Reformasjonen — da demningen brast
«PLUTSELIG hørte jeg en annen lyd, som minnet om torden som nærmet seg. Jeg og resten av familien . . . begynte å løpe alt vi orket, mot en nærliggende ås. De frådende vannmassene innhentet oss. Vi svømte som aldri før. Selv om vi slukte en god del sjøvann, klarte vi å komme oss i sikkerhet.»
Slik beskrev en filippiner en fryktelig opplevelse som forandret hele hans verden. Du har trolig aldri opplevd en naturkatastrofe, verken flodbølger eller noe annet. Men når vi ser tilbake på historien, ser vi at begivenheter som har inntruffet, har forårsaket like radikale forandringer i millioner av menneskers liv som en bokstavelig storflom ville ha gjort.
På det religiøse område har det også vært en rekke store omveltninger som har snudd opp ned på utallige menneskers liv. Både hinduer, buddhister, muslimer, jøder og kristne har erfart det. Er ditt liv blitt berørt av det? Det er det nesten helt sikkert, uansett hvor du bor. La oss illustrere dette ved å gå cirka 400 år bakover i historien, til det 16. århundre. Vi skal først vende oppmerksomheten mot Europa, hvor det på den tiden var en sydende uro, lik en malstrøm som blir stadig sterkere.
Presset øker
I flere hundre år forut for det som vi kaller reformasjonen, hadde den katolske kirke og de europeiske monarkene ligget i kappestrid med hverandre. Hver av partene gjorde krav på å ha myndighet over den andre parten og over befolkningen. Mange mennesker på kontinentet tok til orde mot det de mente var utilbørlige forhold som kirken stod for.
Hva slags utilbørlige forhold var det? Det var griskhet, skamløs umoral og innblanding i politikk. Vanlige mennesker ble forarget over menn og kvinner som på den ene side gjorde krav på spesielle privilegier fordi de hadde avlagt løfter om fattigdom og kyskhet, men som på den annen side trosset loven ved å være åpenlyst korrupte og umoralske. Adelsmenn i England irriterte seg over en nokså besynderlig situasjon, nemlig at de måtte betale skatt til en pave som på den tiden bodde i og var alliert med Frankrike, Englands fiende i krigstid.
Korrupsjonen innen den katolske kirke gjorde seg gjeldende fra toppen av og nedover. Historikeren Barbara W. Tuchman skriver i sin bok The March of Folly at de seks som var paver fra 1471 av, stod for «et overmål av bestikkelighet, total mangel på moral, havesyke og en i særlig grad ulykksalig maktpolitikk». Barbara Tuchman forteller videre at pave Sixtus IV fikk fram og beriket sin inntil da fattige familie ved å utnevne fem nevøer og en grandnevø til kardinaler og en annen grandnevø til biskop og ved å sørge for at seks andre slektninger ble inngiftet i regjerende familier. Da Alexander VI ble pave, var det en kjent sak at han hadde hatt flere elskerinner og hadde fått sju barn. For å bli valgt til pave bestakk han sine to viktigste rivaler. Den ene fikk ’gull- og sølvbarrer i så store mengder at det måtte fire muldyr til for å bære dem,’ skriver Barbara Tuchman. Han førte senere forsetet ved en bankett i Vatikanet som ble «berømt i pornografiske skrifter». Den samme boken forteller om den gang Michelangelo fikk i oppdrag å lage en statue av pave Julius II. Da Michelangelo spurte om paven ønsket å bli fremstilt med en bok i hånden, svarte den krigerske paven: «Plasser et sverd der. Jeg kan ikke noe med bokstaver.»
Demningen brister
Vanlige europeere ønsket å få åndelig veiledning. Disse mer ydmyke menneskene så at makten var samlet hos mennesker som utelukkende var opptatt av å tilfredsstille seg selv, og de vendte seg derfor til en annen autoritetskilde, en de mente stod over alle andre — Bibelen. Forfatteren Joel Hurstfield sier at reformasjonen var «i dypeste forstand en autoritetskrise». Predikanter og munker i Italia var forferdet over korrupsjonen innen kirken og tok offentlig til orde for en reform. Men ikke noe sted var misnøyen mer illevarslende enn i Tyskland.
I hedensk tid hadde germanske folkestammer en tradisjon som gikk ut på at man kunne betale penger for å slippe straff for forbrytelser. Etter hvert som den romersk-katolske tro fikk innpass, ble skikken tilpasset kirkelige forhold i form av avlat. En synder kunne kjøpe verdien av døde «helgeners» fortjenester hos paven og på grunnlag av dem bli fritatt for timelig straff for sine synder. På grunn av økonomisk press som skyldtes kriger mot Frankrike og omfattende byggearbeid i Roma, gav pave Leo X tillatelse til at det ble drevet salg av avlat, fullstendig ettergivelse av timelig straff for synd. En sterkt forarget Martin Luther sendte ut sine nå så berømte 95 teser om kirkens falske lære. Reformbevegelsen, som hadde begynt som en ubetydelig liten bekk noen generasjoner tidligere, ble til en voldsom strøm etter hvert som stadig flere sluttet seg til den.
På 1500-tallet ble slike personer som Luther i Tyskland, Zwingli og Calvin i Sveits og Knox i Skottland samlingspunkter for mange som så en mulighet til å rense kristendommen og vende tilbake til Bibelens opprinnelige verdinormer. I Tyskland ble det laget et nytt ord for å beskrive dem som ikke ville anerkjenne de restriksjonene som de romersk-katolske fyrstene la på troen, og som sverget troskap mot Gud framfor alle andre. Dette ordet kom senere til å bli brukt om alle som støttet reformasjonen. Ordet var «protestant».
Protestantismen feide over Europa som en voldsom flodbølge. Den omformet religiøse landskaper og trakk opp nye teologiske grenser. Tyskland og Sveits ledet an, raskt fulgt av Skottland, Sverige, Norge og Danmark. Det var også reformasjonsbevegelser i Østerrike, Böhmen, Polen, Transsylvania, Nederland og Frankrike.
I England hadde misnøyen gjort seg sterkt gjeldende i over 100 år, helt siden John Wycliffes og lollardenes tid. Men da bruddet med den katolske kirke endelig kom, hadde det mer verdslige grunner. Kongen, Henrik VIII, hadde bestemt seg for å skifte kone, men ikke religion. I 1534 utropte han seg selv til overhode for den nye engelske kirke. Han hadde ikke de samme motiver som dissenterne på kontinentet, men det han gjorde, åpnet «slusene», så de religiøse omveltningers vann strømmet inn i Storbritannia. Over hele Europa gikk det ikke lang tid før dette vannet ble farget rødt av blodet til tusener som ble pint og torturert på grunn av de religiøse motsetningene.
Der hvor reformtrangen fikk fotfeste, vendte man oppmerksomheten mot kirkens eiendommer. I løpet av bare fire år beslagla den engelske krone 560 klostre, og noen av disse hadde enorme inntekter. I andre land overtok både konge og lekfolk kirkens jord. Da selve Roma ble plyndret, kjente grusomhetene ingen grenser. «Angripernes grusomhet og blodtørstighet ’kunne ha fått en stein til å gråte’,» sier Barbara Tuchman. «Det var skrik og stønn overalt; det fløt mengder av lik i Tiber.» Minoritetene, både katolikker og protestanter, ble brutalt forfulgt. I Böhmen ble protestantene fratatt alle sine eiendeler og rettigheter; i Irland var det katolikkene som led en slik skjebne. Det ble drevet klappjakt på de franske hugenottene, som var protestanter, og på presbyterianerne i Skottland og puritanerne i England. Det var en sanseløs nedslaktning som fant sted, og religionen var den kraft som i første rekke bidrog til å holde den i gang. Ville det aldri bli satt en stopper for grusomhetene?
Kirken hadde ikke noe å tilby som kunne skape fred og forsoning. Men monarkene, som var lei av å se sine land bli tappet for folk og penger i borgerkrig, kom fram til avtaler om å trekke opp faste grenser mellom de ulike trosretninger. Ved freden i Augsburg i 1555 og freden i Westfalen i 1648 ble det bestemt at de religiøse og de nasjonale grensene skulle løpe sammen, og lokalfyrstene fikk rett til å avgjøre hvilken tro undersåttene skulle ha. Europa kom nå inn i en ny epoke som skulle vare i cirka 300 år. Først etter den annen verdenskrig skulle det skje en total forandring som følge av de alliertes seier.
Trangen til religionsfrihet og reform hadde bygd opp et sterkt press bak den demningen som kirkens tilbakeholdende makt utgjorde. Etter århundrers tvang og ufrihet brøt «vannet» endelig igjennom, rant i strie strømmer gjennom Europas daler og etterlot seg et ødelagt og herjet landskap. Da dønningen la seg, hadde presteskapet i de protestantiske land mistet styringen i spørsmål som gjaldt troen. Det var nå de verdslige makter som avgjorde slike spørsmål. Men religiøs intoleranse gjorde seg fremdeles sterkt gjeldende i Europa, og folk flyktet fra det ene landet til det andre. Kontinentet kunne ikke lenger holde på de frigjorte vannmassene, som snart begynte å strømme over havet. I det 17. århundre fant vannmassene et nytt leie. Den nye verden ble kolonisert.
Over havet
«En av de viktigste årsakene til utvandringen til Amerika var ønsket om religiøs frihet,» skriver A. P. Stokes i Church and State in the United States. Folk var lei av å bli plaget og forfulgt. Baptister, kvekere, katolikker, hugenotter, puritanere, mennonitter og andre var villige til å gjennomføre en strabasiøs sjøreise og ta det store skrittet inn i det ukjente. Stokes siterer én av dem som tok dette skrittet: «Jeg lengtet etter et land hvor jeg ville ha frihet til å tilbe Gud på den måten Bibelen hadde lært meg.» Når vi ser på hvilke gjenvordigheter disse emigrantene var villige til å utholde, forstår vi hvor stor intoleranse de var blitt møtt med. Historikeren David Hawke skriver i The Colonial Experience at etter en hjerteskjærende avskjed med hjemlandet fulgte «to, tre, fire måneder da de hver dag kunne vente å bli oppslukt av bølgene eller å bli overfalt av grusomme sjørøvere». Medtatt av vær og vind gikk så de reisende «i land blant barbariske indianere, som ikke var kjent for noe annet enn for sin grusomhet . . . og [var] døden nær av sult i lang tid».
Enkeltpersoner kom for å få frihet, kolonimaktene for å få rikdom. Uansett hva motivene var, tok de sin religion med seg. Tyskland, Holland og Storbritannia gjorde Nord-Amerika til en protestantisk befestning. Særlig den britiske regjering var opptatt av å «forhindre at den romersk-katolske religion . . . skulle få overtaket i Nord-Amerika». Canada kom under innflytelse av både Frankrike og Storbritannia. Den franske regjering ønsket å «holde Ny-Frankrike i den romersk-katolske tro» og nektet til og med hugenotter å immigrere til Quebec. Sør-Afrika og deler av Vest-Afrika ble underlagt protestantisk innflytelse. Denne innflytelsen ble sterkere etter hvert som Australia, New Zealand og mange av øyene i Stillehavet ble innlemmet i den protestantiske kve.
Spania og Portugal var allerede i gang med å gjøre Sør- og Mellom-Amerika katolske. Franskmenn og portugisere heiste det katolske banner i Sentral-Afrika. Goa i India var underlagt portugisisk kontroll, så der slo katolisismen rot.
Jesu selskap (jesuittene) ble stiftet på 1500-tallet for å fremme katolisismen. I midten av det 18. århundre var over 22 000 jesuitter i virksomhet verden over, og de befestet til og med den katolske innflytelse i Kina og Japan.
Det nye panorama
Vannmasser som slippes løs, har stor kraft. Det viste den øyenvitneberetningen som vi siterte i begynnelsen av artikkelen. De utjevner landskaper, graver ut nye daler og kløfter, knuser ting som ligger i deres vei. En slik stri strøm kjenner ingen herre og lar seg ikke kontrollere og lede. Slik var det også med reformasjonens flomvann.
G. R. Elton skriver i The Reformation Crisis: «Det som skjedde . . . var derfor ikke så mye at en ny tro seiret, som at en splittet kristenhet litt etter litt ble alminnelig godtatt», noe ingen egentlig hadde ønsket seg. Kristenheten var splittet, omtumlet av stormen og tappet for krefter. Det var de lokale monarkene og mindre, nasjonale kirker som ble vist større troskap. Romas langvarige herredømme var blitt undergravd. Nasjonalismen slo rot blant protestantene. Storbritannia og De forente stater, som var i protestantiske verdslige lederes makt, dannet sammen den sjuende verdensmakt i Bibelens historie og grep roret i det 18. århundre.
Reformasjonsbevegelsen utrettet imidlertid ikke det som man hadde håpet. Hva var det? Etter hvert som tiden gikk, ble det slik at de grunnleggende læresetninger som ble forfektet av protestantiske kirkesamfunn, enten det nå var nasjonale kirker eller andre kirker, i det store og hele falt sammen med romerske læresetninger. De første reformatorene hadde håpet å vende tilbake til Bibelens normer, til den rene kristendom. Men etter hvert som bevegelsen grep om seg i størrelse og omfang, bidrog forvirringen i ledelsen til at dette håpet brast.
Selv nå i det 20. århundre kan vi se renner som skriver seg fra reformasjonens underdønninger. Kan du identifisere noen av dem? Langt viktigere er det imidlertid at vi befinner oss like foran en endelig, verdensomfattende religiøs omveltning. Religionens fortid er i ferd med å innhente den. Kommer du til å overleve og få se den nye horisonten? Disse spørsmålene skal vi drøfte i Vakttårnet i november.