Besluttsomhet var til hjelp for meg

Fortalt av Joseph A. Oakley

HVILKEN glede var det ikke å være blant de 123 707 som var til stede ved Jehovas vitners internasjonale stevne på Yankee Stadium i New York i 1950! Og hvilket privilegium var det ikke etter stevnet å gå i den 16. klasse ved misjonærskolen Gilead i den nordlige delen av staten New York!

Da jeg ble uteksaminert, ble jeg sendt til Pakistan sammen med flere andre australiere. Vi kom dit sommeren 1951. I løpet av det første året ble vi utsatt for store prøvelser.

Én slik prøvelse var den tørre, støvete og varme luften, så totalt forskjellig fra det kjølige klimaet i Victoria og Tasmania i det sørlige Australia, hvor jeg hadde bodd. I tillegg kom tyfus, gulsott og andre langvarige sykdommer som de fleste av oss nykommere pådrog seg. En av våre klassekamerater døde det første året.

Folk var fattige, og deres levesett var svært forskjellig fra det vi var vant til, noe som også utgjorde en prøvelse. Ikke lenge etter ankomsten begynte jeg som reisende tilsynsmann. Det innebar lange, ensomme togreiser, og noen ganger måtte jeg overnatte på perrongen på jernbanestasjonene.

Innbyggerne, som hovedsakelig bestod av muslimer, viste svært liten interesse for Rikets budskap, noe som også var en prøvelse for oss. I tillegg skulle vi forkynne budskapet på et nytt språk, urdu.

Det enkleste ville være å gi opp og reise hjem. Det krevde besluttsomhet å fortsette å være der. Det jeg tidligere hadde opplevd, hjalp meg heldigvis til å holde ut under disse prøvelsene.

Opplevelser som formet mitt liv

Jeg vokste opp på en gård omkring 20 kilometer fra Geelong, en by som ligger ved kysten i staten Victoria i Australia. En dag da jeg var i byen, henvendte en dame som het frøken Hudson, seg til meg og oppfordret meg til å komme og høre et bibelsk foredrag. Dette var i april 1935. Jeg gikk og ergret meg hele uken fordi jeg hadde lovt denne søte, oppriktige gamle damen at jeg skulle komme. Egentlig hadde jeg ikke lyst til å dra, men jeg hadde ikke hjerte til å skuffe henne.

Med visse betenkeligheter holdt jeg det løftet jeg hadde gitt, og gikk for å høre foredraget. Til min overraskelse likte jeg møtet så godt at jeg begynte å være regelmessig til stede på møtene. Det jeg lærte, overbeviste meg om at jeg hadde funnet sannheten, og jeg ble døpt under et stevne i Geelong samme år.

Noen måneder senere kom to nidkjære pionersøstre gående over den halvannen kilometer lange, pløyde åkeren for å komme fram til gården hvor vi bodde. Deres tro og nidkjærhet imponerte meg. Jeg husker at jeg spurte dem om hvor de hadde tenkt å overnatte, siden de var underveis til det nye distriktet de var blitt tildelt i Bacchus Marsh, en liten by over 55 kilometer borte.

«Det vet vi ikke ennå, men vi finner nok et sted før natten,» svarte de. «Hvis ikke, slår vi opp teltet vi har med oss.»

Klokken var allerede over fire, og dagene var korte og kalde. Jeg tenkte ved meg selv: ’Dette er ekte pionertjeneste!’ Det fikk meg til å begynne å tenke: ’Hva gjør jeg egentlig her på gården, flere kilometer fra folk? Hva hindrer meg i å bli pioner slik som disse unge kvinnene? Jeg er også ung og frisk. Hvorfor kan ikke jeg klare det når de klarer det?’ Jeg bestemte meg der og da for at jeg innen kort tid skulle bli pioner.

Fast besluttet på å sette min avgjørelse ut i livet

Far satte seg sterkt imot at jeg drog hjemmefra for å bli forkynner på heltid sammen med Jehovas vitner. Han hadde vært leder for søndagsskolen i omkring 30 år og hadde lite til overs for vitnene. Jeg var imidlertid blitt 21 år gammel, og mor protesterte ikke særlig da jeg la fram planene mine for henne. Den 30. juni 1936 hadde jeg bestemt meg for å dra hjemmefra.

Far bad flere framstående forretningsmenn om å overtale meg til å gi opp denne «forferdelige virksomheten», som han kalte det. De forsøkte inntrengende å få meg til å bli hjemme og brukte alle tenkelige argumenter. De sa blant annet: «Du vil bringe skam over den religion din familie tilhører», «Du slutter deg til en ukjent og svært upopulær gruppe» og «Hvilken garanti har du for at du vil klare deg økonomisk?»

Kanskje mente de det godt da de i over en uke forsøkte å overtale meg, men jo mer de forsøkte, desto mer bestemt ble jeg på å slutte meg til pionerenes rekker.

Den 30. juni kom, en kald og stormfull dag. Jeg pakket eiendelene mine på motorsykkelen og satte kursen mot Melbourne, som lå over seks mil unna. Jeg var blitt spurt om jeg ville samarbeide med en gruppe pionerer der. Dette var begynnelsen til et nytt og meningsfylt liv, men jeg møtte også mange prøvelser.

Motstand blir møtt med besluttsomhet

En av de viktigste metodene for å spre budskapet på den tiden var å bruke høyttalerbiler. Bibelske foredrag som Selskapet Vakttårnets daværende president, J. F. Rutherford, hadde talt inn på grammofonplater, ble spilt for offentligheten. I omkring fem år kjørte jeg rundt med en slik høyttalerbil, en velutstyrt varevogn, som overalt var kjent som «Den røde skrekk».

Bror Rutherfords fyldige, dype røst som strømmet ut fra høyttaleren, var kjærkommen for de få som var sannhetssøkende, men for motstandere av sannheten var den som gift. (Jevnfør 2. Korinter 2: 14—16.) Fra tid til annen hendte det at noen brukte hageslangen på meg eller bombarderte varebilen med steiner.

Bror Rutherfords foredrag avslørte falsk religion, noe som virkelig appellerte til enkelte. En velstående herre bad for eksempel om å få et eksemplar av alle Rutherfords taler som var innspilt på plate, i tillegg til et eksemplar av alle de bøker han hadde skrevet. Jeg klarte så vidt å bære alle platene og bøkene da vi drog til det flotte huset hans for å levere dem. Han var svært glad over å få dem og skrev straks ut en sjekk på 15 pund (på den tiden omkring 520 kroner). Jeg har verken før eller siden levert så mye litteratur på en gang.

I 1938 planla bror Rutherford et besøk i Australia. Planen var at han skulle holde et bibelsk foredrag i rådhuset i Sydney i New South Wales. Jeg var blant dem som skulle kjøre rundt i Sydneys gater med en høyttalerbil for å annonsere det kommende besøket. «Den røde skrekk» ble spesielt utstyrt for denne annonseringskampanjen, som skulle vare i seks uker. Store plakater som annonserte besøket, ble klistret opp på begge sider av varebilen. Denne «lynkrigen» ble møtt med stor motstand.

På grunn av sterkt press fra religiøst hold ble avtalen om å få leie rådhuset i Sydney annullert. Min oppgave ble da å kjøre rundt i høyttalerbilen for å få underskrifter på en petisjon hvor vi protesterte mot annulleringen. Vi oppsøkte store grupper av arbeidere i matpausene, og selv om vi møtte motstand mange steder, fikk vi hundrevis av underskrifter til støtte for talefriheten. Til sammen skrev titusener fra hele landet under på petisjonen. Men til tross for denne omfattende petisjonen, som vi leverte til bystyret i Sydney, fikk vi fremdeles ikke leie rådhuset.

Som så ofte før viste dette seg å være til fordel for Jehovas folk. Vi leide sportsarenaen i Sydney isteden, og på grunn av all denne publisiteten som våre motstandere sterkt hadde bidratt til, kom det, ifølge politiets beregninger, 12 000 personer for å høre bror Rutherfords foredrag. Rådhuset hadde bare sitteplass til 5000, så våre motstandere sørget for at dobbelt så mange fikk høre foredraget.

Besluttsomhet da arbeidet ble forbudt

Motstanden økte da den annen verdenskrig brøt ut i 1939, og i januar 1941 ble Jehovas vitners virksomhet forbudt i hele Australia. Jeg var på den tiden pioner i Melbourne og bodde der hvor Selskapet hadde sitt lager av litteratur.

En dag kom seks kraftige politimenn og henvendte seg til ham som betjente lageret, Jack Jones, og meg. Jeg fikk en frist på fem minutter til å komme meg ut av det rommet jeg bodde på. Har du noen gang forsøkt å pakke alle dine eiendeler på fem minutter? Jeg var på langt nær ferdig da politimennene spankulerte inn i rommet og gav seg til å kaste de klærne og det utstyret som jeg ikke hadde rukket å pakke, ut av vinduet.

Virksomheten stoppet imidlertid ikke opp selv om arbeidet ble forbudt. Fra nå av brukte vi bare Bibelen når vi forkynte fra hus til hus, og når vi holdt våre regelmessige møter i Melbourne. I 1942, det andre året forbudet varte, ble jeg bedt om å dra til Sydney igjen, denne gangen for å hjelpe til med å organisere arbeidet i de sju menighetene av Jehovas vitner i byen.

Representanter for samveldestatene hadde lagt beslag på Betel-hjemmet i Sydney. Organisasjonens virksomhet ble derfor ledet fra et toetasjes hus noen få kvartaler unna. Min oppgave bestod i å besøke menighetene i Sydney med utkast til møtene og annet som var nødvendig for å holde menighetene organisert og i virksomhet. I dette arbeidet brukte jeg en motorsykkel med sidevogn.

Jeg blir sendt til Tasmania

Da forbudet ble opphevet i juni 1943, ble jeg bedt om å hjelpe til med å få gjenopprettet litteraturlageret i Melbourne. I 1946 ble jeg utnevnt til tjener for brødrene (kretstilsynsmann) og sendt til Tasmania, en øystat i Australia. Tasmania er en vakker, kupert øy med mange fjelltopper som er dekket av snø størstedelen av året.

Da jeg tjente som kretstilsynsmann på øya, var det bare sju menigheter og noen isolerte grupper der. I den tiden jeg ikke besøkte menighetene, var jeg pioner i en liten by som het Mole Creek. Under krigen var vitnene blitt utsatt for voldsom forfølgelse i denne byen. Men motstanden hadde på dette tidspunkt lagt seg, og en del av dem som tok imot litteratur, ble etter hvert innviede vitner for Jehova.

Mens jeg var i Tasmania i 1950, ble jeg invitert til Gilead-skolens 16. klasse. Etter uteksamineringen ble jeg som før nevnt, sendt til Pakistan.

Jeg gifter meg og stifter familie

Da jeg hadde vært seks år i Pakistan, giftet jeg meg med Edna Marsh, som hadde tjent som misjonær i Japan. Edna flyttet til Pakistan, og vi var med på å opprette et nytt misjonærhjem i Quetta, som ligger oppe i fjellene i Pakistan. Da vi hadde vært to år i Quetta, bestemte vi oss for å dra tilbake til Australia fordi vi ventet vårt første barn. Hva lå foran oss nå?

Vi var aldri i tvil om hvor vi skulle slå oss ned. Jeg hadde bestemt meg for at hvis jeg noen gang måtte slutte i misjonærtjenesten, ville jeg vende tilbake til Tasmania. Vi var imidlertid praktisk talt blakke, og det var ikke lett for en 45 år gammel mann å få seg arbeid. Vi var imidlertid fast bestemt på at verdslig arbeid ikke skulle få hindre oss i å være til stede på møtene og å delta i felttjenesten.

Åndelige brødre var villige til å hjelpe oss, slik at jeg ble i stand til å starte min egen virksomhet som vinduspusser. I over 20 år gikk jeg ikke glipp av et eneste møte på grunn av verdslig arbeid, og jeg var også i hele denne tiden en regelmessig forkynner. Det krevde virkelig besluttsomhet å avslå tilbud om jobber med de ekstra inntektene det ville føre med seg. Dette gjorde oss i stand til å oppdra barna våre i sannheten og innprente dem nødvendigheten av regelmessig å ta del i Rikets virksomhet.

Barna våre er nå voksne og har flyttet hjemmefra. Begge er sterke i sannheten. Datteren vår var pioner i flere år før hun giftet seg, mens sønnen vår og hans kone er pionerer og tjener hvor behovet er større.

Et velsignelsesrikt liv

Nylig fikk vi besøk av en gammel venn. Hun var den første som tok standpunkt for sannheten i Quetta i Pakistan. Etter et møte i Launceston menighet i Tasmania, som vi nå tilhører, fortalte hun menigheten at hun to ganger hadde gitt tjeneren sin ordre om å si til meg at hun ikke var hjemme når jeg kom for å besøke henne. Ved en senere anledning traff jeg henne imidlertid i hagen, og da hun ikke hadde noen mulighet til å slippe unna, begynte hun å stille spørsmål og tok til slutt imot tilbudet om et bibelstudium. Hun fortalte hvor takknemlig hun var for at jeg hadde lagt besluttsomhet for dagen ved å holde ut i det vanskelige distriktet i Pakistan.

På et stevne i Sydney noen år tidligere kom en ung kvinne løpende mot meg og omfavnet meg. Jeg ble nokså overrasket og mente at hun kanskje tok feil av meg og en annen. «Nei,» svarte hun, «er ikke du Joe Oakley? Du og Alex Miller studerte Bibelen med familien min i Lahore i Pakistan. Nå er moren min, søsteren min og jeg i sannheten, og vi bor i Sydney.»

Slike opplevelser har bidratt til å gjøre forkynnelsen av det gode budskap om Riket på heltid tilfredsstillende. Hvor fint er det ikke å se at Jehova velsigner arbeidet! Da jeg kom til Tasmania i 1946, var det ni forkynnere i byen Launceston. Nå er det tre menigheter her som hver har over 90 forkynnere!

I betraktning av det jeg har opplevd, kan jeg uten å nøle si at besluttsomhet har hjulpet meg til å gjøre disse 50 årene i den kristne tjeneste til en virkelig lykkelig tid.

[Bilde på side 24]

Høyttalerbiler ble brukt for å kunngjøre Rikets budskap i Sydney

[Bilde på side 25]

Joe Oakley sammen med den lille menigheten i Quetta i Pakistan da en ny Rikets sal ble tatt i bruk den 15. desember 1955