Jeg har alltid funnet noe å gjøre for Jehova
Fortalt av Jean Queyroi
DET var en herlig sommer i 1939. Landskapet rundt Martigny i den sveitsiske kantonen Valais strålte i augustsolen. Over oss raget noen av de høyeste toppene i Alpene, for eksempel det snøkledde fjellet Grand Combin på 4314 meter. Jeg var på besøk hos en kristen familie et par dager, og i mange sorgløse timer vandret vi omkring og fulgte ruter oppi fjellet. Det var som om jeg allerede var i paradiset.
Altfor snart måtte jeg ta farvel og dra tilbake til Paris. Jeg kjøpte en avis som jeg skulle lese på toget, og de uhyggelige nyhetene fikk meg brått tilbake til virkeligheten. Verdenssituasjonen var blitt betraktelig verre, og krigen truet like om hjørnet.
Jeg fortsatte arbeidet mitt ved Selskapet Vakttårnets kontor i Paris, hvor jeg hadde tjent i over et år. Men noen få dager senere ble jeg innkalt til det militære og fikk ordre om å melde meg på kasernen ved Vincennes-fortet, like øst for Paris. Livet mitt skulle bli drastisk forandret.
Et nøytralt standpunkt
Den 3. september 1939 erklærte Frankrike og Storbritannia Tyskland krig. Jeg meldte meg i Vincennes og tok mitt standpunkt for kristen nøytralitet. Snart befant jeg meg i sidevognen på en militær motorsykkel. En ung soldat hadde fått ordre om å kjøre meg til Charenton-fortet, som lå like i nærheten. Selv om det var vanskelig å høre noe i bråket fra motorsykkelen, prøvde den unge soldaten å resonnere med meg. Han visste hvorfor jeg ble sendt dit, og bønnfalt meg: «Queyroi, vær så snill og ikke stå på ditt. Ikke nekt å kjempe, ellers går det ikke bra for deg.» Jeg skyndte meg å forsikre ham om at jeg ikke var redd.
Så kom min første natt i en fengselscelle. Cellen var to ganger halvannen meter, og det eneste som var der, var et par tepper og en brisk som jeg kunne ligge og sove på. Det var ikke noe lys der. Jeg tenkte over hva jeg kunne gjøre for Jehova i den situasjonen jeg var kommet i. Da jeg våknet, oppdaget jeg at det ikke engang var et lite vindu som kunne slippe inn en stråle av dagslys. Et kvarter hver dag fikk jeg lov til å gå ut for å vaske meg. Da ble jeg eskortert bort til vasken av en sersjant som holdt en revolver, fulgt av to soldater med geværer. Jeg ble behandlet som en farlig forbryter!
Forskjellige soldater kom med mat til meg. De var interessert i det standpunkt jeg inntok, og det gav meg anledning til å gjøre noe for Jehova. Jeg fikk avlagt et godt vitnesbyrd for dem, og snart ble noen av dem velvillig stemt overfor meg og forsynte meg med fyrstikker, stearinlys og til og med ekstra mat. Bibelen min var blitt beslaglagt da jeg kom, men takket være en offiser fikk jeg den tilbake. Hvor glad var jeg ikke for å lese de dyrebare ordene i den i skjæret fra stearinlyset!
Jeg ble senere overført til et militærfengsel som ikke eksisterer lenger, i rue du Cherche-Midi i Paris. Jeg ble satt i enecelle, så jeg hadde god tid til å tenke over min situasjon.
Jeg var 27 år og hadde tjent Jehova på heltid i to år. Familien min fikk første gang kjennskap til Jehovas vitner gjennom programmer som ble sendt fra Radio Vitus, en privat radiostasjon i Paris. Det var i 1933. Jeg tok standpunkt for sannheten i 1935, etter at jeg hadde avtjent verneplikten. Jeg ble døpt i Luzern i Sveits i august 1936.
Mine foreldre, min bror og min søster og jeg kom sammen med den eneste menigheten i Paris. Bror Knecht, som hadde ansvaret for arbeidet i Frankrike den gangen, oppmuntret stadig unge Jehovas vitner til å begynne i heltidstjenesten. Som følge av det bestemte min bror, min søster og jeg oss for å bli pionerer, heltidstjenere, i april 1938. Vårt tildelte distrikt var Auxerre, en by som ligger cirka 15 mil sørøst for Paris. Min søster, Jeannette, forkynte i selve byen, mens min bror, Marcel, og jeg syklet ut til de nærmeste landsbyene, som lå innenfor en radius av cirka tre mil. Den gangen bestod forkynnelsesarbeidet stort sett bare i å levere bibelsk litteratur uten å foreta gjenbesøk. Jeg kan huske at det plaget meg en god del.
I juni 1938 ble jeg innbudt til å arbeide ved Selskapet Vakttårnets kontor i Paris. Den gangen bestod staben, Betel-familien, i Frankrike bare av ti medlemmer, og jeg fikk i oppdrag å hjelpe til i ekspedisjonsavdelingen. Det var der jeg arbeidet da jeg ble innkalt til militærtjeneste og fikk en ny «tildeling».
Min nye tildeling — fengslet
Helt fra begynnelsen av innså jeg at hvis jeg ikke lette etter måter å gjøre noe for Jehova på — uansett hvor lite det var — mens jeg satt i fengsel, ville min tro raskt bli svekket. Men jeg klarte snart å skape anledninger til å snakke om sannheten i Guds Ord. Få uker etter at jeg hadde kommet til Cherche-Midi-fengslet, ble jeg overført til et fellesrom med andre fanger. Der traff jeg en jusstudent som hadde fått fengselsstraff fordi han hadde kommet tilbake et par dager for sent etter å ha hatt permisjon fra militæret. Det var også en der som studerte ved et katolsk seminar. Han var dømt for tyveri. Vi tre snakket ofte og lenge om Bibelens sannhet.
En dag la jeg merke til en fange som var helt alene i et hjørne av luftegården. Da jeg kom bort til ham, fikk jeg se at han leste. Jeg sa noe til ham. Han snudde seg og viste meg bibelen sin. Tenk på det — han var et av Jehovas vitner! Han var av polsk avstamning, het Ceglarski og satt i fengsel på grunn av sin nøytralitet, akkurat som jeg. Endelig kunne jeg ha kristent fellesskap med noen! Du kan forestille deg hvor overlykkelige vi var begge to. Vi kunne nå snakke om oppbyggende ting i mange timer.
I dette fengslet fikk vi lov til å være ute i luftegården flere timer om dagen, så jeg fikk snakket med noen fanger som gjerne ville høre Bibelens budskap. Noen ganger ble til og med noen av fangevokterne med på drøftelsene våre. Jeg hadde funnet noe jeg kunne gjøre for Jehova. Fengslet var faktisk blitt mitt nye forkynnerdistrikt, og jeg forkynte i like mange timer som en pioner, selv om jeg ikke fikk rapportert tiden. Men det bekymret meg ikke.
På vandring
Månedene gikk uten at det skjedde noe spesielt — den såkalte «phony war», den uvirkelige krigen. Men det tok slutt i mai 1940, da tyskerne angrep Frankrike. I juni evakuerte de franske myndigheter alle fengslene i Paris fordi de tyske troppene rykket framover. Vi ble stuet sammen på militære lastebiler og kjørt til Orleans, en by ti mil sør for Paris. Etter en kort rast ble både sivile og militære fanger delt inn i grupper og fikk beskjed om å fortsette sørøstover til fots langs den nordre bredden av elven Loire. Væpnede vakter holdt øye med følget. Det var slitsomt å gå i den sterke junivarmen.
Det var kriminelle blant oss, og vaktene hadde fått instrukser om å skyte alle som stoppet opp, falt eller ikke klarte å gå videre. Den tredje dagen fikk bror Ceglarski heteslag. Det ville bety den visse død for ham hvis vi gikk fra ham. Vaktene lot meg og noen andre fanger få bære ham i et teppe. Dagen etter følte han seg bedre og klarte å gå.
Like før vi kom fram til Briare, en liten by på den nordre bredden av Loire, støtte gruppen vår på en strøm av mennesker som hadde med seg så mange av sine eiendeler som de kunne bære eller skyve i en vogn. De flyktet sørover fordi tyske hærer rykket fram. Vi kunne til en viss grad fatte hvor stor denne flyktningeskaren var. Flere tusen var på flukt for å berge livet.
Så oppdaget vi at vaktene våre var forsvunnet, og vi var overlatt til oss selv. Hva skulle vi gjøre nå? Det var umulig å krysse den brede Loire og fortsette ferden sørover, for alle broene var blitt sprengt. Vi i den lille gruppen vår (som bestod av bror Ceglarski, to andre fanger og meg) bestemte oss for å dra tilbake til Paris.
Vi fant noen hester som var blitt forlatt, og som vi salte så godt vi kunne. Jeg hadde skadet kneet og kunne ikke bøye benet, så de andre måtte hjelpe meg opp på hesteryggen. Så oppdaget vi at hesten min også var halt! Den humpet av gårde, og det gikk tregt framover. Men ferden fikk snart en brå slutt. Vi hadde bare tilbakelagt noen få kilometer da vi stod ansikt til ansikt med en tysk hæravdeling. En militær politimann fikk oss til å stige av hestene. Det eneste vi hadde oppnådd, var å bytte vakter!
Krigsfange
Kort tid etter at vi var blitt tatt, ble bror Ceglarski og jeg skilt, og han ble holdt som fange av tyskerne helt til krigen var slutt. Etter at jeg hadde vært noen måneder i fengslet i Joigny-kasernen i Midt-Frankrike, ble jeg deportert til Stettin, en havneby som tilhørte Øst-Preussen, og som nå ligger i Polen.
Ettersom jeg formelt sett var i et fransk militærfengsel da tyskerne tok meg, ble jeg satt i en leir med krigsfanger, hvor forholdene ikke på langt nær var så ille som i konsentrasjonsleirene. Leiren var en enorm hangar med 500 fanger, som væpnede fangevoktere holdt øye med. Fangene hadde forskjellig slags arbeid i byen om dagen og ble brakt tilbake til leiren om kvelden. Hvordan kunne jeg finne noe å gjøre for Jehova, når alle var borte hele dagen?
I hangaren var det en stor oppslagstavle, som jeg fikk tillatelse til å bruke en liten del av. Jeg fant noe papir, og etter at jeg hadde glattet det pent ut, skrev jeg ned flere korte setninger om bibelske emner. Nederst skrev jeg hvor jeg var å finne, og når de som eventuelt var interessert i budskapet om Guds rike, kunne komme og treffe meg.
Jeg får forkynt for alle slags mennesker
Denne metoden gav gode resultater. Snart kunne jeg holde et lite møte hver kveld med seks, åtte og noen ganger ti til stede. Drøftelsene våre varte ofte en time eller lenger, avhengig av hvilke spørsmål som ble tatt opp. En og annen gang hendte det at en tysk fangevokter som kunne fransk, var med på drøftelsene.
Siden jeg bare hadde én bibel, skrev jeg til Røde Kors i Genève og bad om å få tilsendt så mange bibler som mulig. Tiden gikk, men til slutt fikk jeg min første pakke med brukte bibler. En dag fikk jeg beskjed om å gå til leirkontoret, fordi en besøkende, en representant for Røde Kors, ville treffe meg. Det viste seg at han var en protestantisk prest. Han trodde tydeligvis at jeg også var protestant. Han ble litt skuffet da han fikk vite at jeg var et av Jehovas vitner!
Ikke desto mindre var han vennlig og roste meg til og med for det jeg gjorde. Han forsikret meg om at jeg kunne fortsette å bestille bibler, og at jeg skulle få dem tilsendt. Og det fikk jeg. Jeg kunne derfor dele ut nærmere 300 bibler mens jeg var i den leiren. Etter krigen var det en stor glede å få vite at en belgisk fange som het Wattiaux, og som jeg hadde forkynt for i leiren i Stettin, hadde tatt standpunkt for sannheten.
Mens jeg satt i fangenskap i Tyskland, fikk jeg ta imot matpakker fra familien min. Jeg oppdaget snart at det i hver pakke også var gjemt rikelig med dyrebar åndelig føde. Søsteren min skrev av artikler fra Vakttårnet på maskin på svært tynt papir og gjemte dem i makaronipakker. Vaktene fant dem aldri. Jeg fikk til og med et eksemplar av boken Børn i en matpakke. Den ble svært nyttig for meg i tjenesten.
Jeg utvider min tjeneste
Siden jeg var mekaniker, fikk jeg med tiden i oppdrag å arbeide på et verksted og reparere traktorer. Der arbeidet det cirka 20 tyskere, hvorav de fleste var for gamle til å bli utkalt til militærtjeneste. Jeg gikk derfor inn for å lære meg litt tysk. Jeg ønsket oppriktig å utvide min tjeneste og ikke lenger bare forkynne for fransktalende fanger.
Men jeg måtte gå forsiktig fram, for de tyske arbeiderne var redd for å si hva de mente, offentlig. Så jeg snakket med dem hver for seg. Som regel kjente de godt til det som står i Bibelen, og hadde hørt om Jehovas vitner. Noen av dem visste til og med at mange Jehovas vitner var blitt sendt til konsentrasjonsleirer.
Hver dag endte det med at jeg gikk rundt og snakket med kollegene på verkstedet om sannheten. Noen av dem var positivt innstilt til budskapet, men han som hadde ansvaret for verkstedet, var ikke det. Jeg gikk tydeligvis for langt da jeg skrev Jehovas Zeugen (Jehovas vitner) med kritt på arbeidsbenken hans for å hjelpe ham til å forstå hvem jeg var. Det virket som om han ble redd da han fikk se det, og han visket det fort bort. Men han straffet meg ikke. Etter hvert ble de andre arbeiderne vennlige. De hadde faktisk med så mye mat til meg at jeg kunne dele den med flere andre fanger når jeg kom tilbake til leiren.
Jehova, et sterkt festningstårn
I årenes løp har jeg lært at vi alltid kan gjøre noe for Jehova og våre medmennesker, uansett hvor vanskelig situasjonen måtte bli. Stettin ble kraftig bombet flere ganger av de allierte styrker. Vi prøvde å søke ly i skyttergraver som var dekket med planker og jord. De gav bare en innbilt trygghetsfølelse, for titalls fanger mistet livet i disse skyttergravene. Under luftangrepene merket jeg noen ganger at en hånd grep fatt i meg i mørket og slapp taket så snart angrepet var over. Jeg visste aldri hvem det var. Noen av fangene trodde øyensynlig at jeg hadde spesiell beskyttelse fordi jeg snakket om Gud.
Under et av luftangrepene brant leiren ned til grunnen, fordi det var sluppet brannbomber. Overlatt til oss selv i byens gater ble vi vitne til mange redselsfulle scener. Sivile som var alvorlig forbrent, hoppet uti Oder-kanalene, som går gjennom Stettin. Da disse forbrente ofrene kom opp av vannet, fortsatte fosforen å brenne på dem. Mange av dem døde.
Fordi de sovjetiske troppene rykket framover, fikk vi ordre om å forlate Stettin og dra vestover, til Neubrandenburg, og derfra videre til Güstrow. Høyt oppå en svær traktor kjørte vi langs en vei hvor sovjetiske granater av og til eksploderte. De sovjetiske stridsvognene tok oss til slutt igjen i Güstrow. De sovjetiske stormtroppene rådde i byen i en uke. De britiske troppene nærmet seg, og mens man ventet på at de to hærene skulle møtes, skilte de sovjetiske myndigheter de militære fangene fra de sivile. De holdt tilbake noen av fangene og overleverte resten (deriblant meg) til britene.
Det var slutten på et mareritt. Noen få uker senere befant jeg meg igjen på perrongen på jernbanestasjonen Gare du Nord i Paris. Det var daggry, det var midten av mai 1945, og jeg var endelig tilbake, etter 69 måneder i fangenskap.
Jeg finner mer jeg kan gjøre for Jehova
I 1946 inviterte Selskapet meg igjen til å tjene på Betel, som da lå i Montmorency, en forstad nord for Paris. Noen få måneder senere fikk bror Paul Dossman og jeg i oppdrag å besøke menighetene i Frankrike som kretstilsynsmenn. Den gangen var det knapt 2000 Jehovas vitner i hele landet. Nå, mer enn 40 år senere, er det over 100 000 forkynnere.
Senere ble jeg kalt tilbake til Betel. Da lå Betel i et boligstrøk i Paris. I 1949 begynte jeg å lære meg engelsk, oppmuntret av to misjonærbrødre fra England. Jeg må innrømme at det ikke gikk helt uten vanskeligheter. Året etter ble jeg innbudt til å gjennomgå Vakttårnets bibelskole Gilead.
Da jeg kom tilbake til Frankrike, var jeg en stund i kretstjenesten, og så bad Selskapet Vakttårnet meg om å tjene som misjonær i Afrika. I mellomtiden hadde jeg giftet meg med Titica, en søster av gresk herkomst. Vi bodde i Senegal i fem år og hadde det privilegium å se den første menigheten bli dannet, i Dakar. På grunn av helsen måtte vi senere dra tilbake til Frankrike.
Dette er nå det 50. året jeg er i heltidstjenesten, og i alle disse årene har jeg hatt den glede å hjelpe over 100 personer til å ta standpunkt for sannheten. Jehova har virkelig vært god og gavmild mot meg hele tiden. Jeg har lært av erfaring at uansett hvilken situasjon vi befinner oss i, kan vi alltid finne en måte å prise og ære vår Gud, Jehova, på.
[Bilde på side 23]
Jean Queyroi og hans kone, Titica