyndt til å bruke denne rikdommen på en god måte. Paulus skrev: «Du skal innskjerpe for dem som er rike i denne verden, at de ikke må være overmodige og ikke sette sitt håp til den usikre rikdom, men til Gud. Han gir oss rikelig av alle ting, for at vi skal nyte dem. De skal gjøre godt, så de kan være rike på gode gjerninger, være gavmilde og gjerne dele med andre. På den måten samler de seg en skatt og legger en god grunnvoll for den kommende tid, slik at de kan gripe det virkelige liv.» — 1. Timoteus 6: 17—19.

Det å være en kristen er derfor ingen virkelighetsflukt. Det innebærer at en besluttsomt påtar seg ansvar. Den Gud vi tilber, er ikke innbilt; han er virkelig. Vårt liv, som vi bruker i tjenesten for ham, er meningsfylt og gir oss følelsen av å utrette noe verdifullt. Vårt håp om en framtidig belønning er ikke en løs formodning, men har sitt grunnlag i løfter som er gitt av en Gud som ikke kan lyve. — Hebreerne 6: 18.

Men hva så med dem som mener at det ikke er nødvendig å tjene Gud, og som isteden lar sitt liv dreie seg om materielle eiendeler eller en eller annen selvisk karriere? Kan det være at det egentlig er de som er eskapister?

Den vise mannen Salomo brukte slike uttrykk som «tomhet» og «jag etter vind» for å beskrive et liv som ble dominert av materielle ting og kjødelige nytelser. Han beskrev utfallet ved å si: «Alt det mine øyne begjærte, lot jeg dem få; jeg nektet meg ingen glede. Hjertet gledet seg over alt mitt strev, og det var lønnen for all min møye. Jeg gav meg til å tenke over alt det jeg hadde gjort med mine hender, det jeg hadde strevd og slitt med. Se, alt var tomhet og jag etter vind. Det er ingen ting å vinne under solen.» — Forkynneren 2: 10, 11.

Ja, også en materialistisk livsstil gav en slags glede. Men følelsen av å utrette noe virkelig verdifullt og varig lykke manglet. Et slikt liv er rett og slett «tomhet». Det hebraiske ordet for «tomhet» betyr bokstavelig talt «pust» og sikter derfor til noe som ikke er stabilt og permanent.

Kan da en som lever et slikt liv som Salomo stemplet som «tomhet», anklage en kristen for å flykte fra virkeligheten og for å være tilfreds på et illusorisk grunnlag? Neppe. Apostelen Paulus viser dessuten at «denne verdens scene skifter». (1. Korinter 7: 31, NW) Her sammenligner han den ugudelige verden med en scene hvor det stadig foregår sceneskifte. Det kan være at det som virker praktfullt, deilig og storslått i dag, er borte i morgen. De som er «skuespillere» i dag, blir med tiden erstattet av andre. Til tross for alle de anstrengelsene de gjør seg, frembringer ikke livet deres noe som har varig verdi. De har ikke noe virkelig håp for framtiden.

Det er som Philip Chesterfield, en engelsk hoffmann og taler på 1700-tallet, sa: «Jeg har gått fra den ene tåpelige fornøyelse og nytelse til den andre og er ferdig med dem alle. Jeg har vært borti all verdens fornøyelser, og jeg vurderer dem etter deres egentlige verdi, som i sannhet er svært lav . . . Når jeg reflekterer over det jeg har sett . . . og det jeg har gjort, kan jeg neppe overbevise meg selv om at alt det lettferdige kjas og mas som var forbundet med fornøyelsene og nytelsene i verden, hadde noe med virkeligheten å gjøre.»

De kristne gjør imidlertid som Abraham, som «ventet på den by som har de virkelige grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til». (Hebreerne 11: 10, NW) Fordi deres tro har et sikkert grunnlag, trenger de ikke å flykte fra virkeligheten; de lar isteden sitt liv være fylt med tilfredsstillende virksomhet. Hva med ditt liv? Er det en flukt, eller er det basert på virkeligheten?

[Fotnote]