Er det verdensfred i sikte?
NED gjennom historien har det ikke manglet planer for fred og erklæringer om fred. Dessverre har det vært like mange kriger som har gjort dem ugyldige. Hva fredstraktater og kunngjøringer om fred angår, har folk flest lært ikke å vente seg så mye av dem.
I løpet av de siste få årene har imidlertid mange observatører og nyhetskommentatorer følt at noe helt nytt og annerledes er i ferd med å skje. De har pekt på muligheten for at det nå, trass i lokale problemer, kan bli verdensfred. «Håpet om fredelige konfliktløsninger har nå et bedre grunnlag enn noen gang siden den annen verdenskrig», ifølge Det internasjonale fredsforskningsinstitutt i Stockholm. De raskt skiftende begivenhetene i Øst-Europa fikk en fremtredende nyhetskorrespondent til å uttale: «Mulighetene for fred på jorden er større nå enn noen gang siden den annen verdenskrig.» Selv tidsskriftet The Bulletin of the Atomic Scientists gav uttrykk for den samme oppfatningen. I 1988 ble den berømte dommedagsklokken stilt tre minutter tilbake, fra tre minutter på 12 til seks minutter på 12, og i april 1990 ble den stilt ytterligere fire minutter tilbake, til ti minutter på 12.
Alt dette skapte stor optimisme og glede før krigen i Midt-Østen brøt ut. Men selv etter dette snakker noen om den kalde krigen og våpenkappløpet mellom supermaktene som noe som hører fortiden til. Noen funderte på hva som vil bli gjort med alle de pengene som regjeringene håper å kunne spare ved å redusere bevilgningene til militære formål. Kan det tenkes at vi nå står foran varig fred? Holder nasjonene virkelig på å lære å «smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver»? (Jesaja 2: 4) Hva viser de faktiske forhold?
De glemte krigene
«Den kalde krigens slutt og den nye avspenningen mellom øst og vest har fått noen til å tro at fred nå hører til dagens orden,» skriver det britiske tidsskriftet The Economist. «Det er ikke tilfellet. Verden er blitt kvitt en stor kilde til spenning, men vi har fremdeles mange små.» Hvilke er disse «små» spenningene eller konfliktene?
Lentz fredsforskningsinstitutt, en uavhengig forskningsorganisasjon i De forente stater, melder at det i september 1990 pågikk minst 15 kriger i verden. Iraks invasjon i Kuwait er ikke tatt med, ettersom instituttet bare tok med kriger hvor det var blitt drept minst 1000 mennesker pr. år inntil da. Noen av disse krigene har pågått i minst 20 år. Til sammen har de krevd 2,9 millioner menneskeliv, og de fleste drepte har vært sivile. Tallet inkluderer ikke dem som ble drept i de blodige krigene som hadde opphørt året før, for eksempel krigene i Uganda og Afghanistan og mellom Iran og Irak.
Nesten tre millioner drepte, mens verden formentlig har fred! Det er i seg selv tragisk. Det er imidlertid en større tragedie at de fleste av disse krigene har vært ført praktisk talt ubemerket, og uten at resten av verden har beklaget det. De kan kalles de glemte krigene, ettersom de fleste av dem — kupp, borgerkriger og revolusjoner — har funnet sted i et eller annet utviklingsland. For de fleste mennesker i de rike industrilandene har en halv million drepte i Sudan eller om lag 300 000 drepte i Angola ikke hatt den store interessen. Faktisk finnes det dem som hevder at verden etter at den annen verdenskrig sluttet, har hatt en fredsperiode som savner sidestykke, fordi det ikke har vært krig mellom industrilandene, og fordi supermaktene ikke hadde gått til krig mot hverandre, trass i en enorm spenning og opprustning.
Er det håp om fred?
Hvis fred simpelthen betyr at det ikke føres noen global atomkrig, kan man kanskje hevde at verdens nasjoner allerede til en viss grad har lykkes i sine fredsbestrebelser. Begrepet garantert gjensidig tilintetgjørelse har holdt supermaktene tilbake så langt. Men er det virkelig fred? Hvordan kan det være fred når folk lever i konstant frykt for øyeblikkelig og total tilintetgjørelse? Hvordan kan vi snakke om fred når så mange mennesker forskjellige steder i verden blir drept, mister levebrødet eller får utsiktene til et meningsfylt og tilfredsstillende liv spolert av krig, enten krigen er større eller mindre?
Nobelprisvinneren Elie Wiesel skrev en gang: «I uminnelige tider har menneskene snakket om fred uten å oppnå det. Har vi simpelthen ikke nok erfaring? Vi snakker om fred, men vi fører krig. Noen ganger fører vi til og med krig i fredens navn. . . . Kanskje er krig i den grad en del av historien at det ikke kan bli slutt på den noen gang.»
Og nylig knuste krigen i Midt-Østen igjen illusjonen om fred. Er det mulig at menneskeheten rett og slett har søkt etter feil kilde til fred?
[Bilde på side 3]
«Vår generasjon av mennesker på jorden kan bli vitne til en varig fredsperiode i sivilisasjonens historie.» — Sovjets president, Mikhail Gorbatsjov, under et toppmøte i Washington, D.C., mai 1990
[Rettigheter]
UPI/Bettmann Newsphotos
[Bilder på side 4]
«En ny verden preget av frihet ligger foran oss . . . en verden hvor freden varer, hvor næringslivet har samvittighet, og hvor alt som ser ut til å være mulig, er mulig.» — De forente staters president, George Bush, under et toppmøte om verdensøkonomien i Texas, juli 1990
[Rettigheter]
UPI/Bettmann Newsphotos
«Murene som en gang skilte folk og ideer, rives. Europeerne bestemmer sin egen skjebne. De velger friheten. De velger økonomisk frihet. De velger fred.» — Erklæring fra NATO-toppmøtet i London, juli 1990
[Bilderettigheter på side 2]
Forsidebilde: U.S. Naval Observatory photo (stjerner); NASA photo (jorden)