De nye Gilead-misjonærene begynner på en verdifull livsgjerning
«FOR en glederik anledning denne avslutningshøytideligheten for den 90. klassen ved Gilead er!» Med disse ordene ble programmet innledet av ordstyreren, Karl F. Klein, som er medlem av det styrende råd. Han fortalte om da Vakttårnets bibelskole Gilead ble opprettet, og sa: «Hvem skulle ha trodd den gangen i 1943, da den første klassen ble uteksaminert, at vi hele 48 år senere skulle komme sammen ved uteksamineringen av enda en klasse — denne gang den 90. klassen?»
Den 3. mars 1991, som var en usedvanlig varm vårdag i New Jersey, hadde imidlertid over 4000 innbudte gjester og medlemmer av Betel-familien kommet til Jehovas vitners stevnehall i Jersey City, i nærheten av byen New York, for å overvære avslutningshøytideligheten for de nye misjonærene. Før elevene begynte i misjonærtjenesten, skulle de få noen gode råd med seg på veien på denne avslutningsdagen.
Programmet begynte med en sang. Deretter ble alle de tilstedeværende dypt rørt da Frederick W. Franz, den 97 år gamle rektoren ved Vakttårnets bibelskole Gilead, innledet med bønn. Etter noen innledende bemerkninger av ordstyreren lyttet misjonærene — og de andre tilhørerne — med stor interesse til en rekke korte taler av praktisk verdi.
Max H. Larson, som er medlem av trykkeriutvalget, var første taler, og han talte over temaet «Jehovas medarbeidere». Etter at han hadde henledet oppmerksomheten på den livreddende arken som Noah og hans familie bygde, sa han: ’I dag samler Jehova inn en verdensomfattende familie på flere millioner mennesker, og han har til hensikt å redde denne store familien gjennom den store trengsel.’ Hvordan? Jo, ved hjelp av vår tids ark — det åndelige paradis. Han sa videre: ’Dere skal reise til forskjellige steder rundt om på jorden, og der skal dere være Jehovas medarbeidere og være med på å bygge vår tids ark.’ Han forberedte misjonærene på det som lå foran dem, og sa: ’Det vil kreve hardt arbeid fra deres side, og det vil også kreve at dere er tålmodige. Dere kommer til å møte hindringer. Ja, dere vil få bruk for alt det dere har lært.’
Daniel Sydlik, et medlem av det styrende råd, hadde nylig besøkt erfarne misjonærer i Japan og Costa Rica. Han behandlet temaet «Dere har valgt en verdifull livsgjerning» og fortalte blant annet om noen av de nyttige rådene han hadde fått av disse dyktige misjonærene. Han fortalte at en søster kom med et råd hun hadde fått av sin mor: ’Vær glad i felttjenesten. Bli venner med folk. Del livet ditt med andre. Da vil du bli lykkelig.’ En annen søster sa: ’I tidens løp har vi lært at hvis vi ikke venter for mye av andre, så vil vi ikke så lett bli skuffet. Enhver god og omtenksom handling som blir oss til del, betyr da desto mer for oss.’ Hvis de nye misjonærene anvender slike praktiske råd, vil det uten tvil hjelpe dem til å bli fremgangsrike i sin oppgave.
«Vær langmodige mot alle,» står det i 1. Tessaloniker 5: 14 (EN). Leon Weaver, et medlem av tjenesteavdelingens utvalg, drøftet dette skriftstedet i sin tale med temaet «Vær alltid langmodig». Hvem er disse «alle» som vi må være langmodige mot? Taleren svarte: ’Du må være langmodig mot dem du treffer i felttjenesten, mot brødrene og søstrene i din nye menighet, mot de andre misjonærene, mot dem som er på avdelingskontoret, mot din ektefelle og mot deg selv.’ Hvorfor bør en alltid være langmodig? Han forklarte: ’Brødre og søstre! Langmodighet minsker faren for stress og bekymringer. Langmodighet skaper fred. Langmodighet holder håpet levende. Langmodighet hjelper oss med å bevare gleden i tjenesten.’
Den første sekretæren ved Gilead-skolen, Albert D. Schroeder, som er et medlem av det styrende råd, var neste taler. Han talte over temaet «Fortsett å følge deres forbilde — Jesus Kristus» og baserte sine kommentarer på Filipperne kapittel 2. Vers 5 (NW) sier: «Bevar denne sinnsinnstilling [«tenk på dette», fotnoten i referansebibelen] i dere som også var i Kristus Jesus.» ’Dette viser at vi må ha en likevektig tankegang, akkurat som Jesus hadde en likevektig tankegang,’ forklarte taleren. Han foretok en interessant analyse av de følgende versene og forklarte hvordan Paulus først viser at Jesus hadde en likevektig tankegang (versene 6—8, NW), og deretter viser hvordan Jehova belønnet ham for hans lydighet (versene 9—11). Taleren avsluttet ved å si: ’Det er en del av deres privilegium å forkynne om Herren Jesus Kristus og hjelpe andre til å få den samme sinnsinnstilling som ham.’
Hvilke avsluttende råd ville så skolens lærere gi sine elever? Jack D. Redford talte over temaet «Tenkeevnen skal holde vakt over deg». (Ordspråkene 2: 10, 11, NW) Han sa: ’Når du nå reiser ut, vil din lykke ikke avhenge av hva du er, hva du har, eller det at du har gått på Gilead-skolen. Din lykke vil avhenge av hvordan du tenker. Hvis du oppøver din tenkeevne og anvender det du vet, vil du bli lykkelig.’ Han viste hvor viktig tenkeevnen er, og forklarte: ’Tankene dine avgjør om du vil handle på en god eller dårlig måte. Det du tenker, bestemmer hva du vil gjøre.’ J. D. Redford avsluttet med disse oppmuntrende ordene til sine elever: ’Det er mange svært intelligente mennesker her i verden som er lite flinke til å bruke sin tenkeevne, og det er mange med vanlig intelligens som er blitt flinke til å bruke sin tenkeevne. Dere må også sørge for å være flinke til å bruke tenkeevnen. Vær fast bestemt på å bruke tenkeevnen. Bruk deres kunnskap. Ta hånd om problemer på en god måte. Prøv å komme overens med folk. Vær villige til å godta myndighet. Vær flittige arbeidere. Hold ut i deres tildelte distrikt.’
Ulysses V. Glass, skolens sekretær, hadde valgt temaet «Jehova støtter vår hånd», som var basert på Salme 37: 23, 24. Han sa: ’Jeg må rose denne klassen for at de har vært så interessert i å lære.’ Han minnet dem om noe av den hjelpen Jehova har tilveiebrakt til deres beste — Guds Ord, den tro og kloke tjener som under ledelse av Jesus hjelper oss til å forstå Bibelen, forskjellige publikasjoner, møter og stevner. ’De hjelpemidlene dere har brukt i studiene deres, er som en åndelig stav eller kjepp,’ fortsatte han. ’Vi trenger dem som åndelig støtte, og de gjør oss også i stand til å tale med myndighet når vi forkynner Guds Ord for andre.’ Han hadde dette avsluttende rådet til elevene: ’Hvis deres hjerte er fylt av kjærlighet til andre mennesker, vil folk med et oppriktig hjerte reagere positivt. Da vil det gå bra for dere i tjenesten, og dere vil få merke at Jehova støtter deres hånd.’
Den siste taleren på formiddagens program var Carey W. Barber, et medlem av det styrende råd, og han hadde valgt temaet «Gå gjennom den trange dør». Han kommenterte Lukas 13: 23, 24 og sa: ’Mange ønsker å oppnå livets velsignelser, men det er svært få som er villige til å anstrenge seg hardt nok for å få dem.’ Hva så med oss? ’Det er bra for oss å spørre oss selv: «Hva betyr illustrasjonen med den trange dør for oss personlig?»’ De som ikke greier å gå gjennom den trange dør, feiler ikke fordi det er umulig å gå gjennom døren, men fordi de ikke er villige til å anstrenge seg. ’Jehova forlanger ikke for mye av oss,’ forklarte taleren. Han avsluttet med å si: ’Måtte vi alle med Jehovas hjelp med glede anstrenge oss hardt nok til å presse oss gjennom den trange dør, inn til en ny verden med evig liv, fred, glede og lykke, til evig ære for Jehova.’
Deretter overbrakte ordstyreren hilsener fra forskjellige steder rundt om på jorden. Tiden var nå inne til at misjonærene skulle få sine avgangsvitnesbyrd. Elevene hadde kommet fra seks land — Canada, De forente stater, Finland, Storbritannia, Sveits og Tyskland. Og de ville bli sendt til land som Argentina, Benin, Bolivia, Den dominikanske republikken, Papua Ny-Guinea, Peru, Saint Lucia og Taiwan. Hvilke følelser hadde så misjonærene på denne avslutningsdagen? I et gripende brev til det styrende råd og Betel-familien sa de blant annet: «Vi har full tillit til at det styrende råd, Betel-familien og hele Jehovas organisasjon vil støtte oss. Når vi i tiden framover møter vanskeligheter, vil vi sette stor pris på denne støtten. Vi er svært takknemlige for den.»
Etter en pause begynte ettermiddagens program med et forkortet Vakttårn-studium som ble ledet av Karl A. Adams. Deretter fremførte elevene demonstrasjoner basert på opplevelser fra virkeligheten som handlet om det å nå folks hjerte når man underviser ut fra Guds Ord. Til slutt kunne de nye misjonærene i den 90. klassen og resten av de tilstedeværende glede seg over et aktuelt skuespill med temaet «Unngå livets bekymringer», som ble fremført av lokale forkynnere.
Ordstyreren, Karl Klein, snakket for alle de tilstedeværende da han kom med sine avsluttende bemerkninger: «Det har virkelig vært godt for oss alle å ha vært til stede her den 3. mars 1991!» Det fine programmet ble avsluttet med en sang, etterfulgt av en bønn av Harold J. Dies.
[Ramme på side 27]
Statistikk over klassen
Antall land elevene kommer fra: 6
Antall land de ble sendt til: 10
Antall elever: 24
Gjennomsnittsalder: 31,2
Gjennomsnittlig antall år i sannheten: 15
Gjennomsnittlig antall år i heltidstjenesten: 11 [Ramme slutt]
[Bilde på side 26]
Den 90. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead
På listen under er rekkene nummerert fra den forreste mot den bakerste, og i hver rekke er navnene ført opp fra venstre mot høyre.
1) M. Miller; S. Helenius; L. Marsh; A. Kleeman; Y. Loosli; H. Nizan. 2) R. Skogen; D. Nutter; E. Noack; L. Diehl; J. Hair. 3) C. Marsh; H. Helenius; M. Loosli; A. Danio; A. Danio; D. Nizan. 4) L. Miller; J. Noack; L. Hair; W. Kleeman; D. Skogen; S. Diehl; W. Nutter.