«Jeg fikk min del på fager grunn»

Fortalt av D. H. MacLean

DER satt jeg, time etter time, med en kanadisk politimann ved siden av meg. Jeg var fange. Vi var på vei til den kanadiske fangeleiren i Chalk River i Ontario, og det virket som om den 2400 kilometer lange togturen aldri skulle ta slutt.

Dette var i 1944, og den annen verdenskrig var i full gang. Men hvorfor var jeg på vei til en fangeleir? Det var for en stor del på grunn av noe far hadde lært meg helt fra barndommen av. Han pleide å avslutte enhver alvorlig samtale med meg ved å anvende salmistens ord på seg selv: «Jeg fikk min del på fager grunn.» Han oppfordret meg til å jage etter den samme del som han hadde fått. — Salme 16: 6.

En åndelig oppdragelse

Far hadde tjent som sersjant i fire år under den første verdenskrig, og han var blitt skuffet over det han så da, spesielt presteskapets hykleri. I 1920 forklarte en entusiastisk bibelstudent Guds løsning på verdensproblemene for far, og de bibelske sannhetene vakte gjenklang i hans hjerte. Mor ble også interessert og ble en innviet tjener for Jehova. Som følge av det var min søster, Kay, og jeg så heldige å få en åndelig oppdragelse.

Med tiden solgte far forretningen sin, og han og mor begynte å reise fra by til by som heltidsforkynnere. Derfor gikk Kay og jeg på åtte forskjellige skoler i løpet av det skoleåret som begynte i 1928. Hun var da åtte år, og jeg var seks. Vi fortsatte denne omflakkende tilværelsen i de etterfølgende 18 måneder. Men da skolegangen krevde mer av vår oppmerksomhet, kjøpte far og mor en bensinstasjon og et bilverksted i tilknytning til en liten sjokoladebutikk. Disse 18 månedene i pionertjenesten gjorde imidlertid et varig inntrykk på min søster og meg.

Hjemmet vårt, som lå i nærheten av Halifax i Nova Scotia, stod alltid åpent for pionerer og reisende tilsynsmenn. Far var gavmild og hjelpsom mot dem som hadde behov for å få reparert bilen eller manglet bildeler. Mor sørget for mat til våre mange besøkende. Jeg har levende minner om de trosstyrkende opplevelsene som disse heltidstjenerne fortalte. Da jeg var 18 år, husker jeg også at en av de reisende tilsynsmennene spurte meg om jeg ville reise sammen med ham i tre uker når han skulle besøke nærliggende menigheter. Dette uventede privilegiet er blitt et uutslettelig minne for meg.

Begeistring i forbudstiden

I 1940, da jeg bare var 17 år, ble Jehovas vitners organisasjon erklært ulovlig av myndighetene i Canada, og forkynnelsesarbeidet ble forbudt. Vakttårnet ble trykt i all hemmelighet hjemme hos oss, og derfra ble det satt i omløp i hele Nova Scotia-provinsen. Jeg husker hvor begeistret vi var når en kurér kom med stensiler og nye forsyninger med papir og trykksverte midt på natten.

I begynnelsen av forbudstiden deltok vi som en familie i det landsomfattende nattarbeidet som bestod i å dele ut en spesiell brosjyre om slutten for nazismen. Men jeg må innrømme at hjertet hamret i brystet på meg da vi gikk ut av bilen i den svarte, kalde natten. Far gav raske, klare instrukser. Vi skilte lag og gikk hver vår vei.

Du kan tro vi var bekymret da Kay ikke kom tilbake til bilen til avtalt tid. Etter at vi hadde ventet i over en time, kunne vi ikke gjøre annet enn å dra hjem. Til vår store lettelse var hun der og ventet urolig på oss. Politiet hadde stanset henne, men ikke fordi hun delte ut ulovlig litteratur. En politimann hadde fått øye på henne og lurt på hvorfor en søt, ung dame streifet alene omkring i gatene i Halifax så tidlig en kald vintermorgen. Da han så tilbød seg å kjøre henne hjem, tok Kay imot tilbudet — hun hadde jo delt ut alle brosjyrene likevel. Kampanjen var vellykket og fikk stor publisitet i hele Canada.

Hvorfor jeg kom i fengsel

Etter at jeg var ferdig med den videregående skolen i 1941, utførte jeg verdslig arbeid i nesten to år. Deretter overvar jeg et områdestevne i De forente stater, hvor jeg traff Milton Bartlett, en ivrig pioner på min alder. Hans overstrømmende begeistring for sannheten og hans åpenbare glede over pionertjenesten bidrog sterkt til at jeg sluttet i min verdslige jobb og begynte i heltidstjenesten i mars 1943.

Ettersom forbudet fortsatt stod ved makt, var det å delta i det bibelske forkynnelsesarbeidet fra hus til hus som å leke katt og mus med politiet. Da jeg kom til mitt nye tildelte distrikt i Charlottetown på Prince Edward Island, var jeg så ivrig etter å komme i gang med tjenesten for å se hvordan folk reagerte, at jeg glemte å notere meg adressen til losjiet mitt.

Jeg hadde bare besøkt et par hjem da politiet kom og undersøkte vesken min og arresterte meg. Ettersom jeg ikke kunne oppgi noen adresse, havnet jeg i fengsel, hvor jeg satt i enecelle i fire dager. Datteren til et Jehovas vitne i menigheten hørte heldigvis politimesteren snakke om et ungt vitne som satt i varetekt, og det førte til at brødrene stilte kausjon for meg, så jeg ble løslatt.

Rettssaken mot meg ble utsatt i flere måneder, så jeg fortsatte å forkynne fra dør til dør. Deretter ble jeg tildelt et annet distrikt, Glace Bay i Nova Scotia. Et par måneder senere mottok jeg en skriftlig innkalling til å møte for retten i Charlottetown. Jeg forberedte meg grundig til rettssaken i håp om å få framlagt vektige argumenter til støtte for min tjeneste.

Dommeren fant det godtgjort at jeg oppfylte alle kravene til en Ordets tjener. Men han tilføyde at i samsvar med landets lov om verneplikt var det vanlig å sende Jehovas vitner i fangeleirer. Derfor havnet jeg på toget på vei til fangeleiren i Chalk River i Ontario. I løpet av de to etterfølgende årene ble jeg sendt til tre forskjellige leirer.

Frihet — men flere vanskeligheter

Jeg ble løslatt i 1946 og fortsatte som pioner i Glace Bay. Ettersom forbudet mot Jehovas vitner var blitt opphevet, var vi igjen fri til å utføre vårt arbeid i Canada med rettslig beskyttelse. Det eneste unntaket var den fransktalende, katolske provinsen Quebec, hvor det var kraftig religionsforfølgelse. Slik begynte det som blir kalt «slaget om Quebec».

Søndag den 3. november 1946 ble det arrangert et spesielt møte i Montreal hvor Vakttårnets president og andre fra hovedkontoret i Brooklyn var til stede. Traktaten Quebec’s Burning Hate for God and Christ and Freedom Is the Shame of All Canada (Quebecs brennende hat til Gud og Kristus og friheten er en skamplett på Canada) ble frigitt, og det ble redegjort for hvordan den skulle distribueres over hele landet. Den inneholdt i sannhet et flammende budskap. Pionerer ble oppfordret til å søke om å bli opptatt i den neste klassen ved Gilead, hvor de ville få opplæring i hvordan de skulle følge opp denne spesielle kampanjen i Quebec. Jeg søkte, og etter et par måneder ble jeg innbudt til Gileads niende klasse.

Livet i et nytt land

Siden jeg trodde at jeg fikk opplæring med tanke på å dra tilbake til Quebec, kom det som en stor overraskelse på meg da jeg etter uteksamineringen fikk vite at jeg skulle være kretstilsynsmann i Ontario i Canada og besøke de engelsktalende menighetene der. Men det var ingenting i forhold til det sjokket jeg fikk seks måneder senere, da jeg fikk et brev fra Selskapet som inneholdt en tildeling av distrikt i Australia.

I dette nye landet ble min første oppgave å tjene som kretstilsynsmann i hele Western Australia, et enormt område som strekker seg over om lag 2,5 millioner kvadratkilometer. En annen krets jeg tjente i begynnelsen, var den midtre delen av Australia. Den omfattet William Creek, en avsidesliggende utpost. Det eneste vitnet som bodde der, drev en landhandel ved jernbanestoppestedet. En dag så jeg en kamelkaravane komme langsomt mot butikken. Kamelene ble ridd av australske urinnvånere, som kom for å handle. Samtalen lød slik:

Kunden: Skal ha støvler.

Innehaveren: Store eller små?

Kunden: Store.

Dermed var handelen gjort, og kunden vagget ut av butikken for å lesse de nye støvlene sine på kamelen. Så kom det inn en annen:

Kunden: Jeg skal ha kjole til lubra (ord for kone på urinnvånernes språk).

Innehaveren: Tykk eller tynn?

Kunden: Tynn.

Kjolen ble lagt fram, betalt og puttet ned i en pose som skulle lesses på den ventende kamelen.

Sammen med en ektefelle

Tre år etter at jeg kom til Australia, giftet jeg meg med en søt pike fra Brisbane som het June Dobson. Etter at vi giftet oss, var vi pionerer i et år før vi ble innbudt til å reise igjen, først i kretstjenesten og siden i områdetjenesten.

Da jeg var ugift, drog jeg rundt i mange villmarksstrøk i det indre av landet på motorsykkel. Men nå kjørte min kone og jeg med bil. Veien som gikk gjennom det ulendte slettelandet Nullarbor, hvor det er vanlig at temperaturen overstiger 45 grader, var uten fast dekke over en strekning på omkring 1200 kilometer og bestod av fint støv. Støvskyen stod, slik at bilen lignet en racerbåt som pløyer gjennom vannet. Vi tettet alle dørene og vinduene med tape for å holde det lumske støvet ute. Det gjorde at temperaturen inni bilen steg dramatisk, men vi unngikk å bli dekket av støv og skitt.

I løpet av de årene vi var i områdetjenesten, kjørte vi på kryss og tvers av det australske kontinent gang på gang for å besøke en rekke større og mindre byer der det var mulig å arrangere kretsstevner. Da vi begynte i områdetjenesten i 1953, var det bare ett område i Australia. Nå er det fem.

I 1960 ble vi helt uventet innbudt til å tjene på Betel i Strathfield i Sydney. Kontrasten til tjenesten som reisende var stor, men jeg ble til slutt vant til kontorarbeid. Snart fikk vi imidlertid en annen overraskelse. Etter at June og jeg hadde tjent på Betel i 18 måneder, ble vi innbudt til å overvære et nytt, timåneders kurs ved bibelskolen Gilead.

Denne gangen var vi i Brooklyn i New York, hvor Jehovas vitners hovedkontor er. Forrige gang jeg gikk på Gilead, var jeg i South Lansing i staten New York. Da vi ble uteksaminert, fikk vi vite at vi skulle tilbake til Australia og tjene som reisende igjen. Vi tjente som reisende til 1981, da vi igjen ble innbudt til å arbeide på Betel i Sydney. Der har vi vært med på det omfattende arbeid å flytte hele avdelingskontoret, trykkeriet og Betel-familien fra Strathfield til Ingleburn, omkring 50 kilometer fra Sydney sentrum.

«På fager grunn»

Mitt arbeid på tjenesteavdelingen er en glede hver dag. Da jeg kjenner så mange brødre og søstre personlig over hele kontinentet fra de årene vi var i områdetjenesten, har jeg følelsen av at jeg er der sammen med kretstilsynsmennene når rapportene deres kommer inn hver uke. Områdetilsynsmennenes rapporter bringer meg i tankene ut til haller og stevnehaller med den atmosfæren som er på et kretsstevne. Med en Betel-familie som teller over 110 medlemmer, og et Betel-hjem som ligger i et landlig område langt borte fra bråket og forurensningen i byen, synes min kone og jeg at livet på Betel er toppen av vår ’fagre grunn’.

En ettermiddag i mai 1984 kom koordinatoren for utvalget ved avdelingskontoret, H. V. Mouritz, og sa rolig at det styrende råd hadde utnevnt meg til å tjene som et medlem av utvalget. Jeg hadde omtrent den samme følelsen den ettermiddagen som den dagen i 1947 da jeg leste det brevet som sa at jeg skulle tjene i dette tiltalende landet.

Et tilbakeblikk på de 65 årene jeg har vært i Jehovas organisasjon, gir meg følelsen av at ordene i Salme 16: 6 har fått en oppfyllelse på meg personlig. «Min del» har virkelig falt «på fager grunn» for meg. Hvis jeg hadde kunnet velge kurs en gang til, ville jeg uten å nøle ha valgt akkurat den samme kurs igjen. Jeg kan ikke forestille meg noe som kunne ha fått et heldigere utfall eller ha gitt meg en mer verdifull erfaring enn den jeg har fått.