Jehovas vitners historie i nyere tid
9. del: Gjenopplivelsen av vitnene etter krigen
RUTHERFORDS og hans sju medarbeideres appell ble tatt til følge, og deres sak kom opp på nytt den 14. april 1919 for den føderale appelldomstol i New York. En måned senere (den 14. mai 1919) ble den dom som med urette var blitt avsagt mot dem sommeren før, omstøtt.a (Et år senere, den 5. mai 1920, fikk de åtte menn en fullstendig oppreisning i retten da statsadvokaten etter ordre av justisministeren kunngjorde for åpne dører at anklagen skulle trekkes tilbake.)b Appelldomstolens omstøtelse av den urettferdige domsavsigelsen ble omtalt på førstesiden i en avis som het Brooklyn Eagle, i utgaven for 15. mai 1919:
«Kjennelsen mot russellittene omstøtt ved appellretten; ’Rettssaken var urettferdig’. Dommerne Ward, Rogers og Manton ved den føderale krets domstol for appellsaker i New York-distriktet omstøtte i dag domsavsigelsen over russellismens ledere, som dommer Harland B. Howe fra Vermont under en rettssak i Brooklyn i juni i fjor fant skyldige i å delta i en sammensvergelse for å motarbeide utskrivningen til militærtjeneste og forårsake oppstyr og oppsetsighet i landets væpnede styrker. Avgjørelsen fastslår at dommer Howe behandlet [tre] vitner på en urettferdig måte. . . . Etter som avgjørelsen gir russellittene medhold i deres påstand om at deres organisasjon, som forbyr medlemmene å drepe, gjorde sine medlemmer berettiget til fritagelse fra aktiv tjeneste i Hæren, later det til å være lite sannsynlig at sektens ledere noensinne vil bli trukket for retten på nytt. . . . Dommer Martin T. Manton stemte imot flertallets beslutning, som ble nedskrevet av dommer Henry G. Ward.»c
Denne dommer Manton, en framstående katolikk, var det som den 1. juli 1918 uten angitt grunn nektet Rutherford og hans medarbeidere å bli løslatt mot kausjon, og derved forårsaket at de urettferdig ble holdt innesperret i ni måneder mens de ventet på at deres appell skulle bli tatt til følge. Det var den samme Manton som Vatikanstatens pave, Pius XI, senere belønnet ved å slå ham til «Ridder av St. Gregor den stores orden». Og det er den samme «mektige» Manton som den 3. juni 1939 selv ble refset og idømt fengselsstraff, fordi han på en skammelig måte hadde misbrukt sin høye stilling som føderal dommer og tatt imot bestikkelser som beløp seg til 186 000 dollar, for seks domsavsigelser.d
Da Selskapet Vakttårnets ledere ble løslatt våren 1919, var de først og fremst interessert i å få organisasjonens hjul til å rulle igjen. Det vitnearbeid som var blitt drevet i over fire årtider, hadde måttet stanse på grunn av Satans angrep utenfra. De som gjennomlevde denne prøvelsens tid og kom ut av den i en renset tilstand, ble nå plutselig løslatt og sluppet fri fra sitt babylonske fangenskap. De forsto at de hadde en tid med en intens, ny virksomhet foran seg. Tiden var inne til å bygge opp en ny jordisk organisasjon, en ny verdens samfunn, under det rike som alt var blitt opprettet i himmelen av den levende Gud. Ved det midlertidige hovedkontor i Pittsburgh ble det lagt planer og truffet tiltak for å åpne hovedkontoret i Brooklyn i New York på nytt. Det skjedde den 1. oktober 1919.e De sikret seg nye trykkerilokaler i Myrtle Avenue i Brooklyn. Det ble også planlagt og holdt en enestående sammenkomst for alle de vitnene som var kommet gjennom prøvelsene. Denne store, åndelige festen varte i sju dager, og ble holdt i Cedar Point i Ohio fra 1. til 7. september 1919. Dette konventet viste seg å bli det største som noensinne var arrangert av Selskapet fram til den tiden. Det var 6000 til stede ved de vanlige møtene, 200 ble døpt, og 7500 overvar det offentlige foredraget.f På dette konventet ble det kunngjort at det skulle utgis et nytt blad, The Golden Age [Den gylne tidsalder]. Første nummer av dette bladet kom den 1. oktober 1919.g Kolportørtjenesten (pionertjenesten) tok seg fort opp igjen, før våren 1919 var 150 mennesker opptatt i denne gren av tjenesten, og om høsten var det 507 som virket i heltidstjenesten på feltet. Pilegrimtjenesten ble også gjenopprettet ved at 86 spesielle representanter ble sendt ut fra menighet til menighet for å styrke hovedkontorets forbindelse med menighetene og samle sammen alle som var blitt atspredt på grunn av forfølgelsen under krigen, og for å vekke ny begeistring hos dem. Det viste seg sannelig at vitnene ikke hadde latt seg knekke av de stormfulle kriseårene.h Ja, det vitnearbeid som hadde ligget nede, ble raskt gjenopplivet av Guds mektige, virksomme kraft til bestyrtelse for nasjonene. — Åpb. 11: 11.
Jehovas levning av salvede vitner ga seg modig og med kraft i kast med å gjenopprette sann tilbedelse, virkelig kristendom, som var blitt formørket av babylonisk, falsk religiøs tenkning fra den tid av da de siste av Jesu apostler døde omkring år 100 e. Kr. Kristenhetens frafalne presteskap hadde kollektivt sett, som «lovløshetens menneske», lenge holdt folk i et stort mørke. Selv om Jehovas folk fra 1870-årene til 1918 gradvis hadde forandret mange trekk ved sin grunnleggende religiøse oppfatning, slik at de ikke lenger var i overensstemmelse med de fordervede lærdommer som ble dosert av babyloniske og frafalne kirkesamfunn, var de likevel i høy grad hemmet av fordervede og uriktige oppfatninger og skikker som de hadde fått i arv gjennom de hedenske tradisjoner kristenheten har antatt. Disse vitner for den høyeste Gud trodde for eksempel både før deres vanskeligheter meldte seg i 1918 og mens de sto på, at de kunne stole trygt på såkalt «karakterutvikling»,i de dyrket skapninger i en betraktelig utstrekningj og anerkjente de jordiske politiske regjeringer som de av Gud «foresatte øvrigheter» (Rom. 13: 1), og var derfor hemmet av menneskefrykt, særlig av frykt for verdslige herskere.k De feiret også enkelte hedenske høytider, for eksempel julen,l de brukte korsets merke som et symbol på kristen hengivenhet,a de lot navnet Jehova være i bakgrunnen og fortsatte organisasjonsmessig sett med å ha en demokratisk styreform innen de lokale menigheter.b I det store og hele gjorde enhver det som så ut til å være rett i hans egne øyne. Den innsamling av de salvede som fant sted i mange strøk på jorden under ledelse av Selskapet Vakttårnet, resulterte i en løselig sammenslutning av kristne som lengtet etter en enda større gjenopprettelse av kristne verdier.
I 1919 og tiden deretter begynte alt dette å bli forandret, slik at de kunne imøtese strålende velsignelser fra Gud i framtiden. De salvede vitner ble som et løselig forent samfunn betraktet levende igjen etter det skjebnesvangre slag de hedenske regjeringer hadde tildelt dem i årene 1914—1918, og som ble fyllestgjørende beskrevet i 8. del av denne historiske beretningen, altså i forrige nummer av bladet. Som et gjenopprettet kristent samfunn betraktet bekjente de øyeblikkelig sine synder, nemlig at de hadde inngått kompromiss og var besmittet med falsk religion. De angret sin tidligere handlemåte, uttrykte ønske om å forandre sin opptreden og ba Jehova om tilgivelse. Organisasjonsmessig sett husket de også sine synder, som blant annet besto i at de hadde gått på akkord ved å fjerne sidene 247—253 i Den fullbyrdede hemmelighet (den engelske utgaven), sjuende bind av deres Studier i Skriften, for å behage slike som hadde oppkastet seg til sensorer,c at Vakttårnets moderorgan oppfordret sine lesere til å benytte den 30. mai 1918 som en bønnedag etter anbefaling av den amerikanske Kongressen den 2. april og i overensstemmelse med president Wilsons kunngjøring den 11. mai,d at de roste regjeringer av denne verden,e og at de blandet seg bort i ikke-religiøse foretagender.f Som en gruppe betraktet bekjente de: «Vi har syndet med våre fedre, vi har gjort ille, vi har vært ugudelige.» «Hvem har overgitt Jakob til plyndring og Israel til røvere? Var det ikke [Jehova], han som vi syndet mot, og på hvis veier de ikke ville vandre, og på hvis lov de ikke hørte?»g (Sl. 106: 6; Es. 42: 24) De tankevekkende artiklene i Vagt-Taarnet for september og oktober 1919, som het «Salige er de som ikke frykter», fordrev den «menneskefrykt» som hemmet den trofaste levning, og de begynte fra da av å opptre som et tilgitt folk, en renset organisasjon, en ny nasjon som var frigjort fra Djevelens gamle verdens organisasjon. De gledet seg over at den korte perioden med Jehovas mishag nå var endt, at han ikke lenger var vred på dem og at deres framtidige tjeneste for ham ville være antagelig. — Es. 12: 1.
Hva har Bibelens profetier å si om denne gjenopprettelsens tid? Vi har i tidligere studier sett hvordan Sion, Jehovas universelle organisasjon, uten organisasjonsmessige smerter, voldsomheter eller vanskeligheter i 1914 fødte eller på en vellykket måte frambrakte et guttebarn, nemlig himlenes rike, en ny regjering som Kristus Jesus forestår. (Dan. 7: 14; Es. 66: 7; Åpb. 12: 5) Men ifølge profetiene skulle denne begivenhet bli etterfulgt av at Sion skulle komme «i barnsnød» eller lide på grunn av forfølgelse, vanskeligheter og atspredelse av sine salvede vitner på jorden (1914—1918) for derved å frambringe et «land» og et «folk». (Es. 66: 8) Frambringelsen av et «land» på «en dag», Jehovas dag, betegner gjenopprettelsen av Jehovas jordiske tilbederes frie stilling i den hensikt at de skulle bygge opp et teokratisk samfunn, den nye verdens samfunn, som derved ble grunnlagt i 1919.h (Es. 51: 16) Et «land» eller en jordisk tilstand eller stilling må ha innbyggere, og de første som bebodde dette nye land, denne nye jordiske situasjon, et land som skulle kalles «ektehustru», var en salvet levning av det «åndelige Israel» som utgjorde det hellige «folk» som ble gjenreist til sann tilbedelse i 1919.i (Es. 62: 4) Senere skulle også fremmede, mennesker som tilhørte de «andre får», samles sammen og føres inn i dette nye teokratiske «land», denne nye situasjon. Slik har en ganske iøynefallende gruppe mennesker, kjernen til den «nye jord», gradvis utviklet seg midt i en døende, fordervet gammel verden. — Es. 66: 20—22.
Etterat Sions nye avkom, det nye lands nye folk, ble født på en så bemerkelsesverdig måte i 1919, fulgte en periode på 1260 bokstavelige dager, som var forordnet av den store «ørn», Jehova, forat den videre utvikling skulle skje i trygghet og disse nye barn skulle få åndelig føde og styrke. (Åpb. 12: 6, 14; 5 Mos. 32: 11, 12; 2 Mos. 19: 4) Jehova beskyttet derfor sin organisasjon i det nye teokratiske «land» på en spesiell, ørnelignende måte i tre og et halvt år, til 1922. Dette ga de først ankonme, levningen av det åndelige Israel, anledning til å finne seg til rette i det nye, teokratiske land, bli åndelig næret og oppbygd og venne seg til de trivelige forhold som skyldes at Guds gunst hviler over det.
Den gjenopprettelse av levningen av trofaste jøder som fant sted i 537 f. Kr., hadde forbilledlig betydning. De ble dengang ført ut fra det bokstavelige Babylon og fikk komme tilbake til det lovte Israels land som rettferdige innbyggere, og der ble de på en forbilledlig måte atter Jehovas «hellige folk» under en teokratisk tingenes ordning. De gjenoppbygde også Jehovas tempel, midtpunktet for den rene tilbedelse.j På samme måte har også den kristne salvede levning fra 1919 e. Kr. befunnet seg i det land som «skal kalles ektehustru», og påbegynt arbeidet med å gjenopprette Jehovas sanne tilbedelse.
Det som Jehovas tilgitte folk nå skulle få erfare, svarte til det israelittene i fortiden erfarte dengang først Sauls og deretter Davids teokratiske rike ble opprettet for å herske over dem. Ingen kunne lenger være «vant til å gjøre det som var rett i hans egne øyne», slik alle og enhver var i tiden før det eksisterte en regjerende teokratisk konge. (Dom. 21: 25, NW) Nå da Kristus Jesus hadde hersket som det nyfødte himmelske rikes teokratiske konge siden 1914, kunne det ikke lenger være bare en løselig forening av vitner her på jorden. Nei, en nyordning med hensyn til det organisasjonsmessige måtte settes i verk, en fullt ut teokratisk ordning som var samlet omkring og sterkt knyttet til Kongen selv i sin oppbygning og tjeneste. Da Jehovas vitners gjenopprettelse fant sted i 1919, var det derfor ikke en gjenopprettelse til de forhold de hadde erfart i førti år før krisen fra 1917—1919. Det var en gjenopprettelse til en slik teokratisk organisasjon som eksisterte på den første kristne menighets tid.
(Fortsettes)
[Fotnoter]
a Rutherford v. United States, 258 F. 855.
b Watch Tower 1920, s. 162.
c W 1919, s. 162; Consolation for 6. september 1939, s. 6, 7.
d Consolation for 9. august 1939, s. 3—6; New York Times for 21. januar 1929; 18. november 1946, s. 23, spalte 3.
e W 1919, s. 283.
f Vagt-Taarnet 1919, s. 186—191; VT 1920, s. 6—8.
g VT 1919, s. 175; W 1919, s. 298, 318.
h W 1919, s. 371—373.
i VT 1916, s. 106—110; VT 1926, s. 163—168.
j VT 1917, s. 4—31.
k Studier i Skriften (1886), bind 1, s. 287 (I den norske utg. av 1916).
l W 1919, s. 31; VT 1947, s. 201.
a W 1906, s. 274.
b W 1913, s. 381.
c VT 1918, s. 76.
d W 1918, s. 174.
e VT 1918, s. 76.
f W 1900, s. 64; W 1911, s. 178; W 1920, s. 226.
g VT 1935, s. 331; VT 1953, s. 149. 150; Lys, bind 1, s. 101.
h «New Heavens and a New Earth», s. 267, 319
i VT 1925, s. 75.