Eksempler på maktmisbruk i vår tid
IFØLGE den loven som Gud gav ved Moses, var det strengt forbudt for dommere å ta imot bestikkelser. (2. Mosebok 23: 8; 5. Mosebok 10: 17; 16: 19) Vi kan tydelig se hvor forstandig denne bestemmelsen var, når vi tenker på hvordan enkelte myndighetspersoner i vår tid har misbrukt sin makt.
Et eksempel i denne forbindelse gjelder en amerikansk dommer som het Martin T. Manton. I 1918 motarbeidet han bibelstudentene, som Jehovas vitner dengang ble kalt, da de forsøkte å få J. F. Rutherford og sju av hans medarbeidere løslatt fra fengsel mot kausjon. Disse åtte kristne forkynnerne var blitt anklaget for å skape vanskeligheter for krigsmakten, og de ble sendt til statsfengslet i Atlanta i Georgia. Den appellretten som behandlet deres anke, bestod av tre dommere, og Manton var én av dem. Han dissenterte med de to andre dommerne, som bestemte at anken skulle tas til følge. Da saken ble behandlet på nytt, ble den urettmessige dommen omstøtt.
Hva slags dommer var så denne Manton? Ifølge presseomtalen var han «den dommer [i De forente stater] som hadde høyest rang nest etter de ni høyesterettsdommerne». Han var også en av De forente staters høyest dekorerte lekmenn, ettersom paven hadde slått ham til «ridder av St. Gregor». Men Manton styrtet ned fra sin høye stilling da han ble funnet skyldig i lovbrudd og dømt til to års fengsel og måtte betale en bot på 10 000 dollar. Hva hadde han gjort seg skyldig i? Han hadde solgt rettsavgjørelser. Og ikke nok med det, han hadde også drevet med regelrett utpresning av dem som ble fremstilt for ham. Han hadde truet dem med at han ville felle en dom som gikk i deres disfavør, hvis de ikke betalte ham et større beløp. Saken ble omtalt i The New York Times på denne måten: «Utpresning drevet fra det føderale tinghus.» For et misbruk av juridisk makt!
Mange år senere var Spiro Agnew implisert i en sak som fikk stor publisitet. Spiro Agnew var visepresident i De forente stater fra 1969 til 1973. Han ble siktet for å ha svindlet det offentlige for flere tusen dollar, og dette førte til at han måtte gå av. Så sent som i 1983 betalte han over 250 000 dollar til staten Maryland fordi han hadde tatt imot bestikkelser.
Så har vi Richard M. Nixon, som hadde foreslått Agnew som visepresident. Den amerikanske senatskomiteen som behandlet Watergate-saken, anbefalte at Nixon skulle stilles for riksrett. Anklagen mot ham gjaldt tre punkter: at han hadde misbrukt sin stilling som president, at han hadde hindret rettsvesenet i dets arbeid, og at han hadde nektet å samarbeide når han ble innkalt som vitne. Du vet sikkert at han trakk seg fra sitt embete den 9. august 1974, da han hadde to og et halvt år igjen av sin presidentperiode.
Tilsvarende former for maktmisbruk foregår over hele verden. Det kanadiske bladet Maclean’s for 15. juli 1985 kunne for eksempel berette om «sex-orgier i parlamentskretser . . . og økonomiske misligheter». Ifølge dette bladet skal en høytstående funksjonær ved parlamentets personalkontor ha henvendt seg til en 30 år gammel kvinne på en fest og sagt: «Hvis du ikke tar av deg klærne, kommer du til å miste jobben.»
Omtrent samtidig offentliggjorde et internasjonalt nyhetsmagasin en artikkel med tittelen «Omveltningene i Kina hemmes av korrupsjon». I artikkelen het det: «Praktisk talt hver eneste dag i den senere tid har de offisielle avisene kommet med beretninger om økonomisk svindel, og i noen av tilfellene er høytstående embetsmenn implisert.»
For ikke så lenge siden inneholdt New Zealand Herald en artikkel med tittelen «Korrupsjonens forbannelse en alvorlig trusel i ’lykkelandet’». Denne artikkelen refererte hvordan en pensjonert dommer betraktet situasjonen: «Midt i 1980-årene er Australia preget av velstand, tilfredshet og korrupsjon.»
Det er tydelig at alle som misbruker sin makt på denne måten, ignorerer et prinsipp som Kristus framholdt: «Ingen ting er gjemt uten at det skal fram, ingen ting skjult uten at det skal bli kjent.» — Matteus 10: 26.