Religionens framtid — i lys av dens fortid

Del 16: 9. til 16. århundre e.Kr. — En kirke med behov for reformer

«Alt korrupt bør reformeres.» — Voltaire, fransk forfatter og historiker i det 18. århundre

DE FØRSTE kristne trodde ikke på skjærsilden, tilbad ikke bilder, æret ikke «helgener» og heller ikke relikvier. De deltok ikke i politikk og ville ikke gå i krig. Men i det 15. århundre gjaldt ikke noe av dette for mange av dem som påstod at de var etterfølgere av de første kristne.

«Kjettere» krever reformer

«De første arnesteder for kjetteriet [mot den romersk-katolske kirke] oppstod i Frankrike og Nord-Italia omkring år 1000,» sier The Collins Atlas of World History. En del av dem som først ble kalt kjettere, var bare kjettere i kirkens øyne. Det er i dag vanskelig å avgjøre nøyaktig i hvilken grad de enkelte kjettere holdt seg til den opprinnelige kristendom. Men det er iallfall tydelig at enkelte av dem forsøkte å gjøre det.

I begynnelsen av det niende århundre fordømte erkebiskop Agobard fra Lyon tilbedelsen av bilder og påkallelsen av «helgener».a En erkediakon i det 11. århundre, Berengar fra Tours, ble lyst i bann fordi han gikk imot transsubstansiasjonslæren, en lære som går ut på at brødet og vinen som brukes ved den katolske messe, blir forvandlet til Kristi virkelige legeme og blod.b Et århundre senere forkastet Petrus fra Bruys og Henrik fra Lausanne barnedåpen og tilbedelsen av korset.c På grunn av det mistet Henrik friheten; Petrus mistet livet.

«Henimot midten av det 12. århundre krydde det av kjetterske sekter i byene i Vest-Europa,» forteller historikeren Will Durant. Den viktigste av disse gruppene var valdenserne. De fikk stor utbredelse i slutten av det 12. århundre under ledelse av den franske kjøpmannen Pierre Valdès (Petrus Valdo eller Waldo). De var blant annet uenig med kirken om mariadyrkelsen, det å avlegge skriftemål for en prest, messer for de døde, pavelig avlat, sølibat for prester og bruk av kjødelige våpen.d Bevegelsen spredte seg raskt gjennom Frankrike og Nord-Italia, og kom også til Flandern, Tyskland, Østerrike og Böhmen (Tsjekkoslovakia).

I England fordømte John Wycliffe det 14. århundres «maktsyke hierarki». Wycliffe var magister i Oxford og ble senere omtalt som «den engelske reformasjons morgenstjerne». Han og hans medarbeidere oversatte hele Bibelen til engelsk, og dermed ble det for første gang mulig for den alminnelige mann å lese den. Wycliffes tilhengere ble kalt lollarder. De forkynte offentlig og delte ut traktater og deler av Bibelen. Kirken syntes ikke noe særlig om en slik «kjettersk» oppførsel.

Wycliffes ideer spredte seg til andre land. I Böhmen ble de studert av Jan Hus (Johan Huss), rektor ved universitetet i Praha. Hus bestred lovligheten av pavedømmet og benektet at kirken var grunnlagt på Peter.e Etter en strid om avlatshandelen ble han anklaget for kjetteri og brent på bålet i 1415. Ifølge katolsk lære er avlat en ordning som gjør det mulig med delvis eller fullstendig ettergivelse av straff for synder, noe som igjen forkorter eller eliminerer den tid et menneske lider midlertidig straff og gjennomgår en renselse i skjærsilden, før vedkommende kan komme inn i himmelen.

Kravene om reformer fortsatte å bli framsatt. En italiensk dominikanermunk i det 15. århundre, Girolamo Savonarola, kom med denne anklagen: ’Paver og prelater taler imot stolthet og ærgjerrighet, men det er slikt som styrer hele deres liv. De preker dyd og holder elskerinner. De tenker bare på verden og det verdslige; de bryr seg slett ikke om sjelene.’ Selv katolske kardinaler erkjente problemet. I et memorandum til pave Paul III i 1538 gjorde de ham oppmerksom på korrupsjon som omfattet kirkelige, finansielle, juridiske og moralske forhold. Men paven gjennomførte ikke de reformer som det helt klart var behov for, og dermed kom den protestantiske reformasjon. Blant de første lederne for denne reformasjonen finner vi Martin Luther, Ulrich Zwingli og Jean Calvin.

Luther og «det 16. århundres bingo»

Den 31. oktober 1517 satte Luther den religiøse verden i brann da han angrep avlatshandelen ved å slå opp 95 protestteser på kirkedøren i Wittenberg.

Avlatshandelen hadde begynt under korstogene, da avlat ble gitt til troende som var villige til å risikere livet i en «hellig» krig. Senere ble ordningen utvidet til å gjelde folk som gav kirken økonomisk støtte. Snart ble avlatshandelen en lettvint metode å bruke når man skulle skaffe penger til bygging av kirker, klostre eller sykehus. «De edleste monumenter fra middelalderen ble finansiert på denne måten,» skriver religionshistorikeren Roland Bainton, som betegner avlatshandelen som «det 16. århundres bingo».

Luther, som snart ble kjent for sin skarpe tunge, spurte: «Hvis paven har makt til å løslate noen fra skjærsilden [på grunnlag av avlat], hvorfor i kjærlighetens navn avskaffer han da ikke skjærsilden ved å slippe ut alle som er der?» Da Luther ble bedt om å gi penger til et av kirkens byggeprosjekter, svarte han at paven «heller burde selge Peterskirken og gi pengene til de fattige som ble flådd av kremmerne som solgte avlat til dem».

Luther angrep også den katolske antisemittisme: «Overfor jødene bør vi følge Kristi kjærlighets lov, ikke pavens lov.» Og han latterliggjorde dyrkelsen av relikvier: «Én påstår at han har en fjær fra engelen Gabriels vinge, og biskopen av Mainz har en flamme fra Moses’ brennende busk. Og hvordan kan det ha seg at det er begravd 18 apostler i Tyskland når Kristus bare hadde 12?»

Kirken svarte på Luthers angrep ved å ekskommunisere ham. Den hellige romerske keiser Karl V bøyde seg for pavens press og erklærte Luther fredløs. Dette skapte så stor strid at Riksdagen i Augsburg i 1530 ble sammenkalt for å drøfte saken. Det lyktes ikke å få i stand noe kompromiss, og dermed ble det sendt ut en erklæring om hva som skulle være den grunnleggende lutherske lære. Den ble kalt den augsburgske trosbekjennelse, og den kunngjorde i realiteten at den første protestantiske kirke var blitt til.f

Uenighet mellom Zwingli og Luther

Zwingli understreket at Bibelen var den eneste og endelige autoritet som kirken hadde å holde seg til. Han ble oppmuntret av Luthers eksempel, men han ville ikke kalles lutheraner, for som han sa, hadde han fått Kristi lære fra Guds Ord og ikke fra Luther. Han var faktisk uenig med Luther om visse detaljer i forbindelse med Herrens nattverd og også når det gjaldt den holdning kristne burde innta til de borgerlige myndigheter.

De to reformatorer møttes bare én gang, i 1529, på «et slags religiøst toppmøte,» som boken The Reformation Crisis kaller det. Boken sier: «De to menn skiltes ikke som venner, men . . . et kommuniké som ble sendt ut ved avslutningen av møtet, og som ble undertegnet av samtlige deltagere, dekket behendig over omfanget av uenigheten.»

Zwingli hadde også problemer med sine egne tilhengere. I 1525 var det en gruppe som brøt ut fordi de var uenige med ham om hvorvidt staten skulle ha myndighet over kirken. Han gikk inn for dette, mens de var uenige i det. De ble kalt anabaptister (gjendøpere) og betraktet barnedåp som en unyttig formalitet. De hevdet at dåp bare var for voksne troende. De var også imot at kristne skulle bruke kjødelige våpen, selv i såkalte rettferdige kriger. Tusener av dem ble drept for sin tros skyld.

Calvins rolle i reformasjonen

Mange lærde betrakter Calvin som den største av reformatorene. Han gikk inn for at kirken skulle vende tilbake til kristendommens opprinnelige prinsipper. Men likevel minner en av hans sentrale trossetninger, predestinasjonslæren, om læresetninger fra antikkens Hellas, der stoikerne sa at Zevs bestemmer alt, og at mennesker må finne seg i det uunngåelige. Det er helt klart at denne læren ikke er bibelsk.

På Calvins tid ble de franske protestanter kjent som hugenotter, og de ble sterkt forfulgt. I Frankrike satte katolikkene i gang et blodbad mot dem, som begynte med massakrene under Bartolomeusnatten, natten til den 24. august 1572. Tusener ble drept, først i Paris og senere over hele landet. Men hugenottene grep også til våpen, og de drepte mange i de blodige religionskrigene som raste i siste del av det 16. århundre. De valgte dermed å ignorere den rettledning Jesus hadde gitt: «Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere.» — Matteus 5: 44.

Calvin hadde gått foran og hadde brukt metoder for å spre sin religiøse overbevisning som den avdøde protestantiske geistlige Harry Emerson Fosdick beskrev som ubarmhjertige og sjokkerende. I henhold til de kirkelige lover som Calvin innførte i Genève, ble 58 mennesker henrettet og 76 ble sendt i eksil i løpet av fire år. Ved utgangen av det 16. århundre var om lag 150 blitt brent på bålet. En av dem var Michel Servet, en spansk lege og teolog, som forkastet treenighetslæren og dermed ble stemplet som «kjetter». De katolske myndighetene brente en dukke som forestilte ham; protestantene gikk betydelig lenger ved å brenne ham selv på bålet.

Til slutt: «En fryktet realitet»

Enkelte reformatorer var i prinsippet enig med Luther, men de lot likevel være å sette i gang spesielle tiltak. En av dem var den lærde hollenderen Desiderius Erasmus. I 1516 ble han den første som utgav «Det nye testamente» på det opprinnelige greske språk. «Han var reformator inntil reformasjonen ble en fryktet realitet,» sier publikasjonen Edinburgh Review.

Andre gjennomførte imidlertid reformasjonen, og i Tyskland og Skandinavia spredte Luthers lære seg raskt. I 1534 brøt England med paven. Skottland kom snart etter, under ledelse av reformatoren John Knox. I Frankrike og Polen ble protestantismen juridisk anerkjent før utløpet av det 16. århundre.

Ja, som Voltaire så treffende sa det: «Alt korrupt bør reformeres.» Men Voltaire tok et forbehold ved å legge til: «Med mindre reformen er farligere enn selve korrupsjonen.» For at du bedre skal forstå hvor sanne disse ordene er, bør du lese artikkelen «Var protestantismen en reformasjon?», som kommer i neste nummer av Våkn opp!

[Fotnoter]

[Bilder på side 18]

Martin Luther født i Tyskland i 1483, ordinert til prest da han var 23 år, studerte teologi ved universitetet i Wittenberg, ble professor i Den hellige skrift i Wittenberg i 1512, døde 62 år gammel

Ulrich Zwingli, født i Sveits cirka to måneder etter Luther, ordinert til prest i 1506, falt i et slag 47 år gammel som protestantisk feltprest

[Rettigheter]

Kunstmuseet i Winterthur

Jean Calvin, født 25 år etter Luther og Zwingli, flyttet som ung fra Frankrike til Sveits, opprettet en kirkestat i Genève, døde 54 år gammel