De kristnes syn på det å betale brudepris
Å BETALE brudepris er en gammel skikk som fremdeles praktiseres i mange land. I de fleste tilfelle består betalingen av penger, sammen med verdifulle gaver. Beløpets størrelse varierer fra sted til sted og fra familie til familie, avhengig av sosial status, utdannelse og andre faktorer. Noen steder er beløpet lovbestemt, men det er få som holder seg til den fastsatte summen.
Grundige undersøkelser viser at denne skikken i dag innbefatter mer enn bare det å betale brudepris. Det vil derfor være forstandig å se hvordan dette kan berøre de kristne.
I Papua Ny-Guinea er brudeprisen en slags forflytning av en formue fra én familiegruppe, brudgommens storfamilie, til den tilsvarende gruppen på brudens side. Beløpet kan variere fra omkring 600 kroner til over 300 000 kroner, avhengig av hvor velstående brudgommens familie er. På Sri Lanka er situasjonen den stikk motsatte. Der er det brudens foreldre som må gi bruden en medgift som kommer brudgommen til gode. Den kan innbefatte smykker, løsøre, hus og kontanter. For at eiendelene skal bli i familien, er det vanlig at søskenbarn gifter seg.
I mange deler av Afrika er betalingen et av de krav som i overensstemmelse med skikk og bruk må oppfylles for at inngåelsen av ekteskapet skal være fullstendig og godkjent. En far i Nigeria, som var i ferd med å gifte bort datteren sin, sa: «Blant iboene er det nødvendig å betale brudeprisen for at ekteskapet skal få kulturell anerkjennelse. Godkjennelsen av brudeprisen er et tegn på at pikens familie gir sitt samtykke. Det tilfredsstiller folks oppfatning av hvordan et ekteskap skal inngås. Et ekteskap som er inngått ved kirkelig eller ved borgerlig vielse, blir derfor ikke anerkjent i lokalsamfunnet hvis ikke brudeprisen er blitt betalt.»
Hvordan det kan berøre en far
Blant disse afrikanerne var betalingen tidligere vanligvis en symbolsk gest som viste hvilke muligheter mannen hadde til å forsørge en familie. Medlemmer av mannens familie pleide å besøke pikens foreldre for å forhandle om brudeprisen på en symbolsk måte. I mange områder er ikke dette lenger tilfellet, ettersom fedrene nå for tiden prøver å tjene mest mulig på handelen. De beløpene som forlanges, varierer fra omkring 80 kroner, som er fastsatt ved lov i noen deler av Nigeria, til over 10 000 kroner. Penger eller gaver ventes til og med noen ganger før frierens foreldre første gang kommer på besøk. Deretter må man noen steder, blant annet i Zaïre, i tillegg betale for å «åpne farens munn», det vil si for å få ham til å forhandle om prisen for datteren. Selv etter at det er blitt betalt en bestemt sum, kan det bli forlangt ytterligere i form av bidrag og gaver.
Slike skikker kan fremme pengegriskhet. Men Bibelen sier: «Kjærlighet til penger er en rot til alt ondt.» (1. Timoteus 6: 10) Griskhet kan føre til at folk blir pengeutpressere, og det vekker Guds mishag. Bibelen sier at ingen som er «pengegrisk og altså dyrker en avgud, skal få del i Guds og Kristi rike». — Efeserne 5: 5; jevnfør Ordspråkene 20: 21; 1. Korinter 5: 11; 6: 10.
Det er likevel ikke noe galt i å gi en far brudepris som en symbolsk erstatning for tapet av en datter som han har oppfostret og gitt utdannelse. Det ville være riktig av en kommende svigersønn å betrakte denne betalingen som et symbol på sin verdsettelse av den opplæringen hans vordende brud har fått. Noen foreldre prøver imidlertid å få tilbake alt datteren har kostet dem, ettersom de føler at deres gifte døtre ikke vil være til noen hjelp i opplæringen av de yngre barna. Disse foreldrene prøver å få så høy brudepris som mulig, som om døtrene deres bare er salgsvarer. Men de skylder barna sine en god oppvekst og oppdragelse. Det som bør gjøre dem stolte, er at de har oppfylt denne forpliktelsen, og ikke hvor mye de kan få igjen i form av penger eller anseelse på grunn av en overdrevent høy brudepris. I stedet for å få foreldrene til å tenke på de materielle fordelene de kan ha av barna, sier Bibelen: «Det er jo ikke barna som skal samle rikdom for foreldrene, men foreldrene skal samle for barna.» — 2. Korinter 12: 14.
Noen fedre i den kristne menighet forlanger en viss sum uten å ta hensyn til unge kristne menns økonomiske situasjon. I noen tilfelle har slike fedre avvist rimelige tilbud fra kristne brødre fordi verdslige menn har tilbudt mer. Noen overlater til og med forhandlingene til verdslige slektninger, som forlanger en ublu pris. Mens disse forhandlingene pågår, kan omstendighetene drive de unge til å gjøre seg skyldig i utukt. Det er slikt som foregår blant verdslige mennesker. Det hender ofte at et fortvilt, ungt par bruker graviditet som et middel til å tvinge pikens familie til å godta det den unge mannen har råd til å betale.
De kristne må ikke la slike ting skje. Guds Ord forbyr utukt, og de som gjør seg skyldig i det, kan bli utstøtt av menigheten. (1. Korinter 6: 9; Hebreerne 13: 4) En far kan ikke si seg fri for skyld hvis hans ublue krav bidrar til at hans datter gjør seg skyldig i umoral. Et slikt medansvar kan få alvorlige følger for hans stilling i menigheten. Det å ta imot en hvilken som helst brudegave fra en verdslig mann for å gifte bort en innviet, kristen datter til ham er likeledes uteokratisk. Hvis en bror handler slik, blir han i det minste uskikket til å ha spesielle tjenesteprivilegier i menigheten. Kristne foreldre bør ønske at barna deres skal fortsette å være sterkt knyttet til den kristne menighet, og hjelpe dem til å fortsette å ha en ren oppførsel. De bør ønske at døtrene deres skal bli lykkelig gift, «i Herren», med menn som også elsker Jehova og har dyp respekt for hans lover og prinsipper. — 1. Korinter 7: 39.
Det er ukristent å betrakte brudeprisen som et middel til å skaffe seg fortjeneste av ens eget barn og derved drive utpressing og forlange mer enn man har rett til. En kristen far må være på vakt mot griskhet og selviskhet, ettersom det kan få alvorlige følger for hans åndelighet og de privilegier han har i menigheten. — 1. Korinter 6: 9, 10.
Mange kristne fedre har vist omtanke når de har anmodet om brudepris, noe som vitner om en fin innstilling. Noen har til og med valgt ikke å kreve noen brudepris, for å vokte seg for å misbruke denne skikken og skape problemer i åndelig henseende.
Hvordan det kan berøre bruden og brudgommen
En pikes griskhet har i mange tilfelle innvirket på størrelsen av det beløpet foreldrene fastsetter som brudepris. Det er noen som vil ha et svært kostbart og prangende bryllup, og de maser kanskje stadig på foreldrene for å få det. Andre forlanger at foreldrene skal kjøpe kostbart utstyr til det nye hjemmet. For å kunne oppfylle slike krav kan en far føle at han er nødt til å øke brudeprisen.
Dette tvinger i sin tur brudgommen til å begynne livet som en gift mann under byrden av gjeld som han har pådratt seg på grunn av et kostbart bryllup og dyrt innbo. Guds Ord sier at «visdommen ovenfra er . . . rimelig». Unge par burde la sin «rimelighet bli kjent for alle mennesker» ved å planlegge et bryllup som ikke legger en tung økonomisk byrde på noen. — Jakob 3: 17, NW; Filipperne 4: 5, NW.
Det kan være at hustruen etter bryllupet begynner å vurdere mannens kjærlighet til henne ut fra hvor mye han har betalt i brudepris. Hun kan føle seg usikker hvis han ikke har betalt så mye. Hun kan tenke som så at ’hvis han skulle gå lei av meg og ønske å sende meg bort, ja, så ville han gjøre det og være villig til å tape det lille beløpet han har betalt’. Det er riktig at noen menn av forskjellige grunner har sendt hustruen tilbake til foreldrene, for eksempel hvis hun ikke har kunnet få barn eller har hatt en opprørsk innstilling. En slik handlemåte blir oppmuntret av dem som uten å tenke seg om sier til en ung mann som nettopp har betalt brudeprisen: «Så du har kjøpt deg en kone.» Hvis han har betalt mye, kan han bli fristet til å se på sin kone som en ansatt tjener og ikke som sin mest fortrolige venn. Det har også hendt at fedre av forskjellige grunner har betalt tilbake brudeprisen og tvunget datteren til å forlate mannen sin.
Noen hevder at en høy brudepris vil bidra til å motvirke dette, fordi det er så vanskelig å tilveiebringe eller betale tilbake en slik stor sum. De mener også at en høy brudepris begrenser antallet av tidlige ekteskap, fordi det tar lengre tid for en mann å spare til å kunne gifte seg. De hevder at disse faktorene resulterer i modne og ansvarsbevisste ektemenn og varige ekteskap.
Dette er helt sikkert riktig i noen tilfelle, men stabiliteten i et kristent ekteskap skal ikke være basert på slike materialistiske hensyn. En kristen ektemanns trofasthet må ikke være avhengig av hvor mye han vil miste materielt hvis ekteskapet blir oppløst. Han bør i stedet la seg lede av det bibelske prinsippet: «Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» (Matteus 19: 6) I stedet for å betrakte hustruen som en eiendel han har kjøpt, får mannen befaling om å ’vise henne ære’. (1. Peter 3: 7) Jesus sa at en mann og en kvinne blir «ett» når de gifter seg. (Matteus 19: 5; 1. Mosebok 2: 24) Bibelen råder ektemenn til å elske sin hustru, verne om henne og ha omsorg for henne, akkurat som de har omsorg for sin egen kropp. (Efeserne 5: 28, 29) Det som viser hvor stor kjærlighet mannen har til hustruen, er måten han behandler henne på i årene etter bryllupet. Det er ingen som vil tvile på en manns følelser overfor sin kone hvis han har omsorg for henne og viser henne lojal kjærlighet, enten han har betalt brudepris eller ikke.
Brudeprisen kan også ha innvirkning på ektemannens syn på sin kones foreldre. Hvis han har betalt et stort beløp i brudepris, kan han resonnere som så at han ikke lenger skylder svigerforeldrene noe, ikke engang om de skulle komme i vanskeligheter. Bibelen derimot sier: «Men har en enke barn eller barnebarn, er det de som først må lære å vise sin gudsfrykt i sin egen familie og gjøre gjengjeld mot de gamle. For dette er etter Guds vilje.» (1. Timoteus 5: 4) Kristne mennesker følger dette rådet, men det kan oppstå et problem hvis en mann lar det faktum at han betalte brudepris, forvrenge sitt syn på det ansvar han har.
Bevar et likevektig syn
Visse skikker som er knyttet til brudeprisen, kan skape spesielle problemer for en ung mann som ønsker å gifte seg med en åndelig søster som har ikke-troende foreldre. Kanskje de forlanger at han skal ta del i ritualer som er basert på fedredyrkelse og troen på en udødelig sjel. (Forkynneren 9: 5, 10; Esekiel 18: 4, GN) Men kan han delta i slike ritualer uten å miste Guds gunst og de godene Jehova forbeholder dem som ’ved å lyde sannheten har renset seg’? (1. Peter 1: 22; Åpenbaringen 18: 4) En kristen som står overfor slike krav, må alltid være fast bestemt på å «lyde Gud mer enn mennesker». — Apostlenes gjerninger 5: 29.
Det som her er sagt om utpressing, om det å avholde seg fra utukt og om bare å gifte seg med medtroende, kan også anvendes når brudens familie gir medgift. En kristen pike og hennes foreldre bør ikke bli ledet av verdslige verdinormer i valget av ektefelle. Hvis en gifter seg med en ikke-kristen, er det å være ulydig mot Gud, som gjennom Moses sa til israelittene: «Du må ikke komme i svogerskap med dem, ikke gi din datter til en av deres sønner og ikke ta noen av deres døtre til kone for din sønn.» (5. Mosebok 7: 3, 4; 1. Korinter 7: 39) Det sier da seg selv at det ikke ville være riktig av unge, kristne menn eller kvinner å sette inn annonser i aviser og blad i håp om å finne en ekteskapskandidat. Det er blant sine kristne brødre og søstre de skal se etter en passende ektefelle.
Ekteskapet er en hellig ordning som Jehova har fått i stand, og vi bør alle la oss lede av det han sier om det i sitt Ord. Inderlig kjærlighet til Jehova, barna våre og våre medtroende bør drive oss til å unngå å gjøre noe som krenker det som er rett og godt. (Salme 119: 105; Hebreerne 4: 12) Jehova vil fortsette å velsigne dem som lar hans Ord veilede seg når de treffer forskjellige avgjørelser, ikke bare når det gjelder brudepris og medgift, men også når det gjelder alle andre forhold i livet. — Ordspråkene 10: 22.