Tasmania — en liten øy med en helt spesiell historie

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I AUSTRALIA

«ETTERSOM dette er det første landområdet vi har støtt på i Sydhavet, og det ikke er kjent av noen europeisk nasjon, har vi gitt det navnet Anthoony van Diemenslandt for å hedre [vår] generalguvernør.» Dette skrev nederlenderen Abel Tasman 25. november 1642, dagen etter at han første gang så den øya som nå heter Tasmania og er den nest eldste delstaten i Australsambandet.a Tasman så ikke noen mennesker, men han så røyk fra bål i det fjerne og kutt i trærne oppover stammene med halvannen meters mellomrom. De som hadde laget disse kuttene, skrev han, måtte enten ha en helt spesiell måte å klatre på, eller så måtte de være kjemper! Kuttene var faktisk laget med tanke på klatring.

Etter dette gikk det hele 130 år før Van Diemen’s Land, som øya ble kalt i begynnelsen, igjen fikk besøk av noen oppdagelsesreisende. Da kom franskmannen Marion du Fresne og briten Tobias Furneaux. Kaptein James Cook kom i 1777, og i likhet med du Fresne fikk han kontakt med øyas særegne befolkning. Hans besøk ble imidlertid begynnelsen til en tragedie. John West skriver i The History of Tasmania: «For noen folkeslag åpnet [Cook] veien til sivilisasjonen og religionen, [men] for denne folkegruppen [urbefolkningen] innvarslet han død.» Hva var grunnen til at besøket fikk et slikt tragisk utfall?

Tasmania blir «et fengsel for samveldet»

Landsforvisning var en vanlig straffemetode i Storbritannia, og Tasmania ble en av samveldets straffekolonier. Fra 1803 til 1852 ble omkring 67 500 menn, kvinner og til og med barn — noen var ikke mer enn sju år gamle — forvist fra England til Tasmania for å ha begått forbrytelser som kunne dreie seg om alt fra tyveri av bønnebøker til voldtekt. De fleste av de straffedømte arbeidet imidlertid for nybyggere eller på regjeringsprosjekter. «Under ti prosent . . . satte noen gang sine ben innenfor en straffeanstalt,» sier The Australian Encyclopaedia, «og mange av dem som gjorde det, var der bare i korte perioder.» De fleste fangene ble sendt til Port Arthur på Tasmanhalvøya, men de verste forbryterne ble sendt videre til Macquarie Harbour, som har fått en plass i historien som «et sted viet til tortur». Det smale innløpet til havnen fikk det skremmende navnet Helvetes porter.

I boken This Is Australia forklarer dr. Rudolph Brasch et annet vesentlig trekk ved denne kolonien i den første tiden — dens åndelighet, eller snarere dens mangel på sådan. Han skriver: «I Australia [Tasmania innbefattet] ble religionen helt fra første stund forsømt og ignorert og i beste fall brukt og misbrukt av den herskende klasse til egen fordel. Kolonien ble grunnlagt uten at det ble bedt noen bønn, og den første gudstjenesten på australsk jord ser ut til å ha vært noe man kom til å tenke på lenge etterpå.» De nordamerikanske pilegrimene bygde kirker, mens «de første naturaliserte borgere av den sørlige verden brente sin første kirke for å slippe å gå dit, for det syntes de var kjedelig,» sier The History of Tasmania.

Moralen, som fra før av var dårlig, ble enda verre som følge av at det fantes rikelig med rom å drikke. Både for sivilbefolkningen og soldatene var rom «den sikre vei til velstand,» sier historikeren John West.

Det hendte derimot at det var knapphet på mat. Straffanger som hadde fått friheten tilbake, og nybyggere jaktet i denne perioden på det samme viltet som urbefolkningen, bare med den forskjell at de brukte skytevåpen, mens urbefolkningen brukte spyd. Det er lett å forstå at det oppstod motsetninger. Den eksplosive situasjonen tilspisset seg som følge av de hvites arroganse, overfloden av rom og de kulturelle motsetningene. Europeerne merket opp grenser og bygde gjerder; urbefolkningen var et jeger- og sankerfolk som levde som nomader. Det var bare en liten gnist som skulle til for å sette det hele i brann.

Et folk forsvinner

Gnisten ble antent i mai 1804. En styrke anført av en viss løytnant Moore åpnet ild, uten å være provosert på noen som helst måte, mot en stor gruppe tasmaniere — menn, kvinner og barn — som var ute på jakt, og drepte og såret mange. «Den svarte krigen» — spyd og steiner mot kuler — hadde begynt.

Mange europeere følte avsky for nedslaktingen av de innfødte. Guvernøren, sir George Arthur, var så ulykkelig at han sa seg villig til å gjøre nær sagt hva som helst for å ’gjøre god igjen den skade myndighetene uten å ville det hadde påført de innfødte’. Han satte derfor i gang et program for å «samle dem» og «sivilisere» dem. I en kampanje som ble kalt «den svarte linje», gjennomsøkte 2000 soldater, nybyggere og straffanger bushen for å finne samtlige innfødte og føre dem til et trygt sted. Men dette var en ydmykende fiasko; de fikk bare tak i en kvinne og en gutt. George A. Robinson, en fremtredende wesleyaner, gikk i spissen for en mer forsonlig framgangsmåte, og den virket. De innfødte stolte på ham og tok imot tilbudet om å bosette seg på Flinders Island, nord for Tasmania.

I boken A History of Australia sier Marjorie Barnard følgende om Robinsons innsats: «Selv var han trolig overhodet ikke klar over det, men hans forsoning minnet om et judaskyss. De uheldige innfødte ble isolert på Flinders Island i Bass-stredet med Robinson som sin beskytter. De vansmektet og døde.» Den påtvungne nye livsstilen og kosten fullførte det som kulene ikke hadde klart. En bok sier at «den siste fullblods tasmanske urinnvåneren var Fanny Cochrane Smith, som døde i Hobart i 1905». Det foreligger motstridende opplysninger hva dette angår. Noen mener at den siste ekte tasmanieren var Truganini, en kvinne som døde i Hobart i 1876, mens andre nevner en kvinne som døde på Kangaroo Island i 1888. Personer som er en blanding av de opprinnelige tasmaniere og andre folkegrupper, lever i beste velgående i dag. Denne episoden er med rette blitt kalt ’Tasmanias største tragedie’ og føyer seg til listen over overgrep som mennesker har begått mot hverandre. Den understreker også den bibelske sannhet som sier at «menneske har hersket over menneske til skade for ham». — Forkynneren 8: 9.

Synlige kontraster

Med mindre du besøker museer, biblioteker eller ruiner av gamle fengsler på denne vakre øya, vil du neppe bli oppmerksom på den ilddåpen den gjennomgikk. Tasmania ligger omtrent like langt sør for ekvator som Roma, Sapporo og Boston ligger nord for ekvator. Og øyas geografi er i likhet med dens historie full av kontraster, selv om man aldri befinner seg mer enn 115 kilometer fra havet.

Hele 44 prosent av arealet er skog, og 21 prosent er nasjonalpark. Dette er sjeldne proporsjoner! The Little Tassie Fact Book sier: «Det verneverdige naturområdet i det vestlige Tasmania er et av de siste store bevarte villmarksområdene i de tempererte sonene.» Innsjøer, som blir etterfylt av regn og snø, elver og fosser — hvor det vrimler av ørret — sørger for næring til skoger med tasmanske furutrær og eukalyptustrær, for bare å nevne et par av de mange tresortene. Det er ikke rart at det rundskuet man får fra høyslettene og de ofte snødekte fjelltoppene i de sentrale og vestlige delene av øya, får naturelskere til å komme tilbake om og om igjen.

Men området har ikke kommet på den internasjonale listen over verneverdige områder uten kamp. Og miljøverninteressene er stadig på kollisjonskurs med gruvedrift, papirproduksjon og hydroelektrisk kraftindustri. Gruvebyen Queenstown, som ligner et månelandskap, er en dyster påminnelse om hvilke følger det kan få å utnytte ressursene på en tankeløs måte.

De dyrene som er hjemmehørende på Tasmania, har også vært skadelidende, særlig pungulven, et gulbrunt, hundelignende pungdyr. Mørke striper tvers over ryggen og nedover halen gjorde at den også ble kalt «tasmansk tiger». Dette slanke, sky, kjøttetende dyret fikk dessverre smaken på fjærkre og sauer. Etter at det var blitt utlovt skuddpremie på det, ble det utryddet i 1936.

Et annet pungdyr som er spesielt for Tasmania, nemlig pungdjevelen, er på ingen måte utryddet. Ved hjelp av de kraftige kjevene og tennene sine kan denne åtseletende muskelbunten på mellom seks og åtte kilo fortære en hel kenguru, med hodeskallen og det hele.

Tasmania er også kjent for sin korthalelire. Med utgangspunkt i Tasmanhavet flyr den praktisk talt omkring hele Stillehavet og vender hvert år tilbake til den samme sandgropen som den kom fra — og bringer dermed ære til sin store Skaper.

Like i nærheten av korthalelirens hekkeplass holder en annen fugl til. Det er en fugl som «flyr» under vann — dvergpingvinen, en søt liten fjærball på et kilo. Den er den minste av alle pingvinene og er også den som lager mest støy. Låtene og bevegelsene har skiftende intensitet, og av og til virker den helt febrilsk. I forbindelse med kurtisen kan et par dvergpingviner framføre en duett for å stadfeste sin hengivenhet for hverandre. Mange av dem blir dessverre drept av fiskegarn, oljesøl og plastgjenstander som de spiser ved en feiltagelse, og av hunder og villkatter.

Roligere trekk ved øya

Når man står på det sentrale platået og ser nordover og østover, ser man Tasmanias mer siviliserte ansikt, med sjokoladefargede oppdyrkede områder, buktende elver og bekker, brede alleer og smaragdgrønne beitemarker med sauer og kveg. I nærheten av byen Lilydale i nord får dette lappeteppet et pastellfarget innslag i januar når de velduftende lavendelmarkene står i fullt flor.

Ved elven Derwents utløp, ikke så langt fra de store eplehagene som i sin tid var årsaken til at Tasmania ble kalt Epleøya, ligger hovedstaden, Hobart, som har en befolkning på omkring 182 000. Den blir dominert av det dystre, 1270 meter høye Mount Wellington, som ofte har snø på toppen. På en klar dag kan en herifra se hele byen i fugleperspektiv. Hobart har gjennomgått en rivende utvikling siden 1803, da løytnant John Bowen og de 49 som var med ham, deriblant 35 straffanger, første gang gikk i land ved Risdon Cove. Seilduksseil og knirkende og knakende spanter er ikke lenger å se, men den krevende årlige kappseilasen mellom Sydney og Hobart, når båter med strømlinjeformede skrog og fargerike spinnakere suser forbi jublende tilskuere rett inn i hjertet av Hobart, vekker minner om tidligere tider.

Fra forfølgelse til et åndelig paradis

Geoffrey Butterworth, en av de 2447 som deltok i Jehovas vitners områdestevne «Gudsfrykt» i Launceston i 1994, forteller: «Jeg husker den tiden da det ikke var flere enn 40 Jehovas vitner på hele Tasmania.» Nå er det 26 menigheter og 23 Rikets saler der.

«Men det var ikke alltid så lett,» forteller Geoffrey videre. «En gang i 1938 gikk Tom Kitto, Rod McVilly og jeg med plakater på brystet og ryggen for å bekjentgjøre det offentlige bibelske foredraget ’Se kjensgjerningene i øynene’. Det var en sviende avsløring av falsk religion som skulle kringkastes fra London. Da jeg sluttet meg til de to andre, ble de plaget av en ungdomsgjeng. Og politiet stod bare og så på! Da jeg forsøkte å komme dem til unnsetning, ble jeg slått. Men en mann tok tak i ryggen på skjorten min og drog meg vekk. Han slo meg ikke, men brølte: ’La dem være i fred!’ Til meg sa han lavt: ’Jeg vet hvordan det er å bli forfulgt, kompis; jeg er irsk.’»

Jehova velsignet disse første pionerene, for i dag har det gode budskap om Guds rike nådd ut til alle deler av øya, som har 452 000 innbyggere. Mange etterkommere av de første straffangene og av urbefolkningen ser fram til å ønske alle dem, både hvite og svarte, som en gang døde under så urettferdige forhold, velkommen til en renset jord, for Bibelen lover at det skal finne sted «en oppstandelse av både de rettferdige og de urettferdige». (Apostlenes gjerninger 24: 15) Forandringen kommer til å bli så stor at ’de tidligere ting ikke engang skal minnes’. — Jesaja 65: 17.

[Fotnote]

[Bilder/kart på side 25]

Øverst: Cradle-fjellet og Dove-sjøen

Øverst til høyre: Pungdjevel

Nederst til høyre: Regnskog på det sørvestlige Tasmania

TASMANIA

Australia

[Rettigheter]

Pungdjevel og kart over Tasmania: Department of Tourism, Sport and Recreation – Tasmania; kart over Australia: Mountain High Maps® Copyright © 1995 Digital Wisdom, Inc.