Flere grunner til å være takknemlig

ISRAELITTENE i gammel tid hadde flere grunner enn andre til å gi uttrykk for at de var takknemlige mot Skaperen. Hvordan kan vi si det?

Som alle andre hadde israelittene grunn til å være takknemlige for alt det vakre og underfulle Gud har skapt. Men de hadde flere grunner til å være takknemlige, for den allmektige Gud hadde utvalgt dem som sitt spesielle folk og viste dem særlig omsorg. (Amos 3: 1, 2) Tenk over noen av de spesielle grunnene de hadde til å være takknemlige.

De unnslapp døden to ganger

Hvor takknemlige må ikke alle israelittiske foreldre ha vært natten den 14. nisan i år 1513 f.Kr.! Denne viktige natten slo Guds engel i hjel «alle førstefødte i landet [Egypt], både av folk og fe». Men han gikk forbi israelittiske hus hvor blodet av påskelammet eller et kje var blitt strøket på dørstolpene og dørbjelken. Stillheten ble brutt da «det lød et fælt skrik i Egypt; for det fantes ikke et hus hvor det ikke var noen død». Men i hver israelittisk familie var den dyrebare førstefødte fortsatt i god behold. — 2. Mosebok 12: 12, 21—24, 30.

Ikke lenge etterpå må takknemligheten igjen ha vellet fram i israelittenes hjerte, for de ble vitne til at Jehova mirakuløst grep inn da det virket som om de befant seg i en kritisk situasjon ved Rødehavet da faraos hær satte etter dem. Først fikk de se at den skystøtten som ledet dem, flyttet seg og tok plass bak dem og dermed sinket forfølgerne. Deretter så de at Moses rakte ut hånden over sjøen, og de så på med forundring da Gud fikk en kraftig østavind til å blåse hele natten, så vannet skilte seg og det ble tørt på havbunnen. Israelittene trengte ikke mange oppfordringer for å skynde seg gjennom denne passasjen som Gud hadde laget, så de kunne slippe unna.

Men så — en ny grunn til engstelse! Egypterne kom stormende etter israelittene, sikre på at de skulle nå dem igjen. Men se! Da alle egypterne befant seg i passasjen, hvor vannet stod som en mur på begge sider, begynte hjulene å falle av vognene deres, og snart var det full forvirring. Da så alle israelittene var kommet trygt over på den andre siden, sa Jehova igjen til Moses at han skulle rekke ut hånden, «og da morgenen brøt fram, vendte vannet tilbake til sitt gamle leie». Hva førte det til? Ikke én mann i den stolte faraos høyt skattede hær kom fra det med livet, heller ikke herskeren selv. Alle druknet. (2. Mosebok 14: 19—28; Salme 136: 15) Kan du forestille deg hvor takknemlige de utfridde israelittene må ha vært mot Jehova?

Guds bemerkelsesverdige kampmåter

Israelittene var takknemlige for at de var blitt utfridd av Egypt, og for at de hadde kunnet gå gjennom Rødehavet på en så uforglemmelig måte. Men de skulle få oppleve mange vanskeligheter før de kom fram til det lovte land. Hver ting de opplevde i løpet av sin 40 år lange vandring i ørkenen, burde imidlertid ha gitt dem enda en grunn til å være ekstra takknemlige mot Jehova.

Til slutt gikk israelittene over Jordan-elven og befant seg i det landet Gud hadde gitt dem. Snart ble de vitne til et eksempel på de bemerkelsesverdige kampmåter Jehova benyttet til gagn for dem. Hvilket eksempel var det? Det var den forbløffende erobringen og ødeleggelsen av den første kanaaneiske byen de kom til — Jeriko! (Josva, kapittel 6) Gud gav dem befaling om å følge en helt uvanlig strategi — de skulle marsjere rundt Jeriko mens de bar paktkisten! I seks dager etter hverandre marsjerte de rundt bymuren én gang hver dag. Den sjuende dagen gikk de sju ganger rundt byen. Da prestene blåste i hornene, ble luften gjennomtrengt av «et kraftig rop» som israelittene satte i, og «da styrtet muren sammen»! (Vers 20) Det var bare huset til Rahab og den delen av muren som var under det, som ble stående. Muren rundt denne tilsynelatende uinntagelige byen hadde falt uten at Josva og hans hær hadde behøvd å skyte en eneste pil! Denne opplevelsen ved Jeriko gav dem sannelig enda en grunn til å være takknemlig mot Gud.

Ved en annen anledning viste Jehova igjen på en iøynefallende måte hvilke bemerkelsesverdige kampmåter han benytter seg av. Da gibeonittene sluttet fred med israelittene, erklærte fem amorittkonger krig mot gibeonittene. Josva kom dem til unnsetning, og gang på gang i den kampen som fulgte, viste Jehovas mirakuløse hånd seg. Gud skapte forvirring blant amorittene, og «mens de flyktet for israelittene og var kommet til bakken ved BetHoron, lot [Jehova] store hagl falle ned over dem fra himmelen, hele veien fram til Aseka, så de falt døde om». De som ble drept av haglsteinene, var flere enn dem som israelittene drepte med sverd. — Josva 10: 1—11.

«Mens israelittene hørte på,» talte så Josva til Jehova og sa: «Sol, stå stille i Gibeon, måne, stans i Ajjalons dal!» Hva førte det til? Beretningen lyder: «Og solen stod stille, og månen stanset til folket fikk hevn over sine fiender.» — Josva 10: 12, 13.

For noen forbløffende begivenheter! Og hvilke spesielle grunner hadde ikke Jehovas folk nok en gang til å være takknemlige!

Takknemligheten varte ikke lenge

Hver gang Jehova hadde grepet inn, ble israelittene fylt med takknemlighet. Alle sa sikkert i sitt hjerte at de aldri skulle glemme det de hadde sett. Men denne takknemligheten var utrolig kortvarig. Gang på gang viste israelittene en utakknemlig holdning. Derfor «overgav [Gud] dem til andre folk, de som hatet dem, ble deres herrer». — Salme 106: 41.

Likevel viste Jehova storsinn og tilgav israelittene når de kom opp i fortvilte situasjoner, angret at de hadde handlet galt og vært utakknemlige, og ropte til ham om hjelp. «Herren hørte deres rop og så til dem i nøden. Han kom i hu sin pakt med dem og skånte dem i sin store miskunn.» (Salme 106: 44, 45) Om og om igjen tilgav Gud dem, befridde dem fra undertrykkere og lot dem igjen få nyte hans gunst.

Til tross for at Gud var så langmodig med israelittene og stadig sendte profeter som skulle korrigere deres tankegang, viste de seg å være uforbederlige. Men så var det slutt på Jehovas tålmodighet, og han lot Juda bli inntatt av babylonerne i 607 f.Kr. De som ikke ble drept av kong Nebukadnesars styrker, ble ført som fanger til Babylon.

For en katastrofal følge av stadig å være utakknemlig og illojal mot Gud! Og det skjedde til tross for alle de grunnene de hadde til å være takknemlige.

Hvordan kan de kristne i vår tid unngå å begå den samme feilen, unngå å vise mangel på takknemlighet for alt det Jehova har gjort for dem i tillegg til de gode gjerninger han har gjort til gagn for menneskeheten i sin alminnelighet? Det skal vi ta for oss i den neste artikkelen.