Rimelighet i forbindelse med spørsmålet om brudepris

AKKURAT som i bibelsk tid finnes det i vår tid kulturer hvor det må betales brudepris før en mann kan gifte seg med en kvinne. «Jeg er villig til å tjene deg i sju år for Rakel, din yngste datter,» sa Jakob til sin tilkommende svigerfar, Laban. (1. Mosebok 29: 18) På grunn av sin kjærlighet til Rakel tilbød Jakob en høy pris — det som svarte til sju års lønn! Laban godtok tilbudet, men lurte Jakob til først å gifte seg med den eldste datteren hans, Lea. I tiden som fulgte, fortsatte Laban å behandle Jakob på en utspekulert måte. (1. Mosebok 31: 41) Det at Laban la så stor vekt på materiell vinning, førte til at døtrene hans mistet respekten for ham. «Regnes vi ikke i virkeligheten som fremmede for ham, ettersom han har solgt oss og han til og med stadig spiser av de pengene som ble gitt for oss?» spurte de. — 1. Mosebok 31: 15.

I vår tids materialistiske verden er det dessverre mange foreldre som er som Laban. Og noen er enda verre. Ifølge en afrikansk avis blir noen ekteskap arrangert «rett og slett for at griske fedre skal tjene på det». En annen faktor er det økonomiske presset som får noen foreldre til å betrakte døtrene sine som midler til å løse en økonomisk krise.a

Noen foreldre utsetter sine døtres giftermål fordi de venter på den høystbydende beileren. Dette kan skape alvorlige problemer. En journalist i en avis i Øst-Afrika skrev: «Ungdommer velger å rømme og gifte seg et annet sted for å slippe å betale den urimelig høye medgift svigerfamilien hardnakket krever.» Seksuell umoral er ett av de problemene som skyldes kravet om en høy brudepris. Videre er det noen unge menn som klarer å kjøpe seg en kone, men som dermed pådrar seg stor gjeld. «Foreldre bør være rimelige,» lyder den inntrengende anmodningen fra en sosialarbeider i Sør-Afrika. «De bør ikke kreve store beløp. Det nygifte paret må ha noe å leve av . . . Så hvorfor ruinere den unge mannen?»

Hvordan kan kristne foreldre foregå med et godt eksempel og vise rimelighet i forbindelse med spørsmålet om brudepris? Dette er en alvorlig sak, for Bibelen gir dette påbudet: «La deres rimelighet bli kjent for alle mennesker.» — Filipperne 4: 5.

Bibelske prinsipper som dreier seg om rimelighet

Hvorvidt kristne foreldre vil forhandle om brudepris, er en personlig avgjørelse. Hvis de velger å gjøre det, bør forhandlingene foregå på en måte som er i overensstemmelse med bibelske prinsipper. «La deres levemåte være fri for kjærlighet til penger,» sier Guds Ord. (Hebreerne 13: 5) Hvis en kristen far ikke følger dette prinsippet når han arrangerer ekteskap for barna sine, viser han at han ikke er et godt eksempel. Menn som har ansvarsfulle stillinger i den kristne menighet, må være ’rimelige’, ikke ’pengekjære’ eller «griske etter uærlig vinning». (1. Timoteus 3: 3, 8) En kristen som legger griskhet for dagen ved å presse noen til å betale en høy brudepris, og som ikke angrer, kan til og med bli utstøtt av menigheten. — 1. Korinter 5: 11, 13; 6: 9, 10.

På grunn av de problemer griskhet har ført til, har myndighetene i noen land vedtatt lover som setter tak på brudeprisen. En lov i Togo i Vest-Afrika sier for eksempel at brudeprisen «kan betales i naturalier eller i kontanter eller begge deler». Loven tilføyer: «Ikke i noe tilfelle skal verdien av ytelsen overstige 10 000 CFA-franc [omkring 150 kroner].» Bibelen gir gjentatte ganger de kristne påbud om å være lovlydige borgere. (Titus 3: 1) Selv om myndighetene kanskje ikke håndhever loven om brudepris, vil en sann kristen ønske å være lydig. Når han er det, vil han bevare en god samvittighet overfor Gud og ikke bli årsak til at andre snubler. — Romerne 13: 1, 5; 1. Korinter 10: 32, 33.

Hvem har ansvaret når det forhandles om brudepris?

I noen kulturer kan det være at forhandlingene om brudepris foregår på en måte som er i strid med et annet viktig prinsipp. Ifølge Bibelen er faren familiens overhode og har ansvar for saker som angår hans husstand. (1. Korinter 11: 3; Kolosserne 3: 18, 20) Menn som har ansvarsfulle stillinger i menigheten, må derfor ’lede sine barn og sin egen husstand på en god måte’. — 1. Timoteus 3: 12.

Men i noen samfunn er det kanskje vanlig at forhandlingene i forbindelse med ekteskapsinngåelse overlates til slektninger av familieoverhodet. Og disse slektningene gjør krav på en del av det beløpet som betales til brudens familie. Dette kan utgjøre en prøve for kristne familier. Noen familieoverhoder har i tradisjonens navn tillatt ikke-troende slektninger å presse noen til å betale en høy brudepris. Det har i noen tilfeller ført til at en kristen pike er blitt gift med en ikke-troende. Dette er stikk i strid med den formaningen de kristne har fått om bare å gifte seg «i Herren». (1. Korinter 7: 39) Et familieoverhode som lar ikke-troende slektninger treffe avgjørelser som er til skade for hans barns åndelige velferd, kan ikke betraktes som en som «leder sin egen husstand på en god måte». — 1. Timoteus 3: 4.

Hva om en kristen far i likhet med den gudfryktige patriarken Abraham ikke personlig deltar i forhandlingene når et av hans barn skal gifte seg? (1. Mosebok 24: 2—4) Hvis den kristne faren har utpekt en annen til å gjøre dette, bør han forvisse seg om at vedkommende følger retningslinjer som er i harmoni med Bibelens prinsipper om det å vise rimelighet. Og før spørsmålet om brudepris overhodet blir brakt på bane, bør kristne foreldre overveie saken grundig og ikke la seg føre på avveier av skikker eller krav som er urimelige. — Ordspråkene 22: 3.

Unngå å legge ukristne trekk for dagen

Bibelen fordømmer stolthet og en «iøynefallende framvisning av de midler en har å leve av». (1. Johannes 2: 16; Ordspråkene 21: 4) Likevel har enkeltpersoner i den kristne menighet lagt slike trekk for dagen i forbindelse med ekteskapsinngåelser. Noen har etterlignet verden ved å vise fram det store beløpet de skal betale eller har mottatt. I andre tilfeller har noen reagert slik det framgår av denne meldingen fra et av Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer i Afrika: «Noen ektemenn viser ikke respekt når svigerfamilien har vært rimelig i sine krav; de betrakter sin kone som noe de har kjøpt på billigsalg.»

Griskhet har fått noen kristne til å forlange en høy brudepris, og dette har fått tragiske følger. Tenk for eksempel på denne meldingen fra et annet av Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer: «Det er ofte vanskelig for enslige brødre å bli gift og for enslige søstre å finne seg en mann. Som følge av dette blir stadig flere utstøtt på grunn av seksuell umoral. Noen brødre drar til gruvene for å lete etter gull eller diamanter de kan selge, slik at de får nok penger til å kunne gifte seg. Det kan ta dem ett, to eller flere år å klare dette, og de blir ofte svake i åndelig henseende når de ikke lenger er sammen med brødrene og menigheten.»

For å unngå slike triste følger bør kristne foreldre følge det eksemplet modne personer i menigheten foregår med. Apostelen Paulus var ikke far, men han la rimelighet for dagen i sitt forhold til medtroende. Han passet nøye på ikke å legge en økonomisk byrde på noen. (Apostlenes gjerninger 20: 33) Kristne foreldre bør avgjort ha hans uselviske eksempel i tankene når spørsmålet om brudepris er aktuelt. Paulus ble jo inspirert av Gud til å skrive: «Bli i forening etterlignere av meg, brødre, og hold blikket festet på dem som vandrer på en måte som er i samsvar med det eksempel dere har i oss.» — Filipperne 3: 17.

Gode eksempler når det gjelder å vise rimelighet

Mange kristne foreldre har foregått med et godt eksempel ved å vise rimelighet i forbindelse med barnas ekteskapsinngåelser. Tenk på Joseph og hans kone, Mae, som tjener som heltidsforkynnere.b De bor på en av Salomonøyene hvor spørsmålet om brudepris kan være et problem. For å unngå problemet ordnet Joseph og Mae det slik at deres datter Helen ble gift på en av naboøyene. Det samme gjorde de i tilfellet med en annen datter, Esther. Dessuten gikk Joseph med på at hans svigersønn Peter betalte en brudepris som ble betraktet som svært rimelig. Da Joseph ble spurt om hvorfor han gjorde dette, svarte han: «Jeg ville ikke legge en byrde på min svigersønn som er pioner.»

Også mange av Jehovas vitner i Afrika har vært gode eksempler når det gjelder å vise rimelighet. I noen områder forventer storfamiliens medlemmer vanligvis å motta et stort pengebeløp før forhandlingene om selve brudeprisen kommer i gang. Og en mann som vil være sikker på å få seg en brud, må kanskje love at han senere også skal betale brudepris på vegne av en yngre bror av henne.

Kossi og hans kone, Mara, er blant dem som ikke har støttet slike skikker. Datteren deres, Beboko, giftet seg nylig med en av Jehovas vitners reisende tilsynsmenn. Før bryllupet la slektninger press på brudens foreldre for å få sin andel av et stort beløp som de mente at familien burde kreve som brudepris. Dette foreldreparet var imidlertid standhaftig og gikk ikke med på å etterkomme kravene. I stedet drøftet de saken direkte med sin tilkommende svigersønn og lot ham betale en beskjeden brudepris, for så å gi halvparten av beløpet tilbake til det unge paret, slik at de kunne bruke det i forbindelse med bryllupsforberedelsene.

Et annet eksempel fra det samme landet dreier seg om et ungt vitne for Jehova som heter Itongo. Først krevde familien hennes en brudepris som var rimelig. Men noen slektninger forlangte at størrelsen på beløpet måtte økes. Stemningen var anspent, og det virket som om disse slektningene skulle få det som de ville. Selv om Itongo er forsagt av natur, reiste hun seg imidlertid opp og gjorde det på en respektfull måte klart at hun aktet å gifte seg med Sanze, en nidkjær kristen mann, i henhold til det som var blitt avtalt. Så sa hun modig: «Mbi ke» (som betyr «saken er avgjort») og satte seg. Hun fikk støtte fra sin mor, Sambeko, som er en kristen. Saken ble ikke drøftet ytterligere, og paret ble gift slik det opprinnelig var planlagt.

Det finnes ting som opptar kjærlige kristne foreldre mye mer enn den personlige vinningen de kan oppnå ved å kreve brudepris. En ektemann i Kamerun forteller: «Svigermoren min benytter enhver anledning til å fortelle meg at uansett hva jeg ville ha gitt henne som brudepris, burde jeg heller spandere det på datteren hennes.» Kjærlige foreldre er også opptatt av sine barns åndelige ve og vel. Tenk for eksempel på Farai og Rudo, som bor i Zimbabwe og bruker mye av sin tid til forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike. Til tross for at de ikke har noen lønnsinntekt, giftet de bort de to døtrene sine for en brøkdel av den prisen som vanligvis blir forlangt. Hvorfor gjorde de det? De ville at døtrene deres skulle få gifte seg med menn som virkelig elsker Jehova Gud. «Både våre døtres og våre svigersønners åndelighet var viktigere for oss,» forklarte de. For et oppmuntrende eksempel! De som viser kjærlig omtanke for sine barns og svigerbarns åndelige og materielle velferd, fortjener virkelig ros.

Gagnlige virkninger av å vise rimelighet

Joseph og Mae på Salomonøyene ble velsignet for det storsinn og den omtanke de la for dagen i måten de ordnet døtrenes giftermål på. Svigersønnene ble ikke pålagt en gjeldsbyrde og har sammen med sine koner kunnet tjene som heltidsforkynnere av Rikets budskap i mange år. Når Joseph ser tilbake, sier han: «De avgjørelsene som jeg og min familie traff, har ført til at vi er blitt rikt velsignet. Noen ganger ble vi riktignok utsatt for mye press fra noen som ikke forstod vårt standpunkt, men jeg har god samvittighet, og jeg er glad for å se at barna mine er travelt opptatt og holder seg sterke i tjenesten for Jehova. De er lykkelige, de også, og min kone og jeg er overlykkelige.»

Det at det er blitt lagt rimelighet for dagen, har også vist seg å ha en gagnlig virkning på forholdet mellom svigerforeldre og svigerbarn. Blant dem som har erfart dette, er Zondai og Sibusiso, som sammen med sine koner, som er kjødelige søstre, utfører frivillig arbeid ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Zimbabwe. Svigerfaren deres, Dakarai, er heltidsforkynner og har ingen lønnsinntekt. Da de drøftet spørsmålet om brudepris, sa han at han ville godta det beløpet svigersønnene hadde råd til å betale, uansett hvor lavt det var. «Vi er svært glade i svigerfaren vår,» sier Zondai og Sibusiso, «og vi ville gjøre alt som stod i vår makt, for å hjelpe ham hvis han kom i nød.»

Ja, det å vise rimelighet i forbindelse med spørsmålet om brudepris bidrar til familiens lykke. En unngår for eksempel at de nygifte pålegges en gjeldsbyrde, og dermed gjør en det lettere for dem å tilpasse seg livet som ektefolk. Dette har gjort det mulig for mange unge par å trakte etter åndelige velsignelser, deriblant det å delta på heltid i det presserende arbeidet som består i å forkynne og gjøre disipler. Og dette er noe som bringer ære til ekteskapets kjærlige Innstifter, Jehova Gud. — Matteus 24: 14; 28: 19, 20.

[Fotnoter]

[Ramme på side 27]

De leverte beløpet tilbake

I noen samfunn blir en brud og hennes foreldre sett ned på hvis brudeprisen er lav. Stolthet og et ønske om å framheve familiens status har derfor fått noen til å forlange en høy pris. En familie i Lagos i Nigeria som har lagt en helt annen innstilling for dagen, er et oppmuntrende eksempel. Svigersønnen, Dele, forteller:

«Min kones familie lot meg slippe mange av de utgiftene som er forbundet med den tradisjonelle brudeprisseremonien, deriblant det å måtte kjøpe flere sett dyre klær. Da familien min betalte brudeprisen, spurte talsmannen for min kones familie: ’Vil dere ha denne piken til hustru og datter?’ Familien min svarte samstemmig: ’Ja, vi vil ha henne til datter.’ Etter det ble beløpet levert tilbake til oss i den samme konvolutten.

Den dag i dag er jeg takknemlig for den måten svigerforeldrene mine ordnet giftermålet vårt på. Det gjorde at jeg fikk stor respekt for dem. Deres fine åndelige innstilling får meg til å betrakte dem som nære slektninger. Dette har også hatt stor innvirkning på mitt syn på min kone. Jeg verdsetter henne høyt på grunn av den måten familien hennes har behandlet meg på. Når det har oppstått en uoverensstemmelse mellom oss, lar jeg den ikke få bli et problem. Straks jeg tenker på den familien hun kommer fra, virker uoverensstemmelsen som en bagatell.

Det er blitt knyttet sterke vennskapsbånd mellom familiene våre. Selv nå, to år etter bryllupet vårt, sender faren min fremdeles gaver og matvarer til min kones familie.»