Evangeliene i Codex Washingtonianus

I DESEMBER 1906 kjøpte Charles L. Freer, en velstående amerikansk industriherre og kunstsamler, noen gamle håndskrifter av en arabisk selger som het Ali, i Giza i Egypt. Ali sa at de kom fra cistercienserklostret i nærheten av Sohâg, men det virker mer sannsynlig at de ble funnet i ruinene av Vindyrkerens kloster i nærheten av den tredje pyramiden ved Giza i nildeltaet.

Freer fikk tre håndskrifter og «en svart, morken pergamentklump som ytterst var så hard og sprø som lim». Den var omkring 17 centimeter lang, 11 centimeter bred og fire centimeter tykk og ble solgt sammen med håndskriftene bare fordi den ble oppbevart sammen med dem, ikke fordi det ble antatt at den hadde noen verdi i seg selv. Det var en omhyggelig og vanskelig oppgave å skille de ufullstendige bladene i den størknede massen fra hverandre, men etter hvert kom 84 av dem for dagen. Alle skrev seg fra en kodeks fra det femte eller sjette århundre etter Kristus som inneholdt Paulus’ brev.

Det ene av de tre andre håndskriftene inneholdt 5. Mosebok og Josvas bok. Det andre inneholdt Salmene fra den greske oversettelsen Septuaginta. Det tredje og viktigste var et håndskrift som inneholdt de fire evangeliene.

Dette siste håndskriftet består av 187 blad av fint pergament, hovedsakelig saueskinn, skrevet med skrånende greske uncialer (store bokstaver). Tegnsettingen er sparsom, men det er ofte små mellomrom mellom ordgruppene. Alle kantene på håndskriftet var morkne, men det meste av det som stod skrevet, var blitt bevart. Det ble senere skjenket Freer Gallery of Art ved Smithsonian Institution i Washington, D.C. Det ble kalt «Codex Washingtonianus I» og fikk bokstaven «W» som betegnelse.

Pergamentet er blitt datert til slutten av det fjerde eller begynnelsen av det femte århundre etter Kristus, så det rangeres ikke langt under de tre viktige håndskriftene Codex Sinaiticus, Codex Vaticanus og Codex Alexandrinus. Evangeliene (som er fullstendige, bortsett fra to blad som er gått tapt) er i den såkalte vestlige rekkefølge: Matteus, Johannes, Lukas og Markus.

Håndskriftet har en uvanlig blanding av teksttyper. Hver teksttype er representert med store, sammenhengende stykker. Det ser ut til at de er blitt skrevet av fra fragmenter av flere håndskrifter som har hver sin teksttype. Professor H. A. Sanders har antydet at dette kan skyldes den plutselige forfølgelsen av de kristne som keiser Diokletian satte i gang i år 303 e.Kr. Diokletian gav ordre om at alle avskrifter av Skriften skulle brennes offentlig. Vi vet fra historiske opptegnelser at noen håndskrifter ble skjult på den tiden. Det ser ut til at en ukjent person flere tiår senere skrev av deler av forskjellige håndskrifter som var blitt bevart, og fremstilte teksten i Codex Washingtonianus. Senere gikk den første delen av Johannes (Johannes 1: 1 til 5: 11) tapt og måtte skrives om igjen i det sjuende århundre.

Det finnes noen interessante varianter i teksten og et uvanlig tillegg til Markus, kapittel 16. Man ser bort fra dette tillegget, som sannsynligvis opprinnelig ble skrevet som en randbemerkning. Håndskriftets spesielle verdi ligger i dets tilknytning til de gamle latinske og syriske gjengivelsene. Flekker av talg som har dryppet ned på pergamentet fra talglys, tyder på at det ble mye brukt.

Til tross for forfølgelse og motstand og tidens tann er Bibelen på en enestående måte blitt bevart fram til vår tid i form av mange håndskrifter. Ja, «Herrens ord varer til evig tid». — 1. Peter 1: 25; Jesaja 40: 8.

[Bilderettigheter på side 15]

Med velvillig tillatelse av Freer Gallery of Art, Smithsonian Institution