«Din kjærlige godhet er bedre enn livet»
Fortalt av Calvin H. Holmes
Det var en dag i desember 1930. Jeg var akkurat ferdig med å melke kuene da far kom hjem etter et besøk hos en nabo. «Dette er en bok jeg fikk låne av Wyman,» sa han og tok en blå bok opp av lommen. Den het «Verdensbefrielsen» og var utgitt av Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap. Far, som sjelden leste noe som helst, leste i denne boken til langt på natt.
SENERE lånte far andre bøker som var utgitt av samme forlag. Noen av dem var Lys og Forligelse. Han fant fram mors gamle bibel og satt lenge oppe om kvelden og leste i lyset fra en parafinlampe. Far ble helt forandret. Den vinteren snakket han i timevis med mor, mine tre søstre og meg mens vi satt rundt den gamle vedovnen vår.
Far sa at de som utgav disse bøkene, ble kalt bibelstudenter, og ifølge dem levde vi i «de siste dager». (2. Timoteus 3: 1—5) Han forklarte at jorden ikke skulle bli ødelagt ved verdens ende, men at den skulle bli forvandlet til et paradis under Guds rikes styre. (2. Peter 3: 5—7, 13; Åpenbaringen 21: 3, 4) Jeg syntes dette var virkelig interessant.
Far begynte å snakke med meg når vi arbeidet sammen. Jeg husker at vi renset mais da han forklarte at Guds navn er Jehova. (Salme 83: 18) Våren 1931, da jeg var bare 14 år, tok jeg standpunkt for Jehova og hans rike. I den gamle eplehagen bak huset vårt bad jeg til Jehova og lovte høytidelig at jeg ville tjene ham for bestandig. Hjertet mitt var allerede blitt påvirket av vår store Guds kjærlige godhet. — Salme 63: 3.
Vi bodde på et gårdsbruk omkring 30 kilometer fra St. Joseph i Missouri i USA, og ikke fullt 65 kilometer fra Kansas City. Far var født i en tømmerstue som min oldefar hadde bygd på gården tidlig på 1800-tallet.
Opplæring til tjenesten
Sommeren 1931 hørte familien vår en radiooverføring av det offentlige foredraget «Riket — verdens håp», som Selskapet Vakttårnets daværende president, Joseph Rutherford, holdt under et stevne i Columbus i Ohio. Det gikk rett til hjertet på meg, og jeg var glad for å gå sammen med far og levere en brosjyre som inneholdt dette viktige offentlige foredraget, til våre bekjente.
Våren 1932 var jeg på mitt første møte hos Jehovas vitner. Naboen vår inviterte far og meg til å høre et foredrag i St. Joseph. Det ble holdt av George Draper, en av Jehovas vitners reisende tilsynsmenn. Da vi kom, hadde møtet allerede begynt, men jeg fant meg en plass bak J. D. Dreyers solide og brede rygg. Han skulle komme til å spille en viktig rolle i livet mitt.
I september 1933 var jeg sammen med far på et stevne i Kansas City, og der deltok jeg for første gang i det offentlige forkynnelsesarbeidet. Far gav meg tre brosjyrer og foreslo at jeg skulle si: «Jeg er et av Jehovas vitner som forkynner det gode budskap om Guds rike. Du har sikkert hørt dommer Rutherford i radioen. Hans foredrag blir kringkastet over godt og vel 300 radiostasjoner hver uke.» Når jeg hadde sagt det, tilbød jeg en brosjyre. Da jeg om kvelden satt og melket kuene hjemme på gården, tenkte jeg at dette hadde vært den mest minneverdige dagen i mitt liv.
Vinteren kom, og det ble vanskeligere for oss å reise omkring. Men da kom bror Dreyer og hans kone på besøk og spurte om jeg hadde lyst til å komme hjem til dem lørdag kveld og overnatte. Jeg måtte gå de ti kilometerne til Dreyers hus, men det var anstrengelsene vel verdt, for jeg fikk anledning til å bli med dem ut i tjenesten dagen etter og være med på studiet av Vakttårnet i St. Joseph. Siden da har jeg sjelden unnlatt å være med i tjenesten om søndagene. Den opplæringen og veiledningen jeg fikk av bror Dreyer, viste seg å være av uvurderlig betydning.
Den 2. september 1935 ble det endelig mulig for meg å bli døpt i vann som et symbol på min innvielse til Jehova. Det skjedde under et stevne i Kansas City.
Jeg begynner i heltidstjenesten
I begynnelsen av 1936 søkte jeg om å få tjene som pioner, eller heltidsforkynner, og jeg ble notert på en liste over forkynnere som gjerne ville ha en pionerpartner. Ikke lenge etterpå fikk jeg et brev fra Edward Stead i Arvada i Wyoming. Han forklarte at han var avhengig av rullestol og trengte hjelp for å kunne være pioner. Jeg tok straks imot hans tilbud og ble utnevnt som pioner den 18. april 1936.
Før jeg reiste for å treffe bror Stead, snakket mor med meg under fire øyne. «Er du sikker på at det er dette du ønsker å gjøre, gutten min,» spurte hun.
«Livet ville ikke være verdt å leve hvis jeg skulle gjøre noe annet,» svarte jeg. Jeg hadde kommet fram til at Jehovas kjærlige godhet er viktigere enn alt annet.
Det å arbeide som pioner sammen med Ted, som vi kalte bror Stead, var utmerket trening for meg. Han var full av iver og hadde en meget tiltalende måte å legge fram Rikets budskap på. Men å skrive og snakke var omtrent det eneste Ted kunne gjøre. Alle leddene hans var stive av leddgikt. Jeg stod opp tidlig og vasket ham og barberte ham, laget frokost og matet ham. Deretter kledde jeg på ham og gjorde ham klar til tjenesten. Den sommeren arbeidet vi som pionerer i Wyoming og Montana og overnattet ute i det fri. Ted sov i et spesiallaget overbygg på den lille lastebilen sin, og jeg sov på bakken. Senere samme år drog jeg sørover for å tjene som pioner i Tennessee, Arkansas og Mississippi.
I september 1937 overvar jeg for første gang et stort stevne, som ble holdt i Columbus i Ohio. Der ble det orientert om bruk av grammofoner som et middel til å intensivere forkynnelsesarbeidet. En måned fikk jeg anledning til å spille av foredrag 500 ganger, og over 800 mennesker hørte på. Da jeg hadde forkynt i mange byer i den østlige delen av Tennessee og i Virginia og West Virginia, ble jeg innbudt til å tjene som spesialpioner i et nytt oppdrag. Jeg skulle samarbeide med sonetjeneren, den tids reisende tilsynsmann.
Jeg besøkte menigheter og isolerte grupper i West Virginia. Jeg var sammen med hver av menighetene eller gruppene i fra to til fire uker og tok ledelsen i felttjenesten. I januar 1941 ble jeg så utnevnt til å være sonetjener. På det tidspunkt hadde mor og mine tre søstre, Clara, Lois og Ruth, tatt standpunkt for Riket. Hele familien var derfor sammen på det store stevnet i St. Louis den sommeren.
Like etter stevnet fikk sonetjenerne beskjed om at sonevirksomheten skulle opphøre i slutten av november 1941. Måneden etter kom USA med i den annen verdenskrig. Jeg ble utnevnt til å være spesialpioner, noe som innebar at jeg skulle bruke 175 timer hver måned i tjenesten.
Spesielle tjenesteprivilegier
I juli 1942 fikk jeg et brev med spørsmål om jeg var villig til å gjøre tjeneste utenlands. Da jeg hadde svart bekreftende på det, ble jeg innbudt til Betel, Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York. Omkring 20 enslige brødre ble innkalt til spesiell opplæring samtidig.
Nathan H. Knorr, Selskapet Vakttårnets daværende president, forklarte at forkynnelsesvirksomheten hadde avtatt, og at vi skulle bli opplært til å styrke menighetene i åndelig henseende. «Vi ønsker ikke bare å få vite hva som er galt i menighetene,» sa han, «men hva dere har gjort med tingene.»
Fred Franz, som etterfulgte bror Knorr som president i 1977, holdt en tale mens vi var på Betel. I denne talen sa han: «Den annen verdenskrig kommer til å slutte, og et stort forkynnelsesarbeid vil komme i gang. Millioner av mennesker kommer utvilsomt til å bli samlet inn i Jehovas organisasjon i tiden framover!» Denne talen gav meg et helt nytt syn på tingene. Da oppgavene ble fordelt, fikk jeg vite at jeg skulle besøke alle menighetene i Tennessee og Kentucky. Vi ble kalt tjenere for brødrene, en betegnelse som senere er blitt forandret til kretstilsynsmenn.
Jeg begynte å tjene menighetene den 1. oktober 1942, jeg var da ikke mer enn 25 år. Den gangen var det enkelte menigheter vi bare kunne nå til fots eller på hesteryggen. Noen ganger sov jeg i samme rom som den familien som gav meg losji.
Da jeg besøkte Greeneville menighet i Tennessee i juli 1943, fikk jeg en innbydelse til å komme til Vakttårnets bibelskole Gilead og gjennomgå den andre klassen. På Gilead lærte jeg hva det virkelig innebærer å ’vie de ting vi har hørt, mer enn vanlig oppmerksomhet’ og ’alltid ha rikelig å gjøre i Herrens gjerning’. (Hebreerne 2: 1; 1. Korinter 15: 58) De fem månedene kurset varte, gikk fort, og den 31. januar 1944 kom avslutningsdagen.
Canada, og så Belgia
En god del av oss fikk i oppdrag å reise til Canada, hvor et forbud mot Jehovas vitners virksomhet nylig var blitt opphevet. Reisetjenesten ble min oppgave, og det var store avstander å tilbakelegge mellom enkelte menigheter. På mine reiser hadde jeg stor glede av å høre opplevelser om hvordan forkynnelsesarbeidet hadde foregått mens arbeidet var forbudt i Canada. (Apostlenes gjerninger 5: 29) Mange fortalte om de såkalte lynaksjoner. I løpet av en eneste kveld ble det levert en brosjyre i praktisk talt alle hjem fra den ene enden av Canada til den andre. I mai 1945 fikk vi så den gode nyheten at krigen i Europa var over.
Da jeg tjente en menighet i den lille byen Osage i Saskatchewan den sommeren, fikk jeg et brev fra bror Knorr. Han skrev: «Jeg tilbyr deg det privilegium å reise til Belgia. . . . Det er mye arbeid å gjøre i det landet. Det er et krigsherjet land, og våre brødre trenger hjelp, og det ser ut til å være bra å sende noen fra USA som kan gi dem den hjelp og trøst som de trenger.» Jeg svarte straks at jeg tok imot oppdraget.
I november 1945 var jeg på Betel i Brooklyn og leste fransk med Charles Eicher, en eldre bror fra Alsace. Jeg fikk også en rask opplæring i rutinene ved et avdelingskontor. Før jeg reiste til Europa, var jeg på et kort besøk hos min familie og mine venner i St. Joseph i Missouri.
Den 11. desember reiste jeg fra New York med «Queen Elizabeth», og fire dager senere kom jeg til Southampton i England. Jeg var en måned på det britiske avdelingskontoret og fikk ytterligere opplæring. Den 15. januar 1946 krysset jeg så Den engelske kanal og gikk i land i Oostende i Belgia. Derfra reiste jeg med tog til Brüssel, hvor hele Betel-familien møtte meg på jernbanestasjonen.
Virksomheten tar seg opp i etterkrigstiden
Jeg skulle føre tilsyn med Rikets gjerning i Belgia, men jeg kunne ikke engang landets språk. Etter en seks måneders tid forstod jeg nok fransk til å klare meg. Det var et privilegium å samarbeide med mennesker som hadde satt livet sitt på spill for å fortsette forkynnelsesarbeidet under nazistenes fem år lange okkupasjon. Noen av dem hadde ganske nylig sluppet ut av konsentrasjonsleirene.
Brødrene var ivrige etter å få organisert arbeidet og fø dem som hungret etter Bibelens sannheter. Det ble derfor arrangert stevner og ordnet med at menighetene skulle få besøk av reisende tilsynsmenn. Vi fikk også oppmuntrende besøk av Nathan Knorr, Milton Henschel, Fred Franz, Grant Suiter og John Booth — som alle var representanter fra hovedkontoret i Brooklyn. I den første tiden tjente jeg som kretstilsynsmann, områdetilsynsmann og avdelingstilsynsmann. Den 6. desember 1952, da jeg hadde tjent nesten sju år i Belgia, giftet jeg meg med Emilia Vanopslaugh, som også arbeidet på det belgiske avdelingskontoret.
Noen måneder senere, den 11. april 1953, ble jeg innkalt til den lokale politistasjonen, hvor det ble opplyst at mitt nærvær i Belgia utgjorde en fare for landets sikkerhet. Jeg anket saken til en høyere statlig myndighet og reiste til Luxembourg for å vente på avgjørelsen.
I februar 1954 fastholdt de belgiske myndigheter at mitt nærvær utgjorde en fare for landet. Begrunnelsen var at antall Jehovas vitner i Belgia hadde økt dramatisk siden jeg kom til landet — fra 804 i 1946 til 3304 i 1953 — og at dette utgjorde en fare for landets sikkerhet fordi mange unge Jehovas vitner holdt strengt fast ved en kristen nøytralitet. Emilia og jeg fikk da i oppdrag å tjene i Sveits, hvor vi begynte å reise i kretstjenesten i den franskspråklige delen av landet.
Rikets tjenesteskole — en skole for videreutdannelse av kristne eldste — ble opprettet i 1959 i South Lansing i New York. Jeg ble innbudt for å bli lært opp til å undervise ved denne skolen i Europa. Mens jeg var i USA, besøkte jeg familien min i St. Joseph i Missouri. Der så jeg min kjære mor for siste gang. Hun døde i januar 1962. Far hadde sovnet inn i juni 1955.
Rikets tjenesteskole i Paris begynte i mars 1961, og Emilia og jeg reiste dit. Områdetilsynsmenn, kretstilsynsmenn, tilsynsmennene i menighetene og spesialpionerer kom fra Frankrike, Belgia og Sveits for å gjennomgå denne skolen. I de neste 14 månedene ledet jeg det fire uker lange kurset tolv ganger. I april 1962 oppdaget vi at Emilia var gravid.
En ny situasjon å forholde seg til
Vi reiste tilbake til Genève, hvor vi hadde permanent oppholdstillatelse. Men det var ikke lett å finne et sted å bo, for det var stor boligmangel. Det var heller ikke så lett å finne arbeid. Omsider fikk jeg jobb i et stort varehus i sentrum av Genève.
Jeg hadde vært 26 år i heltidstjenesten, så det var ikke helt lett å tilpasse seg de nye omstendighetene. I de 22 årene jeg arbeidet i varehuset og deltok i oppdragelsen av våre to døtre, Lois og Eunice, passet vi på at Rikets interesser alltid kom i første rekke i vår familie. (Matteus 6: 33) Da jeg sluttet i mitt verdslige arbeid i 1985, begynte jeg å tjene som stedfortredende kretstilsynsmann.
Emilia har hatt dårlig helse, men hun deltar i tjenesten og gjør så godt hun kan. Lois tjente som pioner i omkring ti år. Det var et åndelig høydepunkt å være sammen med henne på det storslagne internasjonale stevnet i Moskva sommeren 1993. Ikke lenge etterpå mistet Lois livet under en svømmetur i sjøen da hun var på ferie i Senegal i Afrika. Den kjærlighet og godhet våre afrikanske brødre og misjonærene viste, var til stor trøst for meg da jeg reiste til Senegal for å ta meg av begravelsen. Jeg lengter inderlig etter å se Lois igjen i oppstandelsen. — Johannes 5: 28, 29.
Jeg er takknemlig for at jeg i over 40 år har kunnet glede meg over å ha lojal støtte av en kjærlig livsledsager. Selv om jeg har hatt vonde opplevelser og vanskeligheter, har Jehovas kjærlige godhet vært velgjørende og gjort livet verdt å leve. Jeg kan av hjertet si det samme om vår Gud, Jehova, som salmisten sa: «Fordi din kjærlige godhet er bedre enn livet, skal mine lepper prise deg.» — Salme 63: 3.
[Bilde på side 26]
Vi benyttet grammofoner i forkynnelsesarbeidet
[Bilde på side 26]
Foreldrene mine i 1936
[Bilde på side 26]
Forkynnelse på gaten i Belgia i 1948