Steder i det lovte land

Terebintedalen — stedet hvor David felte en kjempe

BERETNINGEN om hvordan David «med slynge og stein» vant over filisterkjempen Goliat, er en av de mest spennende beretninger i Bibelen. (1. Samuelsbok 17: 50) Det skjedde i Terebintedalen.

Men hvor ligger denne dalen, og hvordan ser den ut? Når du vet det, vil du lettere kunne se for deg den berømte seieren som denne unggutten, som var salvet som Israels framtidige konge, vant. Senere inngikk Gud en pakt med David om et rike, en pakt som kan bringe oss evige goder, og det bør gi oss en ytterligere grunn til å lære om hva som skjedde i Terebintedalen.

Filisterne bodde langs kysten av Kanaan. Israelittene kontrollerte fjellene i Judea (sør for Jerusalem). Dette var altså situasjonen — fiendene holdt til i lavlandet i vest, og Guds tjenere i det høyereliggende landskapet i øst. Mellom dem lå en omstridt buffersone, lavlandet Sjefela. Hvilken rute kunne så filisterne følge når de skulle angripe Israel? En logisk rute var opp gjennom en wadi eller et pass i retning øst-vest, og en av de viktigste ville da være gjennom Terebintedalen. Denne dalen strakte seg fra slettene nær filisterbyene Gat og Ekron og opp gjennom Sjefela til fjellene som lå nærmere 25 kilometer sørvest for Jerusalem og Betlehem. Bildet (sett mot sørøst) viser den øvre enden av denne dalen. I bakgrunnen ser du fjellene i Judea.a

Se på bildet og forestill deg at filisterne hadde kommet gjennom denne flate dalen og opp mot fjellene. Israelittene kom fra Judea i sørvest for å avskjære dem. Her utviklet det seg til en slags stillingskrig. Hvorfor? «Filisterne stod i den ene fjellskråningen og israelittene i den andre, slik at dalen var mellom dem.» — 1. Samuelsbok 17: 3.

Selv om vi ikke vet nøyaktig hvor i dalen dette skjedde, kan vi tenke oss filisterne i fjellskråningen nederst til høyre på bildet. Sauls hær kunne ha holdt til i skråningen på den andre siden, bortenfor det brune feltet på bildet. Ingen av hærene ville dra ned skråningen, krysse dalen og angripe fiendens hær som befant seg oppe i skråningen i en forsvarsmessig sett trygg stilling. Den resulterende stillingskrigen varte i over en måned. Hva kunne gjøre slutt på den?

Hver morgen og kveld kom Goliat, en filisterkjempe som var over 2,7 meter høy, til syne nede i dalen, og spottende utfordret han Sauls leir til å avgjøre striden ved tvekamp. Men ingen av israelittene våget å ta imot utfordringen. Til slutt kom en ung gjetergutt som het David, fra Betlehem med mat til brødrene sine i leiren. Hvordan reagerte han på den utfordringen den hånende filisterkjempen kom med? «Hvem er han vel, denne uomskårne filisteren, som våger å håne den levende Guds fylkinger?» (1. Samuelsbok 17: 4—30) David hadde tydeligvis samme syn som det som kommer til uttrykk i Jehovas vitners årstekst for 1990: ’Vær ved godt mot og si: «Jehova er min hjelper.»’ — Hebreerne 13: 6, NW; Salme 56: 12; 118: 6.

Da kong Saul hørte at denne unggutten, som uten våpen og uten å ha fått opplæring som kriger, ville kjempe mot den fryktinngytende Goliat, tilbød han ham rustningen sin. David brukte ikke rustningen, men var villig til å møte kjempen med sin gjeterstav, en slynge av lær og fem steiner som han fant i dalen. Hvordan så steinene ut? Det er lite sannsynlig at det var småsteiner på størrelse med druer eller olivener. Det er blitt funnet steiner som ble brukt i slynger, som er fra fem til åtte centimeter i diameter, omtrent på størrelse med en appelsin. Den som brukte slyngen, kunne kaste steinen med en hastighet på 160—240 kilometer i timen.

Begge hærene kunne betrakte det som hendte, og du har sikkert lest hva utfallet ble. David erklærte: «Du kommer mot meg med sverd og lanse og kastespyd; men jeg kommer mot deg i navnet til [Jehova], Allhærs Gud, han som er Gud for Israels fylkinger; ham har du hånet.» Jehova sørget så for seieren. Den unge gutten kastet en stein med så stor kraft at den trengte dypt inn i pannen på Goliat og drepte ham. Så sprang gjetergutten bort til ham, og med kjempens eget sverd hogg han hodet av ham. — 1. Samuelsbok 17: 31—51.

Oppmuntret av Davids tro og tillit til Gud angrep israelittene de motløse fiendene, forfulgte dem ned gjennom Sjefela og inn i Filisterland. — 1. Samuelsbok 17: 52, 53.

Forestill deg hvilke gledesscener som må ha utspilt seg i Juda! Guds folk kunne oppe fra fjellene skue vestover gjennom Terebintedalen og Sjefela, slik dette bildet av området nær Hebron i dag viser. Det er en fryd for øyet å se de hvite blomstene på mandeltreet, men seieren over Guds fiender var en enda større grunn til glede. Israelittiske kvinner hadde virkelig grunn til å rope: «Saul slo tusener, men David har slått titusener», deriblant den kjempen han felte i Terebintedalen. — 1. Samuelsbok 18: 7.

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 16]

Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.