I tjeneste som en Kristi soldat
Fortalt av Johan Henrik Eneroth
DA NASJONENE hadde kastet seg ut i den første verdenskrig, var jeg en ung løytnant i den kongelige svenske hær. Jeg hadde vært i det militære i fem år, men så skjedde det noe som fikk meg til å begynne å innse at menneskeheten sto overfor en mye viktigere krig enn den som de verdslige nasjoner var opptatt med.
En dag kom det en pakke i posten som inneholdt bind 4 av Studier i Skriften, nemlig «Slaget ved Harmagedon». Min mor hadde tilfeldigvis overvært et bibelsk foredrag, og etter foredraget hadde hun skaffet seg denne boken. Nå sa hun at hun ville bli glad hvis jeg kunne få like mye ut av den som hun hadde fått. Jeg svarte at jeg så at den henviste til Bibelen, og at det ville være umulig for meg å lese den ettersom jeg ikke hadde noen bibel. (Det var helt utenkelig at jeg kunne kjøpe en bibel. Tenk deg hvordan det ville være om en offiser i den svenske hær gikk inn i en bokhandel og ba om å få en bibel!)
Min mor svarte imidlertid at jeg ikke trengte noen bibel for å lese boken, for skriftstedene var sitert i den. Jeg ble så nødt til å begynne å lese for ikke å såre henne. Etter en stund la jeg den til side. Jeg hadde lest nok til å forstå at hvis det som sto i denne boken, var sant, kom jeg til å være på den gale siden i Harmageddon-slaget. Det ønsket jeg ikke å innrømme.
I julen fikk jeg to ukers permisjon og dro hjem. Der kom min mor taktfullt med et ord i rette tid om Bibelens sannhet og la bøker rundt omkring i huset slik at jeg kunne se dem. En kveld mellom jul og nyttår tok jeg opp en bok som lå på bordet — det var bind 3 av Studier i Skriften, «Komme dit Rige» — og jeg ble så grepet av det jeg leste, at jeg fortsatte å lese i flere timer. Jeg ble overbevist om at Bibelen virkelig var Guds Ord. For første gang på all den tid jeg kunne huske, knelte jeg og ba. Lite visste jeg dengang at dette i tidens løp ville føre til at jeg ville vie hele mitt liv til å tjene som en soldat i Guds hær!
Da permisjonen var over, reiste jeg tilbake til min stilling i Nord-Sverige, hvor jeg fortsatte å lese Vakttårnets publikasjoner. Min mor fikk Vakttårnets avdelingskontor i Örebro til å sende meg adressen til andre bibelstudenter, og etter en tid tok jeg mot til meg og besøkte dem. Mannen og hans hustru så temmelig overrasket ut da de fikk se en offiser i full uniform stå utenfor døren, men da jeg forklarte at jeg var interessert i å studere Bibelen, ønsket de meg velkommen med åpne armer. Fra da av var vi fem stykker som kom sammen om søndagene for å studere Bibelen ved hjelp av bladet Vakttårnet.
En ny form for tjeneste
Etter hvert som tiden gikk, begynte det å gå opp for meg at jeg ikke kunne fortsette å tjene i hæren, og så sendte jeg inn min avskjedssøknad. Da søknaden var blitt innvilget, begynte jeg å arbeide for en slektning som hadde en gård i nærheten av Göteborg. Der begynte jeg å forkynne det gode budskap om Guds rike i samsvar med den befaling som ble gitt av Guds utnevnte hærfører, Jesus Kristus (Es. 55: 4; Matt. 10: 7; 24: 14), og å overvære de møter som ble arrangert av Göteborg menighet av Jehovas vitner.
En tid senere ble jeg innbudt til å slutte meg til Betel-familien i Örebro, og i august 1920 begynte jeg å arbeide der. Det første jeg skulle gjøre, var å oversette brosjyren Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø til svensk. Den skulle leveres i forbindelse med en rekke offentlige møter som skulle holdes når A. H. Macmillan, en spesiell representant fra Selskapets hovedkvarter i Brooklyn, kom på besøk.
Tjeneste i Danmark
Det var under bror Macmillans besøk høsten 1920 at det oppsto en situasjon ved det svenske avdelingskontoret som førte til at jeg flyttet til Danmark. I Apostlenes gjerninger 20: 30 forutsa apostelen Paulus at det til og med innenfor Guds menighet av åndelige krigere skulle framstå menn som ville prøve å «lokke disiplene etter seg». Noe slikt skjedde ved Örebro Betel, og jeg følte at det var min plikt å gjøre Macmillan oppmerksom på det.
Avdelingstjeneren, som skulle føre tilsyn med forkynnelsesarbeidet i Sverige, hadde henledet oppmerksomheten på seg selv som leder og ikke fulgt instruksene fra hovedkontoret. Da jeg brakte dette forholdet fram for lyset, fikk han en kraftig irettesettelse av bror Macmillan. Dette førte til at avdelingstjeneren noen uker senere ba meg forlate det svenske Betel-hjemmet. Noen brødre i Danmark som kjente til forholdene, innbød meg da til å komme dit og være der en stund.
I Danmark fikk jeg mange tjenesteprivilegier i forkynnelsesarbeidet. Jeg tjente som heltidsforkynner i byene Ålborg og Århus og arbeidet også i småbyene og landdistriktene i nærheten. En tid senere ble jeg overført til det som dengang ble kalt pilgrimstjenesten, og som blant annet gikk ut på å reise rundt omkring i landet og styrke menighetene og studiegruppene.
I mars 1925 fikk jeg et telegram fra avdelingskontoret hvor jeg ble bedt om å komme til København med en gang. Der ga avdelingstjeneren meg The Watchtower for 1. mars (Vagttaarnet for mai), som inneholdt artikkelen «Den nye nasjons fødsel». Han ba meg lese den og la ham få vite hva jeg syntes om den. Jeg gjorde det, og jeg ble så bedt om å forberede en tale til et to-dagers stevne som skulle holdes i Skive følgende week-end. Der holdt jeg fram for brødrene de storslagne bibelske beviser for at Djevelen hadde fått lov til å være i himmelen helt til året 1914, da han ble angrepet av den nyinnsatte kongen, Jesus Kristus, og kastet ned på jorden.
Tilbake til Sverige
I Sverige var tilstandene blitt verre og verre, og Selskapet Vakttårnets president, J. F. Rutherford, traff arrangementer for at det kunne holdes et skandinavisk stevne i Örebro i mai 1925. Jeg hadde planlagt å gifte meg den 15. mai, da jeg den 12. fikk beskjed om å møte bror Macmillan den 16. i Gedser, hvor han ville komme i forveien for bror Rutherford og bror R. J. Martin fra Sveits. Det ble til at jeg giftet meg den 15. i København, og morgenen etter sto min hustru som en ekte soldatbrud og vinket farvel til sin mann da han reiste til Sverige. Bror Rutherford ønsket at jeg skulle hjelpe til med forberedelsene til det forestående stevnet.
Stevnetiden kom, og det var 500 til stede. Det ble en overrasket hvisking på stevnets siste dag da det ikke var den svenske avdelingstjeneren, men jeg som sto fram for å tolke bror Rutherford. Ved slutten av sin tale opplyste bror Rutherford at en skotte, William Dey, var satt til å føre tilsyn med forkynnelsesarbeidet i hele Skandinavia og i de baltiske land. Jeg skulle være bror Deys sekretær og følge med ham som tolk på hans reiser i Sverige. Den svenske avdelingstjeneren lovte å respektere denne ordningen.
Mindre enn en måned senere nektet imidlertid avdelingstjeneren å samarbeide lenger, og jeg ble satt i hans sted. Etter at jeg hadde påtatt meg mine plikter i juni 1925, var det nødvendig å forene brødrene til forkynnelsesarbeidet. Bror Dey og jeg besøkte menighetene over hele landet. Mange steder måtte vi bokstavelig talt stille brødrene opp på to sider, for og imot Selskapet. De brødrene som holdt seg til Selskapet, begynte så å arbeide på en organisert måte og fikk erfare Jehovas velsignelse.
Årene før krigen
I årene før den annen verdenskrig fikk jeg glede meg over mange interessante tjenesteprivilegier. Da brosjyren «Riket, verdens håp» ble levert til alle høye myndigheter i 1932, leverte jeg den til kongen, kronprinsen, som nå er kong Gustav VI Adolf, og flere av regjeringsmedlemmene. Kronprinsen var meget vennlig, og jeg snakket med ham i 20 minutter.
Et annet oppdrag førte meg til Paris, hvor jeg talte inn dommer Rutherfords fem-minutters grammofonforedrag på svensk. Jeg kan huske mange morsomme opplevelser fra den tiden vi brukte disse grammofonplatene i arbeidet fra hus til hus. Etter at jeg hadde spilt en av dem for et ektepar i Stockholm, sa fruen: «Stemmen Deres er svært lik den vi nettopp hørte. De må ha lyttet til den mange ganger.» Det hadde jeg selvfølgelig!
Den 7. oktober 1934 sluttet brødrene i Sverige seg til den verdensomfattende protesten til Hitler, hvor han ble oppfordret til å slutte å forfølge Jehovas vitner i Tyskland. Vi vet at noen få av telegrammene nådde fram til Berlin, men etter et par timer ble de stoppet. Det ble ikke regnet for passende å sende en slik advarsel til noe som på den tiden ble regnet for en vennligsinnet regjering. Senere ble brosjyren «Fascisme eller Frihet» forbudt fordi den kalte Hitler en representant for Djevelen.
Under verdenskrigen
Da Danmark og Norge ble okkupert av nazistene i april 1940, var Sverige som en nøytral øy i et krigsherjet hav. Det ble da min oppgave å samle opplysninger og rapporter, bringe dem til bror Dey i København og så vende tilbake til Sverige og sende alt sammen til Brooklyn.
Da jeg kom til København en morgen i slutten av 1940, ble jeg imidlertid ikke møtt av noen fra avdelingskontoret, men to danske politimenn og noen tyskere fra sikkerhetspolitiet ventet på meg. De tok alle papirene mine og sa at de skulle levere dem tilbake på hotellet mitt. I løpet av dagen fikk jeg vite at bror Dey var blitt anholdt og fengslet. Om kvelden kom en av de tyske mennene fra sikkerhetspolitiet på hotellet for å gi meg tilbake papirene mine. Han fortalte at han hadde gått igjennom Deys korrespondanse, og at han beundret den ånd som kjennetegnet vår organisasjon. Jeg fikk anledning til å fortelle ham om Jehovas nye tingenes ordning, og da jeg skulle til å forklare hva som skulle være den ledende kraft der, skjøt han inn: «Kjærlighet!» Vi har aldri klart å finne ut hvordan det gikk med denne mannen.
Det ble nå nødvendig å bruke teokratisk krigslist for å kunne holde den ønskede kontakt med de okkuperte landene. For å få visum til å besøke Norge ble jeg utnevnt til handelsreisende, til representant for en bror som var grossist i tarmer! Problemet med å få åndelig føde inn i Norge ble løst ved at vi regelmessig sendte brødrene matpakker, spesielt egg, og hvert egg var pakket inn i flere ark av Vakttårnet. Da dette til sist ble oppdaget av tyskerne, fant vi en annen utvei.
Under mine besøk i Norge hadde jeg kommet i kontakt med en vennlig innstilt handelsmann som var tvunget til å ha et par tyske offiserer i huset. Da disse tyskerne ba ham om å skaffe noen ekstra matvarer fra Danmark, sa han at han kunne ordne det hvis han kunne få en pakke til seg selv blant deres matvarer. Det gikk de med på, og slik gikk det til at Vakttårnet alltid var med i de matpakkene som ble sendt til den militære flyplassen i Ålborg og ført med Hitlers egne fly til Norge!
Bladene ble ført inn i Danmark fra Sverige på en lignende uvanlig måte. En ung dansk søster var ansatt som sykepleierske i hjemmet til en av aksemaktenes diplomater i København, og denne mannen var svært villig til å ta med gavepakker til henne fra Sverige. Slik ble til og med Guds fiender redskaper til å hjelpe Guds folk til å få åndelig føde!
Noe annet som viser hvordan verdslige myndigheter ble overlistet, fant sted i Finnland. Litteraturen var blitt forbudt der borte, og ettersom Vakttårnets trykkeri følgelig ikke hadde noe å gjøre, sto det for tur til å bli overtatt av myndighetene. Men ettersom de finske myndigheter var ivrige etter å få svensk valuta inn i landet, gikk de med på å la trykkeriet trykke svenske bøker og brosjyrer som ble eksportert til Sverige. Som følge av det ble det ikke bare skaffet litteratur til Sverige, men det ble også sendt blad tilbake til Finnland!
Vekst og framgang
Skjønt Rikets forkynneres «hær» i Sverige hadde møtt mye motstand, seiret den ved den allmektige Guds hjelp. I 1951 ble for eksempel vår søknad om å få leie det statsdrevne Stockholms stadion til et stevne avslått. «Det ville ikke være forenlig med stadionets verdighet,» forklarte myndighetene. Men fire år senere avmerket vårt stevne på den kommunale Johanneshov Idrettsplass en fullstendig forandring. Konduktørene på trikkene i Stockholm ropte til og med: «Johanneshov — Jehovas vitners stevne!» Siden den tid har vi alltid fått låne et hvilket som helst lokale eller stadion vi har ønsket.
Rikets forkynnelse har virkelig hatt en storartet vekst i årenes løp. I 1926, da avdelingskontoret ble flyttet fra Örebro til Stockholm, var vi 325 åndelige krigere. Ved den annen verdenskrigs utbrudd i 1939 hadde tallet økt til 1361, og i 1951 hadde vi et nytt høydepunkt på 5140 forkynnere som gjorde det nødvendig å kjøpe en ny tomt i Jakobsberg, som ligger et par mil utenfor Stockholm. Der ble det bygd et vakkert Betel-hjem og trykkreri. Da vi flyttet inn 1. april 1954, virket det helt umulig at vi skulle klare å utnytte all plassen på denne siden av Harmageddon. Men i 1961 måtte vi begynne å bygge et tilbygg, som ble ferdig for om lag et år siden. Nå er det 10 300 åndelige krigere som tjener i Sverige.
På grunn av den hurtige utvikling av nye metoder for krigføring finner de forskjellige hærer i vår tid det nødvendig å arrangere spesielle kurser hvor det blir undervist i strategi og samarbeid mellom de forskjellige avdelinger av de væpnede styrker. Jehovas hær har en lignende ordning, og jeg er lykkelig over at jeg, i en alder av 71 år, kunne gjennomgå Vakttårnets bibelskole Gilead i Brooklyn i 1964 for å få mer teokratisk opplæring. Min bønn er at «[Jehova], hærskarenes Gud», og hans utnevnte hærfører, Kristus Jesus, må gi alle sine åndelige krigere styrke til å fortsette trofast helt til den endelige seier. — Jer. 38: 17.