«Sankt Nikolaus’ dag» — hva er opprinnelsen til den?

HVIS du vandrer gatelangs i Belgia en dag i begynnelsen av desember, vil du støte på små grupper av barn som går fra hus til hus og synger visestubber som kalles «Sankt Nikolaus-sanger». Beboerne tar godt imot de søte små og gir dem frukt, slikkerier eller penger.

Når foregår dette? På «Sankt Nikolaus’ dag». I mange andre land er «Sankt Nikolaus» eller «Santa Claus» eller julenissen knyttet til julaften eller første juledag, men i Belgia har den skjeggprydede «helgenen» sin egen dag. Ja, «Sankt Nikolaus» (Sinterklaas eller Sint Nicolaas), som feires den 6. desember, er en av de mest populære «helgener» i Belgia og Nederland. Mange kirker, kapeller, gater og boligstrøk er oppkalt etter ham. Han oppfattes tradisjonelt som «barnas gode venn», en som øser ut gaver til dem på sin festdag.

Kvelden før denne helligdagen setter barna en sko eller en tøffel ved peisen mens de synger sine små vers. De har fått høre at «Sankt» Nikolaus og hans svarte tjener (Svarte Peter) vil komme om natten med dampskip fra Spania. Deretter vil «helgenen» ri over hustakene på den grå hesten sin. Etter ham kommer Svarte Peter med en kjepp og en stor sekk med leker og søtsaker. Nikolaus har også med seg epler, nøtter og andre jordbruksprodukter. Ofte etterlater han seg noen brune, krydrede småkaker som kalles speculaas eller bispekaker og er formet i spesielle, fantasifulle fasonger.

Hvem får så disse gavene? Jo, barn som har vært snille i året som har gått. Det heter seg at slemme barn får smake kjeppen, eller enda verre, at de kan risikere å bli tatt med i Svarte Peters sekk! Som rimelig kan være, vil barna gjerne gjøre et godt inntrykk på disse nattlige gjestene. Et glass gin står derfor gjerne klart til «helgenen», og en gulrot eller noen sukkerbiter legges fram til hesten hans.

Mange foreldre i Belgia synes at «Sankt Nikolaus’ dag» er den hyggeligste i året. De fryder seg over barnas forventningsfulle ansikter der de ivrig undersøker hva «den gode helgenen» har gitt dem. Derfor lar de legendene gå videre til neste generasjon, uten å vite noe om hvor denne skikken skriver seg fra. Hadde de visst det, ville de kanskje bli rystet.

«Sankt» Nikolaus og Odin

I et leksikon finner vi denne opplysningen: «Feiringen [av Sankt Nikolaus’ dag] i familien har sin opprinnelse i den kirkelige festen (med overraskelser til barna), som igjen hadde sin opprinnelse i førkristne elementer. Sankt Nikolaus, som rir på hustakene, er den hedenske guden Wodan [Odin]. . . . Sankt Nikolaus var også leder for det ville rittet som fant sted når de dødes sjeler besøkte jorden.» — Oosthoeks Encyclopedia.

Ja, teutonerne trodde at Odin, eller Wodan, den fremste av deres guder, var anfører for de dødes sjeler på et vanvittig ritt gjennom landet i løpet av «de tolv onde dagene» mellom jul og Helligtrekongersfest (den 6. januar). Den stormvinden de virvlet opp, førte med seg frø og stimulerte fruktbarheten. Hva så med eplene og nøttene og de andre jordbruksproduktene som blir delt ut på Sankt Nikolaus’ dag? De var symboler på fruktbarhet. Fortidens folk trodde at de kunne blidgjøre sine guder ved å gi dem gaver på de kalde og mørke vinterdagene. Dette ville øke menneskenes, dyrenes og jordens fruktbarhet.

Odin ble ledsaget av sin tjener Eckhard, forløperen for Svarte Peter. Han var også utstyrt med en kjepp. Så sent som i middelalderen var det en utbredt oppfatning at visse trær og planter kunne gjøre menneskene fruktbare, og at det ikke skulle mer til for å gjøre en kvinne gravid enn å slå henne med en kvist fra et slikt tre.

En bok om festdager i kirkelig og folkelig tradisjon nevner også andre likhetspunkter mellom Odin og «Sankt» Nikolaus: «Også Wodan la gaver i støvler og tresko som var satt ved peisen, men han fylte dem med gull. Det ble også lagt høy og halm til Wodans hingst i treskoen. Det siste kornneket fra åkeren var også til hesten.» — Feest-en Vierdagen in kerk en volksgebruik.

Andre slående likhetspunkter blir trukket fram i boken Sint Nicolaas av B. S. P. van den Aardweg:

«St. Nikolaus: en høy, kraftig skikkelse på en hvit hest. Han har langt, hvitt skjegg, bispestav i hånden og bispelue på hodet . . . og en vid, folderik bispekåpe.

Wodan: en høyreist person med hvitt skjegg. Han har en bredbremmet hatt som er trukket langt ned over øynene. I hånden holder han et magisk spyd. Han er kledd i en vid kappe og rir på sin trofaste grå hest, Sleipne.

Det finnes flere slike tydelige likhetspunkter: Wodan red på sin grå hest gjennom luften, og mennesker som skalv av frykt, ofret fylte kaker og kjøtt og noe av markens grøde. St. Nikolaus rir på hustakene, og barna skaffer høy, gulrøtter og vann til hesten. Krydderkaker og kjepper var fruktbarhetssymboler lenge før feiringen av St. Nikolaus’ festdag begynte.»

Fruktbarhetsriter i vår tid

Også en rekke andre skikker som er knyttet til «Sankt» Nikolaus, er åpenbart av hedensk opprinnelse. I den nordlige delen av Belgia pleier for eksempel unge gutter i 12—18-årsalderen å gå ut på gatene den 4. desember. I sine groteske kostymer, som er prydet med blant annet fjær og skjell, og med masker for ansiktet skal de forestille «små Sankt Nikolauser» eller Sunne Klaezjen. Neste kveld er turen kommet til menn på 18 år og derover. De inntar gatene tidlig på kvelden. Med koster, bøffelhorn og kjepper jager de bort alle kvinner, småjenter og smågutter de treffer på sin vei. Unge piker må danse eller hoppe over en kjepp.

Hva er hensikten med alt dette? Det dreier seg fremdeles om fruktbarhet — det fortidens kulturer stadig var opptatt av. Vinteren var mørk og dyster, og folk betraktet den ofte som en tid da fruktbarhetsguden sov eller var død. De trodde at guddommen kunne vekkes til live igjen ved forskjellige midler, eller at det iallfall var mulig å gi guden eller gudinnen en viss hjelp. Det var alminnelig antatt at det var mulig å drive ut onde ånder og øke menneskenes, dyrenes og jordens fruktbarhet ved hjelp av gaver, dans, støy og slag av fruktbarhetsstaven.

Når unge piker hopper over en slik kjepp, etterligner de derfor sine aner som trodde at linet ville vokse seg like høyt som de klarte å hoppe. Når de unge mennene jager bort kvinner og barn, gjentar de det ritualet som ble fulgt ved utdrivingen av onde ånder.

Sanne tilbedere må treffe en avgjørelse

Hvorfor har slike skikker fått en plass i den såkalte kristendommen? Fordi kirkens misjonærer for flere hundre år siden ikke forlangte at de nyomvendte skulle følge Bibelens befaling: «Dra bort fra dem, og skill dere fra dem, rør ikke noe urent!» (2. Korinter 6: 17) Kristenhetens misjonærer videreførte de hedenske skikkene ved å endre på dem og ta dem i bruk i stedet for å kvitte seg med dem. Deretter ble slike skikker utbredt over hele verden.

Nederlandske emigranter som slo seg ned i Nord-Amerika, tok med seg den skikken å feire «Sankt» Nikolaus. I tidens løp ble navnet hans forvansket til «Santa Claus». Den staute biskopen ble forvandlet til en rødkinnet gubbe med stor mage og knallrød drakt. Bispeluen hans ble skiftet ut med en alvehatt, og den hvite hesten med en slede trukket av reinsdyr. Men Santa Claus er fortsatt en som kommer med gaver, forskjellen er bare at han nå ventes på julaften.

I protestantiske deler av Tyskland ble den katolske «Sankt» Nikolaus erstattet med den mer nøytrale «Weinachtsmann» eller Julemannen. Men de hedenske elementene er fremdeles tydelig til stede.

Jesus Kristus sa at «sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet». (Johannes 4: 23) Skikkene som knytter seg til «Sankt» Nikolaus, utgjør en utfordring for oppriktige tilbedere: Skal de fortsette å feire gamle skikker som skriver seg fra dyrkelsen av Odin, eller skal de kvitte seg fullstendig med levningene etter hedendommen? Dette er et spørsmål det er betimelig å tenke over på denne tiden av året.

[Bilderettigheter på side 26]

Harper’s Weekly