Jehova har vært min tilflukt og min borg
Fortalt av Margaret West
MITT barndomshjem var et slott — det slottet hvor dronning Anna Sofie av Danmark ble kronet i 1721, da eiendommen med den vakre parken var den danske kongefamilies sommerresidens. De praktfulle salene, de monumentale trappeoppgangene, takene som var dekorert av gamle franske mestere — alt var som en drøm.
Bare en kort spasertur fra slottet lå en annen og langt mer uanselig bygning hvor jeg senere kom til å tilbringe 30 år av mitt liv. Mine år i dette beskjedne huset ble likevel til langt større berikelse for meg. Det var det danske Betel, Jehovas vitners avdelingskontor i Danmark.
Men la meg først fortelle hvordan jeg kom til å bo på Frederiksberg slott i København. Min far, som var oberst i den danske hær, var sjef for den offisersskolen som ble drevet på slottet. Stillingen medførte at han hadde rett til å bo i disse fornemme omgivelsene med sin familie. Det var en eventyrtilværelse for en liten pike, et beskyttet liv i et vakkert miljø. Jeg kunne ikke forestille meg at denne lykkelige og spennende tilværelsen skulle ta slutt. Men drømmen ble knust en dag i 1921, en dag jeg aldri kommer til å glemme.
Vi barn ble kalt inn i fars soveværelse. Jeg så ham ligge der, uhyggelig blek og med hendene samlet oppå teppet. Legen vår, som også stod ved sengen, var svært alvorlig. Mor la armene omkring oss og sa med lav stemme: «Far er død.» Min første tanke var: ’Det er ikke sant! Han har jo nesten ikke vært syk.’ Det var en overveldende opplevelse for et barn på ti år. På det tidspunktet var jeg ikke klar over at fars død skulle føre til at jeg senere kom til å forstå meningen med livet.
Fars død innebar en stor omveltning i vårt liv. Hjemmet vårt på slottet var en embetsbolig, så mor måtte skaffe oss et annet sted å bo. Det var en vanskelig tid, og for å hjelpe oss til å komme over tragedien gjorde hun noe som forundret både familie og venner. Hun tok oss alle fire ut av skolen, og deretter la vi ut på en rundtur i Europa og ble borte et helt år.
Undersøkelser som gav resultater
Vi kom så tilbake til Danmark igjen, men fars død hvilte fremdeles tungt på oss, og mor kom stadig tilbake til spørsmålet: Hvorfor? Hvorfor skulle det nettopp hende oss? For å finne et svar begynte hun å undersøke Østens filosofier, men hun fant ikke noe som gav henne den logiske forklaringen hun søkte. Hun bestemte seg derfor for å lete i Bibelen i håp om at svaret kunne finnes der. Da hun strakte ut hånden for å ta Bibelen ut fra bokhyllen, fikk hun øye på en rød bok som hun aldri hadde sett før. Den het «Guds Verdensplan». Min bror hadde nettopp kjøpt den av en bibelstudent som hadde kommet på døren.
Mor begynte å lese boken og ble snart overbevist om at hun hadde funnet svaret på spørsmålene sine. På dette tidspunkt gikk jeg på skole i Frankrike, men da jeg kom hjem på ferie noen måneder senere, fortalte mor ivrig om den skatten hun hadde funnet. Hun fortalte meg om Guds rike — et rike som vil komme til å herske over hele jorden og gjøre ende på all krig, et rike som vil bringe menneskene ufattelige velsignelser, deriblant de dødes oppstandelse. Det var fantastisk! Endelig hadde vi fått hjelp til å komme ut av vår tvil og usikkerhet.
Da jeg gikk til sengs den kvelden, bad jeg for første gang i mitt liv. Vi hadde aldri vært religiøse i vår familie, men vi hadde lært Fadervår på skolen. Jeg begynte derfor famlende å si fram denne bønnen. Da jeg kom til ordene: «Komme ditt rike . . .», ble jeg overveldet av glede. Endelig forstod jeg hva jeg bad om! Seksti år er gått siden da, men jeg kan fremdeles tydelig huske den ubeskrivelige gleden jeg følte den kvelden.
Da jeg hadde fullført min skolegang i Frankrike, reiste jeg til England et år for å praktisere mine engelskkunnskaper. Mor hevdet bestemt at «en pike bør lære språk, en gutt matematikk». Etter hvert lærte jeg fem språk, som alle har vært til uvurderlig nytte for meg, og i de senere år har jeg ofte takket mor for at hun gav meg denne muligheten.
Da jeg kom til England, oppdaget jeg at mor hadde lagt boken Guds Harpe i kofferten min. Jeg leste den omhyggelig og begynte å fortelle det jeg hadde lært, til den engelske familien jeg bodde hos. Da en slektning av denne familien en gang kom på besøk, forkynte jeg også for henne. (Jeg begynte å bli ganske flink til å ’spille på harpens ti strenger’.) Denne damen ville gjerne selv ha et eksemplar av boken, så jeg skrev til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i London, som satte meg i forbindelse med de lokale brødrene.
Jeg begynte nå å komme sammen med denne lille gruppen bibelstudenter i Wickford i Essex, som hadde møter i et privat hjem. På et av møtene ble det opplyst at det skulle være en «utflukt» følgende søndag, og jeg ble også invitert til å være med. Jeg gledet meg til å komme en tur ut på landet, men da jeg kom, ble samværet innledet med bønn, og jeg fikk en del litteratur og ble sendt av gårde for å forkynne sammen med en eldre søster, som sa: «Du tar den ene siden av veien, og jeg tar den andre.»
Etter hjemkomsten til Danmark fortsatte jeg å komme sammen med bibelstudentene, og i 1929 ble jeg døpt. Stevnet i København i 1931 var en uforglemmelig opplevelse for meg. Det var ved dette stevnet vi antok navnet Jehovas vitner. Det skulle bekjentgjøres for alle øvrighetspersoner, og bror Rutherfords tale og den resolusjonen som ble vedtatt ved stevnet i tilknytning til hans tale, ble derfor trykt i brosjyren Riket — Verdens håp. Vi skulle så personlig overrekke brosjyren til alle fremtredende personer i vårt distrikt, deriblant dommere, politikere, kjente forretningsmenn og dessuten alle prester.
Den lille damen og biskopen
Danmarks konge fikk sitt eksemplar under en audiens som ble innvilget avdelingstilsynsmannen. Jeg fikk en bunke brosjyrer og tilhørende konvolutter med navn og adresse på dem jeg skulle besøke under denne kampanjen. Det første navnet på listen gav meg en støkk. Det var en fremtredende biskop som var kjent som en motstander av Jehovas vitner.
Biskopen bodde i et eksklusivt strøk i København, og jeg skal innrømme at jeg følte meg enda mindre enn mine 150 centimeter skulle tilsi, da jeg ringte på døren. En hushjelp åpnet, målte meg skeptisk fra topp til tå og spurte: «Hva ønsker De?» «Jeg skulle gjerne snakke med biskopen,» svarte jeg bestemt. Mor hadde gitt meg en elegant persianerpels for anledningen, og det var kanskje den som overbeviste hushjelpen om at det nok var best å etterkomme mitt ønske. «Et øyeblikk,» sa hun. Etter en pause som fortonte seg som en evighet, kom hun tilbake og førte meg gjennom en lang korridor, åpnet en dør og der, bak et enormt skrivebord, satt biskopen, en høy, kraftig mann. Han så opp og smilte vennlig til meg.
Jeg minnet meg selv om at han som stod bak meg, var større enn han som satt foran meg. Jeg redegjorde for hensikten med mitt besøk og rakte ham konvolutten. Han tok den og kastet den så på skrivebordet som om han skulle ha brent seg på den. Han spratt opp, grep meg i hånden og førte meg bortover den endeløse korridoren til utgangsdøren, som ble smelt igjen bak meg, men jeg smilte ved meg selv. Brosjyren lå på skrivebordet hans; mitt oppdrag var fullført.
I 1933 begynte jeg som pioner fordi jeg følte at jeg derved kunne tjene Jehova mer fullstendig. Et år senere giftet jeg meg med Albert West, en engelsk bror som var blitt sendt til Danmark et par år tidligere. Vi tjente sammen på det danske Betel i 30 år.
Okkupasjonstiden
Den 9. april 1940 var en dag jeg aldri kommer til å glemme. Jeg våknet klokken seks om morgenen av en vedvarende flydur like over oss. Hva var på ferde? Danmark var jo et nøytralt land. Folk stimlet sammen i gatene, og ryktene svirret. Atmosfæren var spent. Så ble det kunngjort i radioen: «Danmark er blitt okkupert av tyske tropper.»
Vårt første problem gjaldt hva vi skulle gjøre med all litteraturen som var lagret på Betel. Brødrene i København viste stor forutseenhet og handlekraft. Bøkene var snart fordelt blant lokale brødre, og avdelingskontorets arkiver ble trygt forvart hos en eldre, årvåken søster, som hadde dem under sengen sin så lenge krigen varte.
Et annet problem gjaldt hva vi skulle gjøre med 350 000 brosjyrer som nettopp var ankommet. Det ble besluttet at de skulle deles ut med det samme. Jeg ville aldri ha trodd at det skulle være mulig å gå i så mange trapper i løpet av bare to dager. Hele dette arbeidet ble utført uten at de tyske soldatene som patruljerte i gatene, fattet mistanke. Når de passerte oss, forsøkte vi å late som om vi kikket i butikkvinduene. Alle brødrene, både unge og gamle, deltok i denne lynaksjonen, og etter bare 48 timer var alle brosjyrene ute hos folk.
Som følge av okkupasjonen ble vi helt avskåret fra å holde kontakt med hovedkontoret i Brooklyn, men vi fikk fortsatt våre forsyninger med åndelig føde. En ung søster var barnepleierske hos en diplomatfamilie, og denne familiens bagasje ble aldri undersøkt. Familien foretok regelmessige reiser til Sverige, og søsteren klarte derfor å skaffe oss Vakttårnet på svensk. Ettersom jeg kunne litt svensk, ble jeg satt til å oversette bladene til dansk. Det var en stor utfordring, men jeg forsøkte å lære meg så mye svensk som mulig. På denne måten fikk vi Vakttårnet regelmessig under hele krigen.
Det var til og med mulig å få sendt noen danske eksemplarer av Vakttårnet til brødrene i Norge. Fra Danmark ble det regelmessig sendt kasser med egg til nazioffiserer i Norge. Vi hadde mulighet til å pakke disse eggene inn i sider fra det danske Vakttårnet. Norske venner pakket deretter omhyggelig eggene ut før de ble levert til tyskerne.
En usedvanlig hendelse
Bror Eneroth, som var avdelingstjener i Sverige, fikk tillatelse til å besøke Danmark under krigen, og Albert drog ned til ferjen for å møte ham. Da bror Eneroth kom ned landgangen, dukket to tyske offiserer opp og bad Albert og bror Eneroth om å følge med dem.
De ble ført til Cosmopolite hotel, hvor tyskerne hadde opprettet et av sine militære kontorer, og her ble de geleidet opp til et kontor i andre etasje, hvor en tysker i sivil tok imot dem. Han henvendte seg til dem på flytende engelsk og sa: «Som dere jo vet, er det krig. Jeg er en forretningsmann fra Hamburg og har fått i oppdrag å arbeide i sensuren her. Jeg sensurerer bibelselskapet Vakttårnets korrespondanse [mellom Danmark og Sverige]. Jeg liker det ikke, men jeg har ikke noe valg. Jeg må få gi dere min kompliment for deres korrespondanse, som er ærlig og forfriskende å lese. Dere kan ikke forestille dere hvilket bedrag jeg finner i brevene fra visse bedrifter.»
Han stilte et spørsmål til brødrene: «Hva er et gjenbesøk?» Albert benyttet da bror Eneroth som «beboer» og demonstrerte ganske kort hvordan et gjenbesøk foregår. Tjenestemannen avsluttet deretter samtalen ved å si: «Mange takk, mine herrer, det var alt jeg ville vite.» Kanskje han på denne måten ville advare brødrene, så de var forsiktige med hva de skrev i brevene sine.
En innbydelse til Gilead
I slutten av 1945 fikk vi et meget velkomment besøk av bror Knorr og bror Henschel. Under deres besøk ble Albert og jeg invitert til Vakttårnets bibelskole Gilead, og vi gikk i skolens 11. klasse i 1948. Etter å ha gjennomgått Gilead tjente jeg sammen med min mann, som ble utnevnt til å være kretstilsynsmann i Maryland i Virginia og i Washington, D.C., i seks måneder før vi reiste tilbake til Danmark.
Noen år senere ble Albert syk, og det viste seg etter hvert at han hadde kreft. Jeg pleide ham i ti år, samtidig med at jeg gjorde så godt jeg kunne som oversetter. Han døde i 1963. Året etter fikk jeg en ny forpliktelse å ta meg av. Min mor var da 88 år gammel og trengte tilsyn. Jeg måtte derfor med tungt hjerte forlate heltidstjenesten. Mor levde til hun var 101 år gammel og var trofast til det siste.
En travel pensjonisttilværelse
I de siste årene mor levde, tilbrakte vi vintermånedene i Spania. Da hun så døde, bestemte jeg meg for å bli der. Jeg hadde lært meg spansk og følte også at jeg på denne måten kunne gjøre tjeneste i et fremmed land. På grunn av min alder kan jeg ikke utrette så mye som jeg gjerne ville, men jeg klarer å være fast hjelpepioner.
Jeg har brukt over 20 år av mitt liv til å ta meg av en syk mann og en gammel mor, men jeg har aldri betraktet det som en byrde. Jeg følte hele tiden at de begge fortjente denne omsorgen, og jeg oppfattet mitt arbeid i den forbindelse som en del av min tjeneste for Jehova, som alltid har hjulpet meg til å overvinne den nedtrykthet og de prøvelser som må utholdes under slike omstendigheter.
Nå bor jeg i en liten leilighet, som skiller seg sterkt ut fra det imponerende slottet hvor jeg tilbrakte min barndom. Men bygninger kan ikke gi oss virkelig sikkerhet, det ble jeg jo tidlig klar over. Derimot har jeg funnet en tilflukt og en borg som aldri har sviktet meg. Jeg kan virkelig si som salmisten: «Min tilflukt og borg, min Gud som jeg setter min lit til!» — Salme 91: 2.