Nyheter som gir grunn til ettertanke

Blodoverføringer — sikre mot AIDS?

«Jeg tror ikke at engstelse for AIDS bør få påvirke en avgjørelse som må tas om operasjon eller i forbindelse med andre grunner for å motta blod,» sa en talsmann for det amerikanske senter for sykdomskontroll i Atlanta i USA. Det kan vel være at en 60 år gammel pasient som fikk AIDS-virus etter en blodoverføring, ikke er enig i dette.

Blodet var testet mot AIDS, men The New York Times forteller at pasienten fikk blod fra en giver som hadde donert blodet «så snart etter å ha hatt en homoseksuell forbindelse at han ennå ikke hadde utviklet de antistoffer som registreres i AIDS-testen». Tre måneder senere gav blodgiveren blod på nytt. Denne gangen «viste det tegn på antistoffer mot AIDS og ble forkastet,» forteller Times.

De amerikanske helsemyndighetene var sikre på at bruken av de nyutviklede AIDS-testene hadde renset landets lagre av blod for forurenset blod. Nå viser det seg at risikoen for mennesker som tar imot blodoverføringer, likevel er reell, i og med at man ikke greier å identifisere forurenset blod som ikke har utviklet antistoffer som gir de rette testresultatene. Det er meldt om over 21 000 AIDS-tilfelle i USA siden 1977, og nesten to prosent av disse blir tilskrevet transfusjoner med forurenset blod.

De som holder Guds lov, unngår eventuelle smitteeffekter fra blodoverføringer. Hvorfor? Fordi de ’holder seg borte fra blod og fra kjøtt av kvalte dyr’, som ikke er blitt avblodet. Det er religiøse grunner som får dem til å holde seg borte fra blod, men det gir også helsemessige fordeler, for det styrende råd i den første kristne menighet la til: «Om dere passer dere for slikt, vil det gå dere godt. Lev vel.» — Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.

Katolikker forsvarer evolusjonsteorien

Under en alminnelig audiens som ble holdt i Vatikanet i april 1986, sa pave Johannes Paul II: «Hva troslæren angår, finner vi det ikke vanskelig å forklare opprinnelsen til menneskets legeme ved hjelp av en hypotese som evolusjonen.» Hvorfor ikke? Fordi denne katolske «troslæren» går ut på at mennesket i tillegg til legemet også har en udødelig sjel. Kirken hevder at det er denne sjelen, og ikke legemet, som ble skapt direkte av Gud.

I henhold til 1. Mosebok 2: 7 (EN) var det imidlertid slik at «mennesket blev til en levende sjel» da Gud dannet det av jordens muld og blåste livets ånde i dets nese. Mennesket fikk ikke en sjel, men ble en sjel, en levende person. (Jevnfør 1. Korinter 15: 45.) I Esekiel 18: 4 (GN) får vi vite: «Den Sjæl, som synder, den skal dø.» Dette viser at sjelen er selve personen, ikke en immateriell del av personen, som lever videre etter at legemet dør.

Rent overfladisk kan det virke som om det ikke skulle være noe problem å godta at menneskekroppen er blitt til ved utvikling. Men ved å gjøre det har den katolske kirke forkastet skapelsesberetningen i 1. Mosebok, en beretning som Jesus Kristus selv aksepterte som sann. (Matteus 19: 4—6) Hvilket syn er det da en kristen bør akseptere?

Et ubibelsk kompromiss

Pave Johannes Paul IIs besøk i synagogen i Roma den 13. april 1986 er blitt omtalt som en «historisk begivenhet» som vil «åpne en ny æra». Hvorfor? Fordi det var første gang en pave avla et offisielt besøk på et sted der jøder tilber. Ifølge Roma-avisen La Repubblica forsøker den katolske kirke gjennom en slik gest å «rette på historiens feilgrep», ettersom kirken ikke «alltid har levd etter Kristi kjærlighetskrav i forholdet til sine jødiske brødre».

Pavens besøk skulle understreke den «åndelige arv» katolikker og jøder har felles. Men det Johannes Paul har definert som «det fundamentale skille» mellom de to religioner, består fremdeles, nemlig det faktum at jødene ikke godtar Jesus som Messias. Hva er pavens løsning på dette problemet? I sin tale sa han at man må «vise respekt overfor hverandres innerste overbevisning», og at man må unngå å forsøke å presse sin tro inn på de andre. Disse uttalelsene bekrefter, i henhold til La Repubblica, at «paven gir avkall på enhver form for proselyttvirksomhet» overfor jøder.

Apostelen Peter fortalte imidlertid de jødiske prester og eldste i Jerusalem at «det er ikke frelse i noen annen» enn Jesus Kristus. Og da Peter og Johannes fikk ordre om å slutte å forkynne på grunnlag av Jesu navn, svarte de: «Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.» (Apostlenes gjerninger 4: 8, 12, 18—20) Bør ikke Kristi etterfølgere i dag gjøre det samme?