Pionerpartnere for livet

I et pent, men enkelt møblert rom i Cardiff i Wales er menighetsbokstudiet nettopp avsluttet. Studielederen takker de to pionersøstrene Maud Clark og Mary Grant, som nå begge er over 90 år gamle, for gjestfriheten og oppmuntrer dem til å fortelle fra gamle dager . . .

Maud: Nå er det 65 år siden Mary og jeg første gang møttes og begynte vårt samarbeid i pionertjenesten.

Mary: Ja, det var i 1923. Det var en kald januarkveld, og det snødde. Husker du det, Maud? Jeg tok deg med rett hjem til meg fra Much Wenlock jernbanestasjon. Vi fikk oss noe å spise, og så studerte vi Tabernakel-Skygger sammen. Morgenen etter syklet vi av gårde for å forkynne for Shropshire-bøndene.

Tidlig kontakt med sannheten

Maud: Vi var naturligvis forberedt på dette. Vi hadde begge vært pionerer en tid. Allerede som barn var jeg interessert i Guds Ord. Jeg husker at jeg kunne si fram sju salmer utenat i kirken og fikk en bibel gratis. I 1908, da jeg var 11 år, leste den eldste søsteren min boken Guds Verdensplan, forlot kirken vi gikk i, og ble en bibelstudent. Bibelens sannheter ble vårt samtaleemne hjemme. Da min far døde, begynte jeg å grunne på spørsmålet: ’Hvor er de døde?’

Da jeg gikk for å se Skapelsens fotodrama da det ble vist i hjembyen min, Sheffield, fant jeg svaret. Og det var virkelig gledebringende. På levende film, synkronisert med grammofonplater, så jeg hvordan sønnen til en kvinne i Sjunem ble oppreist. Ja, jeg lærte at de døde er uten bevissthet til de blir oppreist. — 2. Kongebok 4: 32—37.

Jeg meldte meg øyeblikkelig ut av den anglikanske kirke og begynte i det pastorale arbeid, som vi kalte det. Det innebar å tilby bibelsk litteratur, og det gjorde jeg i det området hvor jeg var kjent for å spre kirkens blad. Jeg symboliserte min innvielse til Jehova i august 1918 på et stevne i Leeds, en by i nærheten av mitt hjemsted.

Etter å ha tilbrakt ferien sammen med to kolportørsøstre i Derbyshire bestemte jeg meg for å gjøre pionertjenesten til min livsgjerning. I august 1922 tok jeg fatt på mitt første distrikt, Biggleswade i Bedfordshire.

En av kolportørene sa til meg: «Hvis du greier de seks første månedene, vil det gå fint.» De første månedene var ikke enkle. Jeg hadde et alvorlig uhell med sykkelen. Så reiste den første pionerpartneren min hjem igjen. Jeg var imidlertid fast bestemt på å fortsette og skrev derfor til Selskapet og bad om en partner. Det var da Jehova gav meg Mary.

Mary, du tok standpunkt for sannheten før meg, gjorde du ikke?

Mary: Jo, det gjorde jeg. Vi bodde i Cardiff, i den sørlige delen av Wales. Da jeg var 16 år, spurte bestemor om jeg ville lese boken Guds Verdensplan, som hun hadde fått tak i på et offentlig møte som bibelstudentene holdt. Da jeg vokste opp, ønsket jeg alltid å forstå Bibelen og bli misjonær når jeg ble voksen. Etter hvert som jeg leste den boken, forstod jeg at jeg hadde funnet sannheten.

Til tross for at mor mislikte det sterkt, begynte jeg å gå på bibelstudentenes møter. Foreldrene mine var velstående, og fordi de ikke ville at jeg skulle arbeide, syntes jeg mulighetene hjemme var svært begrenset. Jeg greide allikevel å skaffe meg de resterende bøkene i serien med hjelpemidler til bibelstudium. Da mor oppdaget det, brente hun bøkene i sinne og sa at jeg var for ung til å ha kjennskap til sånne ting. For å erstatte dem måtte jeg begynne å smugle nye eksemplarer av bøkene inn hjemme, en for en, etter at jeg tidlig om morgenen besøkte en av bibelstudentene som bodde omkring tre kilometer fra meg. Jeg pleide å lese i disse bøkene før de andre i huset våknet. Om dagen gjemte jeg dem i et skur i hagen.

I 1913, da jeg var 17 år, reiste jeg til London på ferie for å gå på sightseeing der. Jeg ble svært glad da ferien falt sammen med et stevne i Kingsway Hall hvor bror Russell var til stede. Der gav jeg uttrykk for ønsket om å bli døpt. Kolportørsøsteren som arbeidet i Cardiff, spurte bror Russell om han syntes jeg var for ung. Han spurte meg hvor gammel jeg var, og stilte andre spørsmål for å se om jeg forstod Bibelen og hadde innviet meg til Jehova. Det førte til at jeg fikk på meg en lang, svart kappe og sluttet meg til de andre dåpskandidatene i London tabernakel. Da vi kom opp av vannet, sang vi. Jeg husker godt ordene i sangen, som var bygd over Romerne 6: 4 og handlet om at vi var blitt begravd med Kristus og oppreist med ham, og at vi nå skulle leve et nytt liv.

Deretter kom det en bror bort til meg og sa: «Du må være den siste av de 144 000 som blir samlet inn. Du har bare kort tid igjen til å befeste ditt kall og din utvelgelse.» Slik tenkte mange av dem som med store forventninger så året 1914 nærme seg. For meg skulle dette bli en tid med prøver, for jeg møtte stor motstand hjemme. Jeg var til stede på møtene så ofte som mulig. I 1916 hadde jeg det privilegium å være plassanviser ved visningen av Skapelsens fotodrama i Cardiff. Da jeg hadde fullført sykepleierutdannelsen i Manchester i 1922, begynte jeg i heltidstjenesten som pioner.

Forkynnelse i landdistriktet

Maud: Vi måtte virkelig stå på den gangen. Vi fortalte alle at vi var opptatt i et kristent arbeid. Folk på den tiden var ivrig etter å lese. Vi tilbød Guds Harpe og bokserien Studier i Skriften. Vi trengte naturlig nok ganske store kofferter for å bære med oss all denne litteraturen. Min var så stor at da jeg en dag kom til en isolert gård, trodde bondens kone at jeg var en slektning fra Canada som kom på besøk. Sånn som vi lo!

Ettersom pionertjenesten var livet vårt, levde vi av det vi fikk inn ved å distribuere bøker som inneholdt Rikets budskap. Vi brukte det vi hadde, forsiktig og levde enkelt. Vi byttet bøker mot smør og andre landbruksprodukter og plukket opp poteter, kålrabi og kål som falt av kjerrene på de humpete, støvete landeveiene. Vi ble eksperter i å lappe punkterte sykkelhjul, og det at vi sydde klærne våre selv, førte til at vi etter hvert ble flinke sydamer.

Når de omreisende foredragsholderne holdt bibelske foredrag i byene, kom Mary og jeg etter dem og fulgte opp den interesse som foredragene deres vakte. Det ble dannet små grupper av interesserte både i Shrewsbury og i andre byer. Vi så alltid fram til stevnene. Stevnet i London i 1926 synes jeg var spesielt. Der fikk vi del i enda et privilegium, å levere brosjyren Et banner for folket på gatene i hovedstaden. Vår begeistring vokste enda mer da vi fikk brev fra Selskapet. Vi ble tildelt et nytt distrikt; vi skulle til Nord-Irland.

Pionerer i nye områder

Vi kom først til grevskapet Antrim i Nord-Irland, hvor vi forkynte for et religiøst splittet folk. Til å begynne med bodde vi i Greenisland. Det var fuktig og kaldt, og i mange uker hadde vi ikke noe å fyre med på grunn av en kullstreik i England. Jeg synes jeg kan se det for meg, der vi satt med kåpe og vanter på om kveldene og prøvde å studere mens vi skalv av kulde. Så kom sommeren, og vi takket Jehova for det privilegium det var å få arbeide i de vakre Antrim-dalene. Folk lyttet til budskapet om Riket. De hadde nok mange innvendinger, men de var vennlige. «Kom inn,» sa de ofte, og så satte de kjelen over greeshaen (rødglødende torv), og drøftelsen vår fortsatte.

Mary: Vi var nå fire pionersøstre i samme distrikt og kunne derfor gjennomføre hele det teokratiske møteprogrammet. Hver morgen drøftet vi dagsteksten og leste «Min morgenbeslutning», som blant annet lød: ’Daglig vil jeg for den himmelske nådetrone ihukomme høstarbeidets almindelige interesser og især den del av arbeidet som jeg selv har det privilegium å utføre, samt de kjære medarbeidere ved «Betel» i Brooklyn og alle vegne.’ Onsdag kveld hadde vi bønne-, lovprisnings- og vitnesbyrdsmøte. Om søndagene studerte vi Vakttårnet sammen, og vi samlet oss rundt det lille orgelet som folk ofte hadde i sitt hjem, og sang fra vår Daggry-sangbok.

Maud: Det var litt av en forandring da vi fikk i oppdrag å utføre et spesielt arbeid som nå skulle påbegynnes — vi ble «forretningspionerer». Hvordan skulle vi kunne forkynne for forretningsmenn, bankdirektører og lignende? De store bygningene i Belfast var fryktinngytende. Men vi husket Filipperne 4: 13: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.» Vi ville heller ikke si nei til oppdraget. Vi hadde mange fine opplevelser når vi snakket med disse forretningsmennene, og leverte mye litteratur til dem. I 1931 hadde vi gjennomarbeidet forretningsdistriktet, og vi hadde vært fem år i Nord-Irland. Vi var spent på hvor vi nå skulle bli sendt. Til vår overraskelse var det til forretningsdistriktet i Dublin.

Skal vi dra til Tarsis eller Ninive?

Vi må innrømme at vi først følte det som Jona, som fikk i oppdrag å forkynne i Ninive, men som drog av gårde mot Tarsis i stedet. Vi ville ha foretrukket et annet distrikt. Vi forstod snart hvor avhengig vi var av å stole på Jehova. Likevel mistet vi nesten motet da vi stod ved Nelson-statuen i Dublin og så gatene fulle av prester og nonner, menn som lettet på hatten, og kvinner som korset seg til ære for ’den hellige jomfru’. På det tidspunkt var det bare fire bibelstudenter i Dublin.

Det lyktes oss å få leie rom hos en katolsk familie. Vi måtte selvfølgelig gjemme litteraturen under sengen, for presten kom jevnlig på besøk i huset. En dag kom det en forretningsmann fra byen til det huset hvor vi bodde, og sa: ’Dere har levert noen bøker i banken min.’ Han var så begeistret for dem at han gikk til hver eneste butikk for å se om de solgte dommer Rutherfords bøker. Deretter skrev han til New York og fikk adressen vår. Han inviterte alle vennene sine til et selskap for å fortelle dem det han hadde lært.

Senere det året var vi til stede ved et stevne i Liverpool i England, og der lærte vi om det nye navnet vårt, Jehovas vitner. På tilbaketuren til Dublin deltok vi i en kampanje for å distribuere brosjyren Riket — Verdens håp, som inneholdt den resolusjonen som var blitt vedtatt på stevnet. Vi besøkte alle klostre og forretningsbygg og tilbød gratis brosjyrer der. Alle tok imot den.

Mary: En dag så vi en båt på vei nedover elven Liffey, og det gav oss ideen om å forkynne for mannskapet på skip som lå på havnen. Da vi prøvde å komme inn på havneområdet, ble vi stanset av en politimann som spurte hva vi skulle. Da vi viste ham bøkene, sa han: «Bare gå videre.» Vi traff flere skippere fra andre land som kjente til Jehovas vitner. Når vi ser tilbake på opplevelsene der, er vi forbauset over måten Jehova drog omsorg for oss på da vi gikk alene om bord på skipene.

Forkynnelse under krigen

Maud: I 1939 da krigen brøt ut, reiste vi tilbake til Liverpool og var sammen med 20 andre pionerer som bodde i et pionerhjem. Vi opplevde ofte luftangrep og bombing og forkynte overalt hvor folk kunne høre oss. Ofte satte vi på en grammofonplate, drøftet budskapet om Riket og løp så tilbake til pionerhjemmet eller sprang fra det ene tilfluktsrommet til det andre. Fordi vi var opptatt i Herrens arbeid, var vi ikke redde i denne tiden.

Når vi gikk nedover gaten, ble det ofte ropt skjellsord etter oss på grunn av det nøytrale standpunkt Jehovas vitner inntok i denne konflikten. Jeg husker et hus hvor det bodde en ung mann som lyttet til grammofonplatene og tok imot tilbudet om et regelmessig bibelstudium. Det oppstod en vanskelig situasjon. Han hadde nettopp meldt seg til tjeneste i den britiske marinen. Han skrev et brev til myndighetene hvor han forklarte sitt nøytrale standpunkt, og han ble fullstendig fritatt for militærtjeneste. Senere samarbeidet han med oss i heltidstjenesten.

Mary: Jeg kommer aldri til å glemme krigstiden, Maud. Husker du hva som skjedde da vi reiste til Knutsford i Cheshire i 1942? En kvinne ropte etter oss: ’Hva slags innsats gjør dere for krigen?’ Før vi rakk å svare, var det en som gikk forbi, som sa: ’Hun utfører et arbeid vi ikke har mot til å gjøre.’ En eldre mann la til: ’De gjør et godt arbeid.’

Maud: Bibelstudiearbeidet var selvfølgelig det viktigste. Jeg hadde en fin opplevelse da jeg besøkte en gård og møtte en kvinne som fortalte meg at hennes lille sønn var blitt drept i en trafikkulykke. Jeg leverte henne brosjyren Håp for de døde og startet et bibelstudium. Etter bare sju studier begynte denne kvinnen å være med i forkynnelsen. Noen måneder senere tok mannen hennes imot sannheten, og før det var gått to år, solgte de gården og begynte som pionerer. Datteren deres tok senere opp heltidstjenesten, og nå tjener hun og mannen hennes på Betel i London.

På stevnet i Leicester i 1941 fortalte bror Schroeder at spesialpionerene ville få en liten månedlig godtgjørelse som hjelp til å skaffe seg det nødvendige til livets opphold. I nesten 20 år hadde Jehova velsignet vårt arbeid med å levere litteratur og sørget på den måten for at vi fikk det vi trengte. Jehova sviktet oss aldri. Vi har erfart at «ikke ett av alle de gode ord han talte . . . er falt til jorden». — 1. Kongebok 8: 56.

Vi finner «sauer» i Wales

I 1954 befant vi oss i Milford Haven i Wales. Trass i motstand fra presteskapet forkynte vi, og det var noen sauelignende mennesker som reagerte positivt. De ble organisert i grupper, og vi viste dem hvordan møtene skulle holdes, og hvordan de kunne gi korte, meningsfylte kommentarer. Det var en gledefylt anledning da sju av disse ble døpt i et vaskekar for sauer, som var fylt med varmt vann som var blitt båret dit i melkespann.

I byen Abercynon, som ligger i en dal, førte en bladrute til fine resultater. Selv om en kvinne, som regelmessig tok imot nye nummer av bladene, sa: «Jeg tror ikke på det du forteller», var hun villig til å lese bladene. Under et senere besøk traff jeg mannen, som var travelt opptatt med å pusse opp huset. Vi hadde en hyggelig samtale og avtalte å begynne et bibelstudium uken etter. Vi ble gode venner med deres tre sønner, som var med på studiet. Med tiden innviet moren og sønnene seg til Jehova og ble døpt. Inntil i dag har 35 medlemmer av denne familien tatt imot sannheten, og noen av dem tjener som hjelpepionerer, alminnelige pionerer eller spesialpionerer og noen som eldste.

Nå er vi her i Cardiff og tar et tilbakeblikk på livet vårt. Vi angrer ikke. Jehova har alltid dekket vårt materielle behov. Vi har hatt en fantastisk tid som pionerer sammen, og vi ser fremdeles på heltidstjenesten som den mest verdifulle skatt i livet vårt.

Nå gleder vi oss over den stadige økningen innen pionerenes rekker. Vi fryder oss over at det er så mange unge som tar opp denne verdifulle tjenesten. Mary og jeg har vært pionerer sammen i 65 år. Livet vårt har vært enkelt, men travelt, hardt, men givende. Vi anbefaler virkelig pionertjenesten som en livsgjerning.

[Bilde på side 23]

Maud (til venstre) og Mary synes fremdeles at det å være heltidstjenere for Jehova er det mest verdifulle for dem