Hvis vi gjør Guds vilje, forlater han oss aldri

Fortalt av Grete Schmidt

JEG ble født i Budapest i Ungarn i 1915. Den første verdenskrig raste, og min far var ved fronten i den østerriksk-ungarske hær. Da han døde et år senere, tok mor meg med til Jugoslavia, der hennes slektninger bodde.

Mor giftet seg ikke igjen og måtte følgelig skaffe seg arbeid. Oppdragelsen av meg overlot hun til sin søster. Min tante hadde en bondegård om lag fem kilometer fra byen Maribor i det nordlige Jugoslavia. Der hadde jeg mange lykkelige år, og jeg så alltid fram til søndagen, da mor skulle komme fra Maribor og besøke oss. Samtidig lengtet jeg sterkt etter en far.

Jeg får en Far

Mine slektninger var katolikker, og ettersom himmel og helvete spiller en stor rolle i den katolske religion, oppstod det en konflikt hos meg. Jeg syntes ikke jeg var god nok til å komme til himmelen, men jeg syntes heller ikke jeg var så slem at jeg burde havne i helvete. Jeg snakket om dette problemet med alle jeg kjente, fra bestemor til landsbypresten.

Mor var den jeg plaget mest. Etter noen måneder gav hun meg så en brosjyre på slovensk som het «Hvor er de døde?», som hun hadde fått i byen. Mor hadde ikke lest den selv, men hun tenkte at den kanskje kunne gi svar på spørsmålene mine.

Aldri i hele mitt liv hadde jeg lest en publikasjon som den brosjyren! Den besvarte ikke bare mine spørsmål om livet og døden, men den viste meg også hvordan jeg skulle utvikle et nært forhold til min himmelske Far. Jeg bestilte fem brosjyrer som jeg aktet å dele ut foran kirken.

I landsbyen vår overvar kvinnene gudstjenesten om søndagen, mens karene stod utenfor og diskuterte sine yndlingstemaer — kveg og jordbruk. Så mens presten prekte for kvinnene inne i kirken, prekte jeg for mennene utenfor kirken. Jeg var bare 15 år, og de moret seg nok over min ungdommelige begeistring, men de betalte for brosjyrene, og jeg brukte bidragene til å skaffe meg en ny forsyning.

Presten fikk snart høre om hva jeg drev med, og kom for å snakke med min tante. Søndagen etter kom han med denne advarselen fra prekestolen: «Jeg er sikker på at ingen her i landsbyen er så naiv at han tror på historiene til en tenåring.» Følgen var at alle i landsbyen vendte seg mot meg. Selv tante skammet seg over meg og sa til mor at hun ikke lenger kunne ha meg boende der.

Jeg følte meg virkelig forlatt, men i bønn til Jehova fant jeg trøst og fikk ny styrke. Jeg flyttet sammen med mor i Maribor, og vi hadde det meget godt sammen. Hun delte ikke mine åndelige interesser, men hun lot meg gå på møtene i den lille menigheten der. Den 15. august 1931 symboliserte jeg min innvielse til Gud ved vanndåpen.

Til min store sorg ble mor plutselig syk og døde noen få uker senere. Hennes siste ord til meg sitter som meislet i hukommelsen: «Kjære Gretel, hold fast på din tro. Jeg er sikker på at det er sannheten.» Etter at hun døde, følte jeg meg igjen smertelig forlatt, men mitt forhold til vår himmelske Far holdt meg oppe.

Et ektepar som ikke selv hadde barn, lot meg bo hos dem, og jeg arbeidet som lærling i et skredderverksted som kona drev. Materielt sett hadde jeg det godt, men mitt høyeste ønske var å få tjene Gud på heltid. I den lille menigheten vår i Maribor var alle overbevist om at denne tingenes ordning bare hadde kort tid igjen. (1. Korinter 7: 29) I all hemmelighet bad jeg Jehova om å utsette sin inngripen inntil jeg var ferdig med læretiden. Den var jeg ferdig med den 15. juni 1933, og alt neste dag drog jeg hjemmefra for å begynne som pioner! Jeg var bare 17 år, og selv enkelte av brødrene prøvde å få meg til å vente, men jeg hadde tatt min beslutning.

Den første tiden som pioner

Jeg ble først sendt til Zagreb, en by med om lag 200 000 innbyggere, ikke så langt fra Maribor. Menigheten der hadde bare seks forkynnere. Jeg lærte mye ved å arbeide sammen med bror Tuc̀ek, som var den aller første pioneren i Jugoslavia. Senere arbeidet jeg alene som pioner i nesten et år. Etter hvert kom det imidlertid flere pionerer fra Tyskland, der forkynnelsen nylig var blitt forbudt av naziregjeringen.

Jeg hjalp flere av pionerekteparene ved å være tolk for dem. Samarbeidet med disse modne kristne var meget lærerikt. Jeg fikk mer kunnskap og større forståelse, og jeg satte stadig større pris på det privilegium å få forkynne det gode budskap om Riket.

Etter en tid var vi blitt en stor gruppe på 20 pionerer som tjente i Balkan-landene. Det at vi alle arbeidet sammen for å gjøre Guds Ord kjent, sveiste oss sammen, og alle var rede til å hjelpe de andre om de kom i knipe. Vi var alle motivert av den villighet som bare finnes blant Guds folk. Dette spesielle «bånd som binder sammen», kjærligheten, preger fortsatt dem som ennå er i live av denne gruppen. — Kolosserne 3: 14.

Pionerlivet byr på mange opplevelser og gir like stor variasjon som det finnes skyer på himmelen. Vi følte oss alle beriket når vi fikk anledning til å bli kjent med land og folk, skikker og levemåter som vi ikke tidligere hadde stiftet bekjentskap med. Vi erfarte også hvordan Jehova tar seg av sine trofaste tjenere, akkurat som Paulus forsikrer oss om i Efeserne 3: 20: Han «virker i oss med sin kraft, og kan gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om og forstår».

Vi fikk et eksempel på Jehovas kjærlige omsorg da bror Honegger fra Sveits besøkte oss og la merke til at vi måtte gå til fots opptil 40 kilometer for å komme til de landsbyene som lå lengst borte fra Zagreb. Han så at vi tok av oss skoene og hengte dem over skuldrene så snart vi var kommet ut av byen, for å spare på skosålene. Dermed gikk han og kjøpte 12 sykler til oss, selv om det kostet ham alt han hadde av penger, som han senere fortalte oss! Jehova rører virkelig ved de rettferdiges hjerte. Syklene kom som en gave fra himmelen, og de tjente oss som trofaste venner i 25 år med pionertjeneste.

Willi og Elisabeth Wilke og jeg kom en gang til en ganske stor kroatisk landsby, der vi arbeidet hver for oss — fra utkantene og inn mot sentrum. Vi tilbød brosjyren En rettferdig hersker, som på forsiden hadde en illustrasjon med Jesus Kristus. Året før, i 1934, var den jugoslaviske kong Aleksander blitt myrdet, og hans sønn Peter hadde etterfulgt ham på tronen. Landsbyboerne ville imidlertid heller ha selvstyre enn å ha en konge fra Serbia (i det sørlige Jugoslavia).

Vi hadde vel forkynt et par timer hver for oss da bror Wilke og jeg hørte bråk og rop fra torget i landsbyen. Der fant vi søster Wilke, omringet av en gruppe på om lag 20 menn og kvinner. Noen av dem var væpnet med sigder, mens andre var opptatt med å brenne opp brosjyrene våre. Søster Wilke kunne ikke språket godt nok til at hun kunne få fjernet mistroen hos landsbyboerne.

«Kjære folk!» ropte jeg. «Hva er det dere gjør?»

«Vi vil ikke ha kong Peter!» ropte de, nesten unisont.

«Det vil ikke vi heller,» sa jeg.

Svaret overrasket dem, og de pekte så på illustrasjonen på forsiden av brosjyren og spurte: «Hvorfor driver dere da propaganda for ham?» De hadde forvekslet Jesus Kristus med kong Peter!

Misforståelsen ble ryddet av veien, og det ble avlagt et grundig vitnesbyrd om kongen Jesus Kristus. Noen som hadde brent opp brosjyrene sine, ville nå ha nye. Vi drog glade og fornøyd fra landsbyen og følte at Jehovas beskyttende hånd hadde vært over oss.

Senere utvidet vi forkynnelsen til Bosnia, som er den sentrale delen av Jugoslavia. Der var nesten halve befolkningen muhammedanere, og på nytt ble vi stilt overfor nye skikker og masse overtro. I landsbyene hadde folk aldri før sett en kvinne på sykkel, så vår ankomst ble litt av en sensasjon og vakte stor nysgjerrighet. De religiøse lederne satte ut et rykte om at en kvinne på sykkel brakte ulykke til en landsby. Etter det lot vi syklene stå igjen utenfor landsbyene og gikk resten av veien.

Ettersom litteraturen nå var blitt forbudt, hendte det ofte at vi ble anholdt av politiet. Vanligvis fikk vi beskjed om å dra fra provinsen. To politimenn fulgte oss da til grensen, som kunne ligge 50 til 100 kilometer unna. De ble forbauset over at vi var så gode til å sykle og kunne holde tritt med dem enda vi hadde med oss alle klærne våre, litteraturen og en liten parafinovn. Politimennene var alltid glade når de kom til et vertshus langs veien, og de innbød oss ofte til å bli med inn og få noe å drikke eller kanskje også spise sammen med dem. Vi satte stor pris på det, for med de pengene vi hadde, kunne vi ikke tillate oss noe ekstra. Vi benyttet selvfølgelig anledningen til å fortelle dem om vårt håp, og ofte tok de imot noen av de «forbudte» publikasjonene. Vanligvis skiltes vi som gode venner.

Så kom 1936. Vi forkynte i Serbia da vi fikk vite at det skulle holdes et internasjonalt stevne i Luzern i Sveits i september. Det skulle gå en buss fra Maribor, men det var 700 kilometer fra der vi oppholdt oss. Det ville bli en lang sykkeltur! Likevel begynte vi å spare penger, og senere på året la vi ut på reisen.

Vi spurte bønder om lov til å overnatte på låven deres i stedet for å betale for et rom i et vertshus. Om morgenen spurte vi om vi kunne få kjøpt noe melk av dem, men vanligvis fikk vi melken gratis, og ofte gav de oss en solid frokost også. Vi ble vist stor vennlighet, og det er noen av de gode minner vi har fra denne pionertiden.

Før vi drog til Luzern fra Maribor, kom det flere pionerer fra Tyskland. Blant dem var Alfred Schmidt, som hadde tjent åtte år ved Betel i Magdeburg. Et år senere ble jeg hans kone.

Nesten alle pionerene i Jugoslavia var i stand til å være med på stevnet i Luzern. Det var mitt første stevne, og jeg ble overveldet over den kjærlighet og omsorg som ble vist oss av de sveitsiske brødrene. Jeg ble også imponert over hvor vakkert det var i Luzern. Lite ante jeg at jeg 20 år senere skulle komme til å arbeide som pioner i denne byen!

Arbeid under restriksjoner

Da vi kom tilbake til Jugoslavia fra det vakre Sveits, ble vi snart utsatt for virkelig forfølgelse. Vi ble arrestert og satt i sentralfengslet i Beograd. Den broren som var ansvarlig for arbeidet i Jugoslavia, søkte om å få besøke oss, men det ble avslått. Men han var så høyrøstet da han snakket med fengselsdirektøren, at vi kunne høre ham, og bare lyden av stemmen hans var til stor oppmuntring for oss.

Etter noen dager ble vi, med håndjern på, ført til den ungarske grense. Litteraturen og pengene våre ble konfiskert. Dermed ankom vi til Budapest nesten uten penger, men med en masse lus, som var en suvenir fra fengslet. Vi kom snart i kontakt med andre pionerer og arbeidet sammen med dem i forkynnelsen i Budapest.

Hver mandag møttes pionerene i Budapest i det tyrkiske badet, og mens vi der sørget for kroppens behov, kunne også brødre og søstre i hver sine avdelinger av badet «få nytt mot ved den tro som vi har felles». (Romerne 1: 12) At vi møttes regelmessig, gjorde det også mulig for oss å kontrollere om noen var blitt syke eller var blitt satt i fengsel.

Vi var så vidt blitt fortrolig med de nye forholdene, da vår ungarske oppholdstillatelse utløp etter seks måneder. I mellomtiden var Alfred og jeg blitt gift. Nå fikk vi beskjed om å søke om visum til Bulgaria. Et pionerektepar der var blitt utvist, og 10 000 brosjyrer som de hadde bestilt, lå klar i et lite trykkeri i Sofia. Parets litteratur var blitt brent offentlig, så vi visste hva slags behandling vi kunne vente oss.

Vi fikk til slutt bulgarsk visum på tre måneder. Vi reiste gjennom Jugoslavia om natten, og en av de ansvarshavende brødrene møtte oss på et avtalt sted med de pengene som vi trengte for å få kjøpt brosjyrene. Til slutt ankom vi til Sofia i god behold, og vi skaffet oss et egnet rom.

Sofia var en moderne by med om lag 300 000 innbyggere, men det var ingen Jehovas vitner der. Dagen etter ankomsten gikk vi til trykkeriet. Eieren hadde hørt at vår litteratur var blitt forbudt, og at ekteparet som bestilte brosjyrene, var blitt deportert. Han formelig omfavnet oss da han fikk vite at vi kom for å kjøpe brosjyrene. Vi pakket brosjyrene i tomme sekker og kjørte forbi flere politimenn som heldigvis ikke kunne høre hvordan hjertet hamret i brystet på oss!

Vårt neste problem var å finne et sted å lagre brosjyrene og greie å levere et så stort antall brosjyrer på bare tre måneder. Jeg var faktisk redd for denne digre haugen med brosjyrer! Aldri hadde jeg sett så mange. Men igjen kom Jehova oss til hjelp. Det gikk enestående fint med oss. Vi leverte opptil 140 om dagen, og noen uker senere kom bror og søster Wilke for å hjelpe oss.

En dag var jeg ille ute. Jeg forkynte i en bygning i et forretningsstrøk, der det på hver eneste dør var et messingskilt som viste at der holdt en jurist til. Etter et par timers tid møtte jeg en eldre herre som så mistroisk på meg. Han spurte om jeg visste hvor jeg befant meg.

«Jeg vet ikke nøyaktig hva slags bygning dette er, men jeg har lagt merke til at alle gode jurister ser ut til å ha samlet kontorene sine her,» svarte jeg.

«De er i innenriksdepartementet,» svarte han.

Hjertet stod nesten stille, men likevel sa jeg rolig: «Å, det er derfor alle disse herrene har vært så hyggelige mot meg!» Den bemerkningen gjorde ham nok litt mildere stemt, og han gav meg tilbake passet mitt etter å ha undersøkt det grundig. Jeg gikk ut med et lettelsens sukk, takknemlig over Jehovas beskyttelse.

Til slutt var alle brosjyrene levert, og dagen kom da vi skulle reise fra «rosenes land», Bulgaria. Det var tungt å reise fra så mange vennlige mennesker, men minnet om dem hadde for alltid fått en plass i vårt hjerte.

I og med at vi hadde tyske pass, kunne vi dra tilbake gjennom Jugoslavia, men vi fikk bare oppholde oss der en kort stund. Da den tiden utløp, måtte vi for å unngå arrestasjon sove på et nytt sted hver natt. Slik levde vi i om lag seks måneder. Så fikk vi i siste halvdel av 1938 et brev fra Selskapets kontor i Bern med instruks om at vi skulle forsøke å komme til Sveits. Nazistenes hær hadde alt okkupert Østerrike, og det politiske presset var økende. Den jugoslaviske regjering hadde faktisk allerede overlevert noen av de tyske pionerene til nazistene.

Min mann og jeg reiste dermed hver for oss til Sveits, Alfred gjennom Italia og jeg gjennom Østerrike. Vi ble lykkelig gjenforent og ble så satt til å arbeide på Selskapets bondegård, Chanélaz, og senere ved Betel i Bern. Det var en helt ny opplevelse for meg. Nå måtte jeg lære å stelle huset på sveitsisk vis, og jeg fikk større verdsettelse av Jehovas organisasjon enn jeg noen gang før hadde hatt.

Jehovas kraft holder oss oppe

Etter at Alfred og jeg hadde tjent ved Betel under den annen verdenskrig og noen år etterpå, drog vi i 1952 igjen ut som pionerer, i den virksomhet som mer enn noe annet hadde preget vårt liv. Vi fikk aldri egne barn, men i årenes løp har vi opplevd utallige utslag av kjærlighet fra våre åndelige barn. I februar 1975 fikk vi for eksempel dette lille brevet:

«Jeg husker den dagen da en vis, gråhåret mann besøkte et stivnakket medlem av den evangeliske kirke og tilbød ham et bibelstudium. Min familie og jeg selv var reserverte og kritiske, men vi tok imot tilbudet og undersøkte så hvert eneste punkt akkurat som de i Berøa, inntil vi måtte innrømme at dere kom til oss med sannheten. . . . For en god og vennlig Far Jehova Gud er! Ham være pris og ære og takk for all hans godhet og barmhjertighet. Men vi vil gjerne også takke dere, kjære Alfred og Gretel, av hele vårt hjerte, for den omsorg og tålmodighet dere viste oss. Måtte Jehova rikelig velsigne dere for det. Vi håper oppriktig at han også vil gi oss styrke til å holde ut.»

I november 1975 døde Alfred plutselig av hjerteinfarkt. I 38 år hadde vi tjent Jehova sammen og holdt ut under alle slags forhold i pionertjenesten. Det gjorde at vi hadde et svært nært forhold til hverandre. Da han døde, opplevde jeg igjen følelsen av tomhet og av å være forlatt. Men ved å ta min tilflukt til Jehova ble jeg atter styrket.

Mitt forhold til vår himmelske Far har holdt meg oppe gjennom over 53 år i heltidstjenesten for ham. Og jeg føler det slik som Jesus Kristus gav uttrykk for da han sa: «Jeg er ikke alene, for Faderen er med meg.» — Johannes 16: 32.

[Bilde på side 23]

Alfred og Frieda Tuc̀ek, med full oppakning, som pionerer i Jugoslavia i 1937

[Bilde på side 25]

Alfred og Grete Schmidt som pionerer i Mostar, den muhammedanske delen av Jugoslavia, i 1938