Spørsmål fra leserne
◼ Når noen har undertegnet en «Erklæring med troskapsløfte», kan da den ordningen noen gang bringes til opphør?
Spørsmålet gjelder en ordning som får sin anvendelse i forholdsvis få land. Men la oss først se hva denne høytidelige, midlertidige ordningen går ut på.
Vakttårnet for 1. august 1977 redegjorde for et problem som gjør seg gjeldende i noen land. Gud tillater skilsmisse på bibelsk grunnlag, men noen land har ikke noen ordning for lovformelig skilsmisse. (Matteus 19: 9) Det kan også være at landets lover er slik at det er svært vanskelig å oppnå skilsmisse, at det kanskje tar mange år. Det ovennevnte nummeret av Vakttårnet forklarte følgelig at Jehovas vitner har en ordning som gjelder bare i slike land. I forbindelse med denne ordningen blir det avgitt en «Erklæring med troskapsløfte». Her er et eksempel på en situasjon hvor ordningen får sin anvendelse:
En kvinne lærer sannheten å kjenne mens hun bor sammen med (og kanskje har barn sammen med) en mann som i lang tid har vært separert fra sin kone. Den nyinteresserte kvinnen er trofast mot mannen og ønsker å gifte seg med ham, men det er umulig, for loven tillater ham ikke å skille seg fra sin kone. Hvis menighetens eldste er overbevist om at hennes forhold til denne mannen ville være godkjent av Gud hvis ikke landets lover hadde vært slik de er, vil de la henne undertegne en «Erklæring med troskapsløfte». I denne erklæringen sier hun at hun har gjort alt som står i hennes makt, for å få forholdet legalisert, at hun overfor Gud erkjenner at erklæringen er bindene, og at hun lover å sørge for å bli lovformelig gift så snart det lar seg gjøre, og dermed bringe til opphør denne midlertidige ordningen som har gjort det mulig for henne å bli en del av den kristne menighet.
Men så oppstår spørsmålet: Når hun (eller en annen i samme situasjon) kommer inn i menigheten etter å ha undertegnet en slik erklæring, kan da denne ordningen bringes til opphør på noen annen måte?
I erklæringen heter det at den som undertegner, ’erkjenner at hans eller hennes forhold er bindende i Jehova Guds og alle menneskers øyne, og at det må tas vare på og holdes i akt og ære i full overensstemmelse med Guds Ords prinsipper’. Fra menighetens synspunkt er forholdet derfor like bindende som om det skulle være inngått et lovformelig ekteskap. Men hvis den ene parten dør, er den annen part fri. Det gjelder enten de har vært gift eller har undertegnet en troskapserklæring. (Romerne 7: 2) Bibelen sier også at hvis en som er gift, gjør seg skyldig i porneía (seksuell umoral utenfor ekteskapet), kan den uskyldige part få skilsmisse. (Matteus 5: 32; 19: 9) Det samme gjelder i forbindelse med ordningen med «Erklæring med troskapsløfte». Hvis den ene part gjør seg skyldig i umoral, kan samlivet bringes til opphør hvis den uskyldige part vil det. Den uskyldige kristne må legge fram bevis for at den annen part har vært utro, for de eldste. Dermed blir erklæringen ugyldig; deretter er den uskyldige part fri ifølge Bibelen.
Menigheten betrakter altså forholdet mellom to som har avgitt en «Erklæring med troskapsløfte», som like moralsk bindende som et lovformelig ekteskap. Dermed oppstår et annet spørsmål. Hvordan forholder det seg når det ikke lenger er noe som er til hinder for at partene inngår et lovformelig ekteskap? I det eksemplet som vi nevnte ovenfor, kan det for eksempel være at mannens kone dør, eller at myndighetene vedtar en lov som tillater skilsmisse, og at han er villig til å gifte seg med den kristne kvinnen. I et slikt tilfelle kan ikke søsteren fortsette å leve under ordningen med «Erklæring med troskapsløfte», selv om hun kanskje synes det er pinlig å gifte seg nå, eller risikerer å miste visse materielle fordeler. I samsvar med erklæringen må hun nå ta de nødvendige skritt for å få forholdet legalisert. Hvis ikke hun gjør det, vil menigheten ugyldiggjøre erklæringen, og hun vil da måtte flytte fra mannen eller bli utstøtt.
Men sett at den ikke-troende ikke vil gifte seg med henne. Da hun undertegnet erklæringen, betraktet menigheten forholdet som bindende og moralsk akseptabelt. Det blir ikke umoralsk nå, bare fordi hun ikke klarer å få sin ikke-troende partner til å legalisere forholdet. Hun kan derfor fortsette å være en trofast partner og behøver ikke å flytte fra ham, selv om hun fortsatt bør gjøre seg alle anstrengelser for å få forholdet legalisert. (Dette er en korrigering av det som stod i «Spørsmål fra leserne» i Vakttårnet for 15. juli 1986.) — Jevnfør Dommerne 11: 35; Lukas 18: 1—5.
Situasjonen er naturligvis en helt annen hvis begge parter undertegnet erklæringen og ble døpte kristne. I et slikt tilfelle har begge høytidelig lovt at de skal legalisere forholdet når myndighetenes restriksjoner blir fjernet, og erklæringen vil da ikke lenger gjelde. De er forpliktet til å få dette ordnet innen en rimelig tid eller flytte fra hverandre for å få bli i menigheten. (Jevnfør «Spørsmål fra leserne» i Vakttårnet for 15. januar 1983.) Hvis de flytter fra hverandre, vil den moralsk bindende erklæringen fremdeles gjelde, så ingen av dem er fri til å gifte seg med noen annen. — Jevnfør 1. Korinter 7: 10, 11.
Selv om denne ordningen med en «Erklæring med troskapsløfte» bare får sin anvendelse forholdsvis få steder, understreker denne redegjørelsen den bibelske norm som gjelder overalt: «Ekteskapet skal holdes i ære av alle, og samlivet må ikke skitnes til. For Gud vil dømme dem som driver hor eller bryter ekteskapet.» — Hebreerne 13: 4.