Min streben etter å være «en arbeider som ikke har noe å skamme seg over»
FORTALT AV ANDRÉ SOPPA
Den annen verdenskrig raste, og i kjølvannet av den fulgte et ubeskrivelig blodbad og stor fortvilelse. Jeg var signalmann i den tyske marinen og stasjonert i nærheten av Narvik, og der kunne jeg med egne øyne se menneskenes umenneskelige behandling av hverandre. Om nettene, når jeg lå der i ly av fjordene, fikk nordlysets overjordiske skjønnhet meg til å tenke alvorlig over livet. Jeg var sikker på at den Gud som hadde skapt noe slikt, ikke kunne være ansvarlig for krigens galskap.
JEG ble født i 1923 i den lille landsbyen Lassoth (nå i Polen), nær den tsjekkiske grensen. Jeg vokste opp i et fattig bondehjem. Foreldrene mine var aktive katolikker, og religion var svært viktig for oss. Men tidlig i livet begynte jeg å tvile på min religion. I landsbyen vår bodde det tre familier som var protestanter, og disse ble frosset ut av dem som var katolikker. Dette kunne jeg ikke begripe. På skolen lærte vi katekismen. En dag da jeg bad presten forklare treenighetslæren, fikk jeg ti slag med spanskrøret til svar. Men da jeg var 17 år, hendte det noe som gjorde meg enda mer skuffet over kirken. Mors foreldre døde med én måneds mellomrom, og mor hadde ikke nok penger til å betale for to kirkelige begravelser. Så hun spurte presten om hun kunne få betale ham senere. «Foreldrene dine hadde vel noen eiendeler?» svarte han. «Selg dem og bruk pengene til begravelsen.»
Noen år tidligere, etter at Hitler var kommet til makten i 1933, ble det forbudt for oss å snakke polsk. Vi måtte snakke tysk. De som nektet, eller som ikke klarte å lære seg tysk, forsvant én etter én. Senere fikk vi vite at de var blitt sendt til konsentrasjonsleirene. Til og med navnet på landsbyen vår ble forandret. Den fikk et tysk navn, nemlig Grünfliess. Jeg sluttet på skolen da jeg var 14 år, og fordi jeg ikke var med i Hitlerjugend, var det vanskelig for meg å finne arbeid. Men til slutt ble jeg lærling hos en grovsmed. Da krigen begynte, ble det bedt for Hitler og de tyske troppene i kirken. Jeg lurte på om den andre parten bad lignende bønner om seier.
Jeg tjenestegjør i den tyske marinen
I desember 1941 meldte jeg meg til tjeneste i den tyske marinen, og i begynnelsen av 1942 ble jeg sendt til norskekysten for å tjenestegjøre på et rekognoseringsskip. Vi ble tildelt konvoitjeneste mellom Trondheim og Oslo; vi skulle eskortere skip som fraktet soldater, krigsmateriell og annen last. Mens jeg var til sjøs, overhørte jeg to sjømenn som snakket om denne verdens ende, slik den er forutsagt i Bibelen. Selv om de var redd for å snakke høyt om det, fortalte de meg at foreldrene deres kom sammen med Jehovas vitner, men at de selv ikke hadde fulgt foreldrenes eksempel. Dette var første gang jeg hørte om Jehovas vitner.
Da krigen var over, tok britene oss til fange og overgav oss til amerikanerne, for at de skulle føre oss tilbake til Tyskland. De av oss som hadde hjemmene våre i det som nå var den sovjetiske sonen, ble sendt til en fangeleir i Liévin i Nord-Frankrike for å arbeide i kullgruvene. Dette skjedde i august 1945. Jeg husker at jeg spurte en av de franske vaktene hvilken religion han tilhørte. «Jeg er katolikk,» svarte han. Jeg var jo også katolikk, så jeg spurte ham hva galt vi hadde gjort hverandre. «Det er ingen vits i å prøve å forstå. Det er bare sånn det er,» var hans svar. For meg var det i strid med all fornuft at folk av samme religion skulle slåss mot og drepe hverandre.
Et lysglimt i en kullgruve
Den første dagen jeg var i gruven sammen med lokale gruvearbeidere, delte en viss Evans Emiot nistepakken sin med meg. Han var opprinnelig fra Ohio i USA, men hadde bodd i Frankrike i flere år. Han fortalte meg om en verden uten krig. Det at han var så vennlig, gjorde dypt inntrykk på meg. Selv om jeg var tysk og han amerikaner, var han ikke fiendtlig stemt overfor meg. Vi kom ikke i kontakt med hverandre igjen før i begynnelsen av 1948. Da gav han meg en brosjyre som het «Fredsfyrsten». Her kunne jeg endelig lese om en Gud som var god, og som hatet krig — den slags Gud som jeg hadde sett for meg da jeg betraktet nordlyset. Jeg bestemte meg for å finne den religionen som lærte dette. Men Evans arbeidet i en annen del av gruven, så jeg klarte ikke å komme i kontakt med ham. Jeg gikk rundt til alle de forskjellige religiøse gruppene i fangeleiren og spurte om de kjente til brosjyren, men til ingen nytte.
I april 1948 ble jeg endelig løslatt fra fangeleiren, og jeg ble en fri arbeider. Søndagen etter ble jeg overrasket over å høre en liten bjelle ringe på gaten. Så glad jeg ble da jeg så Evans! Han var sammen med en gruppe av Jehovas vitner som gikk med sandwichplakater der tittelen på et offentlig foredrag ble bekjentgjort. Vitnet som hadde ringt med bjellen, var Marceau Leroy. Han er nå medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Frankrike. Jeg hilste på Joseph Kulczak, en tysktalende polakk som hadde holdt ut i konsentrasjonsleirene for sin tros skyld. Han inviterte meg til møtet den kvelden. Jeg forstod ikke mye av det som ble sagt, men da alle som var til stede, rakk opp hånden, spurte jeg den som satt ved siden av meg, om hvorfor de gjorde det. «Det er de som kan dra til Dunkerque neste uke for å forkynne.» «Kan jeg få bli med?» spurte jeg. «Klart du kan!» fikk jeg til svar. Så søndagen etter var jeg ute og forkynte fra hus til hus. Jeg likte det, selv om vi også traff noen som ikke var velvillig innstilt. Snart forkynte jeg regelmessig.
Jeg lærer å beherske temperamentet mitt
Kort tid etter begynte Jehovas vitner å forkynne i de brakkene der de løslatte tyske fangene bodde. Fordi jeg var kjent for mitt voldsomme temperament, syntes jeg ikke dette var lett. Når noen ikke tok meg på alvor, truet jeg ham og sa: «Hvis ikke du passer deg, så blir det bråk.» En gang jeg arbeidet i gruven, slo jeg faktisk en som spottet Jehova.
Men med Jehovas hjelp klarte jeg å forandre min personlighet. En dag da vi forkynte i disse brakkene, var det noen menn som hadde drukket for mye alkohol, som plaget enkelte av vitnene. De brødrene jeg var sammen med, prøvde å forhindre at jeg blandet meg inn, fordi de visste hvor hissig jeg kunne være. Men en av mennene tok truende et skritt i min retning og begynte å ta av seg jakken. Jeg gikk av sykkelen, gav den til mannen for at han skulle holde den, og så stakk jeg hendene i lommen. Da ble han så overrasket at han lyttet til det jeg hadde å si. Jeg sa at han burde gå hjem og sove, og så komme på det offentlige foredraget. Og jo da, klokken tre den ettermiddagen troppet han opp! Omkring 20 som tidligere hadde vært fanger, tok med tiden imot budskapet. Selv ble jeg døpt i september 1948.
En travel, men givende timeplan
Jeg fikk ansvaret for å ta hånd om de distriktene som vi skulle forkynne i, og for å finne steder der vi kunne holde offentlige foredrag. Noen ganger reiste jeg derfor omkring 50 kilometer på den lille motorsykkelen min, og etterpå arbeidet jeg kveldsskift i gruvene. I helgene reiste vi med buss ut i distriktet, og så gikk to eller fire forkynnere av bussen sammen med foredragsholderen. I større byer fant vi oss et passende sted, stablet opp koffertene våre og brukte denne stabelen som talerstol. Mange ganger gikk vi med sandwichplakater for å bekjentgjøre det offentlige foredraget som vi inviterte folk til.
I 1951 traff jeg Jeannette Chauffour, et av Jehovas vitner fra Reims. Det var kjærlighet ved første blikk, og et år senere, den 17. mai 1952, giftet vi oss. Vi flyttet til Pecquencourt, en gruveby nær Douai. Men ganske snart begynte jeg å få problemer med helsen. Jeg fikk diagnosen silikose, en sykdom som virker på åndedrettet. Jeg hadde fått den på grunn av arbeidet i gruvene, men jeg kunne ikke finne noe annet slags arbeid. Så da vi i 1955, på det internasjonale stevnet i Nürnberg, ble bedt om å hjelpe en liten menighet i Kehl, en mindre industriby ved Rhinen, var det ingenting som hindret oss i å flytte dit. På den tiden var det bare 45 forkynnere i menigheten. I løpet av de neste sju årene som vi arbeidet sammen med denne menigheten, økte antall forkynnere til 95.
Flere tjenesteprivilegier
Ettersom menigheten nå var solid grunnfestet, bad vi Selskapet om å bli sendt til Frankrike som spesialpionerer. Til vår store overraskelse ble vi sendt til Paris. Vi var der i åtte måneder, og det var en svært lykkelig tid. Jeannette og jeg hadde gleden av å lede til sammen 42 bibelstudier. Fem av dem vi studerte med, ble døpt mens vi bodde der, og senere tok elleve andre også imot sannheten.
Vi bodde i Latinerkvarteret, så vi traff ofte professorer fra Sorbonne universitet. En professor emeritus i filosofi som praktiserte helbredelse ved bønn, studerte Bibelen og ble med tiden et av Jehovas vitner. En dag fikk jeg i gang en samtale om Bibelen med en bygningsingeniør som hadde mye å gjøre med jesuittiske lærere. Han kom til leiligheten vår klokken tre om ettermiddagen og gikk klokken ti om kvelden. Vi ble temmelig overrasket da han en og en halv time senere stod utenfor døren vår igjen. Han hadde snakket med en jesuitt som ikke klarte å svare på spørsmål han hadde stilt om bibelske profetier. Klokken ett den natten drog han hjem, for så å komme tilbake klokken sju neste morgen. Med tiden ble også han et av Jehovas vitner. Det var svært oppmuntrende for min kone og meg å oppleve en slik tørst etter sannheten.
Etter at vi hadde tjent i Paris, ble jeg bedt om å tjene som reisende tilsynsmann i den østlige delen av Frankrike. Det var en sann glede for oss å besøke brødrene i de fransk- og tysktalende menighetene for å styrke dem. Da vi besøkte menigheten i Rombas i Lorraine, traff jeg Stanislas Ambroszczak fra Polen. Han hadde tjenestegjort på en alliert ubåt under krigen og hadde kjempet i de norske farvannene. Vi hadde vært på hver vår side mens vi seilte på det samme hav. Nå var vi brødre som sammen tjente vår Gud, Jehova. En annen gang, på et stevne i Paris, fikk jeg øye på en jeg drog kjensel på. Det var han som hadde vært leirkommandant i den leiren der jeg hadde vært fange i Nord-Frankrike. Så glade vi var for å kunne arbeide sammen under stevnet! Ja, slik er kraften i Guds Ord — den får tidligere fiender til å bli åndelige brødre og nære venner.
Etter 14 år i reisetjenesten måtte jeg dessverre slutte på grunn av sviktende helse. Min kone og jeg var likevel fast bestemt på å fortsette å tjene Jehova så godt vi kunne. Så vi fant oss et sted å bo og fikk arbeid i byen Mulhouse i Øst-Frankrike, og vi ble pionerer (heltidsevangelister).
Noe annet jeg er glad for, er at jeg har vært engasjert i byggingen av Rikets saler. I 1985 ble jeg bedt om å organisere et team av byggearbeidere for Øst-Frankrike. Ved å bruke dyktige håndverkere og lære opp frivillige fikk vi dannet et team som har vært med på å bygge eller renovere over 80 saler, slik at de kan brukes til tilbedelsen av Jehova. Og jeg var lykkelig da jeg i 1993 fikk være med på byggingen av en stevnehall og fem Rikets saler i Fransk Guyana i Sør-Amerika.
Jeg fortsetter til tross for prøvelser
Jeg kan trygt si at de 50 årene som jeg har vært opptatt i teokratisk virksomhet, har vært fylt med glede og tjenesteprivilegier. I desember 1995 døde dessverre min elskede kone, som jeg hadde delt 43 år av livet mitt med. Dette var en tid med stor sorg, og jeg sørger fremdeles. Men Jehova gir meg styrke, og mine åndelige brødre og søstre har støttet meg og vist meg kjærlighet, og det gjør at smerten avtar noe etter hvert som tiden går.
Jeg kan fremdeles tydelig huske noe en salvet bror sa på et stevne i München i 1963. «André,» sa han, «se ikke til venstre eller til høyre. Brødrene i konsentrasjonsleirene gjennomgikk store prøvelser. Nå er det opp til oss å fortsette. Vi må aldri synes synd på oss selv. Så bare stå på!» Disse ordene har jeg alltid hatt i tankene. På grunn av dårlig helse og fordi jeg blir eldre, kan jeg ikke lenger gjøre så mye. Men det som står i Hebreerne 6: 10, er stadig en kilde til trøst for meg: «Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme deres arbeid og den kjærlighet dere har vist mot hans navn.» Ja, å være opptatt i tjenesten for Jehova er det største privilegium man kan ha. I de siste 50 årene har jeg alltid bestrebet meg på å være «en arbeider som ikke har noe å skamme seg over», og det bestreber jeg meg fremdeles på. — 2. Timoteus 2: 15.
[Bilde på side 22]
Jeg tjenestegjorde på en slik båt i de norske fjordene
[Bilde på side 23]
Vi brukte sykler i forkynnelsen i Nord-Frankrike
[Bilde på side 23]
En stabel med kofferter fungerte som talerstol under det offentlige foredraget
[Bilde på side 24]
Jeannette og jeg da vi giftet oss i 1952