De nye Gilead-misjonærene oppfordres til å kommunisere godt

SØNDAG den 4. mars 1990 hadde over 4100 personer kommet til Jehovas vitners stevnehall i Jersey City for å overvære avslutningshøytideligheten for den 88. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead. De 24 elevene hadde kommet fra seks land og ble nå sendt til 13 forskjellige land.

Programmet begynte klokken ti om formiddagen. Etter en sang innledet et medlem av det styrende råd, George Gangas, som nå er over 90 år gammel, med en inderlig bønn til Jehova. Ordstyreren, C. W. Barber, som også er medlem av det styrende råd, og som i sin tid gjennomgikk Gileads 26. klasse, drøftet deretter kort noen av de raske forandringene i verden. Han avsluttet med å si: «Aldri før har det vært en mer fantastisk anledning til å være vitner om Jehovas overherredømme og hans rettferdighet.» Så begynte han å introdusere de forskjellige talerne på formiddagens program.

Vernon Wisegarver, som er medlem av trykkeriutvalget i Brooklyn, valgte temaet «Vær dyktige i deres arbeid». Han brukte en illustrasjon om en grovsmed i en landsby. Smeden smidde en sterk kjetting som var festet til et anker, og den reddet livet til alle om bord på et skip under et uvær. Gilead-misjonærene ble så sammenlignet med denne smeden. Når de bruker de evnene de har utviklet i løpet av opplæringstiden ved Gilead, og underviser folk i Bibelen, hjelper de dem til å lage en slags livreddende kjetting av gudlignende egenskaper. Han oppmuntret misjonærene til å fortsette å forbedre sin evne til å undervise og til å stå framfor den største av alle konger som «dyktige arbeidere».

John Barr, et medlem av det styrende råd, talte deretter over emnet «Smak og se at Jehova er god». Det han sa, var basert på Salme 34: 9, hvor det står: «Smak og se at [Jehova] er god, salig er den som søker tilflukt hos ham.» Han sa til dem: «Smak alt i forbindelse med den tildeling dere har fått som misjonærer. Prøv alt sammen. Ikke vær redd for å gjøre det. Da vil dere kunne erfare Jehovas godhet på en måte som dere aldri har erfart den før. Vær aldri kresne. Si aldri: ’Jeg liker ikke dette.’ Smak det.»

Charles Woody, et medlem av tjenesteavdelingens utvalg i Brooklyn, talte over emnet «Ha et likevektig syn på dere selv». «Vi liker å være sammen med dem som har et likevektig syn på seg selv, som ikke alltid må få viljen sin, som er snare til å rose og oppmuntre andre, og som, selv om de har mye kunnskap, ikke får andre til å føle at de selv ikke kan eller vet noe,» sa han. «Som misjonærer ønsker dere å trekke folk til sannheten, ikke å få dem til å ta avstand fra den. Det at dere viser ydmykhet, vil være av uvurderlig betydning i den forbindelse.»

Lyman Swingle, et medlem av det styrende råd, hadde som tema «Hva vil de neste kapitlene fortelle oss?» Han begynte med å si: «I dag begynner dere et nytt kapittel i deres liv. Hva vil dere skrive i disse kapitlene fra nå av og inn i framtiden?» Han minnet dem om at alt de gjør, bør bringe ære til Jehova, og tilføyde: «Forviss dere om at de avgjørelsene dere tar, er basert på Guds Ord. Husk Ordspråkene 3: 7, hvor det står: ’Vær ikke klok i egne øyne.’ Utfør trofast deres tildelte oppdrag.» Han avsluttet med å si: «Vi har tillit til at dere aldri vil bli ferdig med å skrive deres biografi, at dere vil få leve evig.»

Jack Redford, den ene av Gilead-skolens lærere, holdt så en tale som het: «Vær levende offer.» Han begynte med å si: «Misjonærtjenesten er et liv som preges av offer. . . . Vi er glad i dere på grunn av deres selvoppofrende ånd.» Han siterte Filipperne 2: 17, hvor apostelen Paulus sa at han ble ofret, noe som betydde at han var villig til å være et levende offer. «Men hvordan er misjonærer ofte som et offer?» spurte bror Redford. Han fortalte så to opplevelser om misjonærer som ofret seg i større grad enn det som kreves. Den ene misjonæren laget 16 000 mursteiner med sine egne hender og bygde den første Rikets sal i det landet hvor han var blitt sendt som misjonær. Den andre opplevelsen gjaldt en søster som ble med mannen sin inn i jungelen, hvor levekårene var svært primitive. Alle søstrene på stedet satte pris på henne, for de var klar over at hun ofret seg og var som et ’levende offer’. Men taleren minnet elevene om at et offer er verdiløst hvis det ikke er knyttet til lydighet. Han viste til beretningen om kong Saul og amalekittene og kom med denne formaningen: «Husk alltid at lydighet er bedre enn offer. Prøv aldri å forhandle med Jehova. Gjør alltid det han sier at dere skal gjøre.»

Ordstyreren introduserte så den andre læreren på Gilead-skolen, Ulysses Glass. Bror Glass begynte med å si: «Den 88. klassen var og er en lykkelig klasse. Andre klasser var også lykkelige. Hvorfor skiller så den lykke dere erfarer, seg ut fra andres lykke?» Han viste at lykke «ikke er et mål, men et resultat av rette gjerninger. Det er den prosess som består i å komme dit, som gir lønn». Han siterte en forfatter som opplevde et vendepunkt i sitt liv da han leste setningen: «Suksess er en reise, ikke et mål.» Forfatteren avla det løfte at han skulle slutte å betrakte det å nå fram til et mål som grunnlaget for lykken og isteden se hele sitt liv som en sammenhengende reise. «Det finnes ingen vei til lykke,» sa han. «Lykken er selve veien.» Bror Glass sa at denne klassen hadde oppfattet kjernen i disse ordene. Han avsluttet med å si til alle elevene: «Fortsett å vandre på vannrike steder. Måtte dere fortsette å erfare den lykke som tilhører dem som elsker og frykter Jehova, uansett hvilke problemer dere måtte møte.»

Deretter kom formiddagens hovedtale, som ble holdt av Karl Klein, som også er medlem av det styrende råd. Han valgte å snakke om kristen kommunikasjon. Han begynte med å minne alle om at Jehova er den største av alle meddelere. Jehovas enbårne Sønn, Logos, ble brukt som hans fremste talsmann, som meddelte hans vilje og veiledning til den jordiske skapning. Da Jesus var på jorden, ble folk forundret over hans måte å undervise på. De hadde aldri hørt en mann tale slik som han. I Matteus 28: 19, 20 oppmuntret Jesus disiplene til å være gode meddelere ved å gå ut i verden og lære andre hans bud og gjøre dem til disipler.

Bror Klein snakket deretter direkte til de nye misjonærene og sa at det er fire områder hvor misjonærer må være opptatt av å være flinke til å kommunisere: mellom mann og kone, med andre i misjonærhjemmet, med staben ved avdelingskontoret i det landet de blir sendt til, og med dem de treffer i felttjenesten. «Dere begynner å kommunisere før dere åpner munnen,» sa han. «Deres vesen og deres ytre forteller beboeren noe og gir ham et bestemt inntrykk av hvem dere er.» Han kom med forskjellige illustrasjoner som understreket poenget, og avsluttet med disse formaningene: «Vær beskjedne. Hold kommunikasjonslinjene åpne. Gå inn for å bli flinkere til å kommunisere.»

Etter at flere hilsener var blitt lest opp, delte ordstyreren ut avgangsvitnesbyrdene til hver av misjonærene. Så leste Paul Angerville fra Guadeloupe opp en resolusjon på klassens vegne, rettet til det styrende råd og Betel-familien.

Ettermiddagens program begynte med et Vakttårn-studium. Etterpå fremførte elevene et program som gav forsamlingen anledning til å lære litt om atmosfæren i klasserommet og gav et innblikk i deres uformelle besøk hos hverandre på rommene. De fortalte også mange av de opplevelsene de hadde hatt i felttjenesten i de fem månedene som hadde gått siden de hadde kommet til Gilead. Til slutt fremførte noen forkynnere fra Lyndhurst menighet i New Jersey et fint skuespill som het «Gjør det som er rett i Jehovas øyne». Dagen sluttet med en avsluttende sang, fulgt av en bønn av Fred Franz, Selskapets 96 år gamle president.

[Ramme på side 27]

STATISTIKK OVER KLASSEN:

Antall land elevene kommer fra: 6

Antall land de ble sendt til: 13

Antall enslige brødre: 2

Antall ektepar: 11

Antall elever: 24

Gjennomsnittsalder: 32,7

Gjennomsnittlig antall år i sannheten: 14

Gjennomsnittlig antall år i heltidstjenesten: 9

[Bilde på side 26]

Den 88. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead

På listen under er rekkene nummerert forfra, og i hver rekke er navnene ført opp fra venstre mot høyre.

1) D. Magney; L. Rogers; S. Foster; R. Foley; L. Untch; G. Jonasson 2) H. Buri; B. Buri; M. Krammer; D. Hudson; J. Underkoffler 3) P. Angerville; M. Olsson; A. Jones; R. Untch; A. Krammer; C. Hudson 4) L. Foley; J. Magney; A. Jones; H. Jonasson; M. Foster; M. Rogers; R. Underkoffler