Fortsett å så — Jehova vil gi vekst
FORTALT AV FRED METCALFE
I BEGYNNELSEN av 1948, mens jeg var opptatt i hus-til-hus-arbeidet, besøkte jeg en liten gård utenfor Cork i den sørlige delen av Irland. Da jeg forklarte bonden hvem jeg var, ble han rød i ansiktet. Han eksploderte i sinne, skrek at jeg var kommunist, og løp for å hente høygaffelen. Uten å nøle stormet jeg ut fra gårdsplassen og hoppet på sykkelen, som jeg hadde latt stå igjen i veikanten. Det var en bratt bakke der, men jeg tråkket nedover det forteste jeg kunne, uten å se meg tilbake, mens jeg forestilte meg at bonden kastet høygaffelen etter meg som et spyd.
I løpet av de to årene som var gått siden jeg i 1946 drog fra England til republikken Irland som spesialpioner, var jeg etter hvert blitt vant til slike reaksjoner. Den lille gruppen på 24 forkynnere som jeg sluttet meg til, hadde allerede opplevd både fiendtligheter og bakvaskelse. Men jeg var overbevist om at Jehovas ånd med tiden ville frembringe resultater. — Galaterne 6: 8, 9.
Før jeg forteller hvordan tingene utviklet seg, vil jeg si litt om den første delen av mitt liv og om den opplæringen jeg fikk, en opplæring som var til god nytte for meg under slike prøvelser.
Foreldrene mine var gode eksempler og gav meg god opplæring
Far kom i kontakt med sannheten i begynnelsen av 1914. Mens han var på vei hjemover fra en fotballkamp i Sheffield i England, leste han en bibelsk traktat som forklarte de dødes tilstand. Han hadde allerede vært innom flere kirkesamfunn på leting etter svar på de spørsmålene han stilte seg, men letingen var resultatløs. Det han nå leste i denne traktaten, gjorde ham begeistret. Han bestilte de seks bindene av Studier i Skriften som var avertert i traktaten, og han leste ivrig i dem, ofte til den lyse morgen. Far forstod raskt at dette var sannheten.
Kort tid deretter begynte han å komme sammen med den lokale menigheten av Jehovas vitner. Han tilhørte den i over 40 år, og i det meste av den tiden tjente han som presiderende tilsynsmann. Til fars store glede tok to av brødrene hans og alle tre søstrene hans imot sannheten. En av brødrene hans forkynte for en ung ekspeditrise, og både hun og søsteren hennes ble innviede, salvede kristne. Min far og broren hans giftet seg med disse to unge kvinnene.
I familien vår var jeg én av fire gutter, som fikk «den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje». (Efeserne 6: 4) Jeg er glad for at foreldrene mine ikke skydde noen anstrengelser for å innprente sannheten i oss. På den tiden fantes det ikke noen publikasjoner som var laget spesielt for å hjelpe foreldre til å undervise barna i bibelske sannheter, men vi hadde et regelmessig familiestudie to ganger i uken, hvor vi brukte boken Guds Harpe, og vi hadde også en regelmessig drøftelse av dagsteksten. — 5. Mosebok 6: 6, 7; 2. Timoteus 3: 14, 15.
Mor og far var også strålende eksempler når det gjaldt verdsettelse av møtene og iver i tjenesten. I tillegg til sine fine åndelige egenskaper hadde far utpreget humoristisk sans, som gikk i arv til barna. Mine foreldres harde arbeid gav gode resultater. Alle de fire sønnene, som nå er i 60-årene, er fremdeles lykkelige tjenere for Jehova.
Ut i pionertjenesten
I april 1939, da jeg var 16 år, sluttet jeg skolen og ble alminnelig pioner. Far ble også pioner sammen med meg og gav meg førsteklasses opplæring. Vi brukte sykkel og gjennomarbeidet grundig hele det distriktet som lå innenfor en radius av 11 kilometer fra hjemmet vårt. Hver dag tok vi begge med oss 50 brosjyrer, og vi kom ikke hjem før vi hadde levert dem.
To år senere fikk jeg det privilegium å være blant de første spesialpionerene som ble utnevnt i Storbritannia. Det var en glede for meg å bli velsignet på denne måten, men det var en stor påkjenning å måtte forlate den gode tryggheten i et teokratisk hjem. Med Jehovas hjelp tilpasset jeg meg med tiden den nye situasjonen.
Det ble et avbrekk i pionertjenesten under den annen verdenskrig, da jeg sammen med andre unge vitner ble fengslet på grunn av spørsmålet om nøytralitet. I fengslet i Durham ble jeg klassifisert som YP (Young Prisoner, ung fange). Det betydde at jeg måtte gå med korte bukser — en klar ulempe i kaldt vær. Bare forestill deg Wilfred Gooch (som nå er koordinator for utvalget ved avdelingskontoret i Storbritannia), Peter Ellis (medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Storbritannia), Fred Adams og meg — alle sammen omkring 1,80 høye — oppstilt ved siden av hverandre som skolegutter iført korte bukser!
Jeg blir sendt til Irland
Etter at jeg ble løslatt fra fengslet, var jeg pioner forskjellige steder i England i tre år. Så fikk jeg en tildeling som skulle vise seg å medføre både prøvelser og store gleder — republikken Irland. Alt jeg visste om den sørlige delen av Irland, var at nesten alle var katolikker. Noen kom med negative bemerkninger, men jeg brydde meg ikke om det og nølte ikke med å ta imot tildelingen. Tiden var inne til å bringe sannheten ut til nye områder, og jeg var sikker på at Jehova ville støtte meg ved hjelp av sin hellige ånd.
De fleste av Jehovas vitner i republikken Irland befant seg i hovedstaden, Dublin, og ellers bodde det bare et eller to vitner på noen få andre steder. Folk flest hadde derfor ikke engang sett et av Jehovas vitner. Sammen med tre andre spesialpionerer begynte jeg å arbeide i byen Cork. Det var ikke lett å finne et hørende øre. Prestene advarte hele tiden mot oss under gudstjenestene, og de kalte oss «kommunistdjevler». Avisene advarte også mot vår virksomhet.
En dag var det en frisør som stusset håret mitt med en barberkniv. Mens vi snakket sammen, spurte han meg om hva jeg gjorde i Cork. Da jeg fortalte ham det, ble han rasende og begynte å skjelle meg ut. Han skalv på hånden av sinne, og jeg så for meg at jeg ville komme til å gå ut av frisørsalongen med hodet under armen. For en lettelse det var å komme helskinnet ut av frisørsalongen!
Pøbelangrep
Noen ganger ble vi utsatt for pøbelangrep. En dag i mars 1948, mens vi var opptatt i hus-til-hus-arbeidet, var det en pøbelflokk som angrep min partner, Fred Chaffin. Med forfølgerne i hælene løp Fred til en bussterminal og bad en bussjåfør og en konduktør om hjelp, men de tok i stedet del i angrepet. Fred løp videre oppover veien og klarte å gjemme seg bak den høye muren rundt presteboligen.
Imens drog jeg for å hente sykkelen min. For å komme tilbake til sentrum av byen syklet jeg langs en sidevei, men da jeg kom ut på hovedveien, stod pøbelflokken der og ventet. To menn grep vesken min og kastet innholdet opp i luften. Så begynte de å slå og sparke meg. Plutselig dukket en mann opp. Han var sivilkledd politimann, og han stoppet angrepet og tok meg og angriperne med til politistasjonen.
Dette angrepet gav oss anledning til «å forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap». (Filipperne 1: 7, NW) Den politimannen som hadde reddet meg, var selv katolikk, men han vitnet da saken kom opp for retten, og seks personer ble dømt for overfall. Saken viste at vi hadde rett til å gå fra dør til dør, og den virket avskrekkende på andre som kanskje kunne tenke seg å ty til vold.
Til å begynne med mente man at det var for farlig å sende søstre som pionerer til slike steder som Cork. Det så likevel ut til at det ofte ville være bedre for søstre å besøke interesserte kvinner. Like før dette angrepet hadde Selskapet derfor sendt to dyktige pionersøstre til Cork. En av dem, Evelyn MacFarlane, ble senere misjonær og utførte et godt arbeid i Chile. Den andre, Caroline Francis, som hadde solgt sitt hjem i London for å være pioner i Irland, ble min kone.
Sannhetens sæd spirer
Det kunne ha vært lett å få den oppfatning at det var bortkastet tid å så sannhetens sæd under slike forhold. Men vi så at den spirte her og der, og det gjorde at vi bevarte vår tillit til at Jehova gir vekst. Selskapet sendte oss for eksempel en gang navn og adresse til en mann som hadde bestilt et eksemplar av boken Gud er sanndru. Adressen var i Fermoy, en liten by 35 kilometer utenfor Cork. En søndag morgen la jeg så i vei på sykkelen min for å finne ut hvor denne mannen bodde.
Da jeg kom til Fermoy, spurte jeg en mann om veien. «Å, du har enda 14 kilometer igjen før du er framme,» sa han. Jeg la i vei igjen og kom til slutt til en gård etter å ha syklet utover en liten bygdevei. Den unge mannen som hadde bestilt boken, stod ved grinden. Da jeg presenterte meg, sa han: «Den boken er verd sin vekt i gull!» Vi hadde en fin samtale, og jeg merket knapt den 50 kilometer lange sykkelturen hjem. Selv i dag, over 40 år senere, er det en stor glede for meg hvert år å treffe den «unge» mannen, Charles Rinn, på stevner. Det er nå ti menigheter i Cork og omegn.
I løpet av 1950-årene sådde Caroline og jeg sannhetens sæd i det indre av Irland. I 1951 fikk vi en oppmuntring som hjalp oss til å være utholdende, da ydmyke mennesker som «bestemor» Hamilton og hennes svigerdatter raskt reagerte positivt på det gode budskap. «Bestemor» Hamilton ble den første døpte forkynner i grevskapet Longford. — 1. Tessaloniker 2: 13.
Det å få et sted å bo var et problem. Så snart det ble lagt press på husvertene, bad de oss om å flytte. Etter å ha mistet tre forskjellige losjier i rask rekkefølge kjøpte vi derfor et telt, teltunderlag og soveposer, som vi hadde med oss i en Ford Y-modell. Hver dag når vi hadde avsluttet felttjenesten, slo vi opp teltet hvor som helst det var mulig. Senere skaffet vi oss en fire meter lang husvogn. Den var liten og hadde få moderne bekvemmeligheter — vi måtte gå en halv kilometer etter drikkevann — og ingen isolasjon, men vi syntes den var luksuriøs. Min humoristiske sans ble satt på prøve da jeg en dag gled på en våt trerot og falt baklengs ned i en lang og trang, men ikke særlig dyp brønn. Vi hadde også kretstilsynsmannen og hans kone boende hos oss i denne husvognen når de besøkte oss.
Noen ganger viste godhjertete mennesker uventet vennlighet. Vi drog for eksempel til Sligo i den vestlige delen av Irland i 1958, åtte år etter at et annet pionerektepar var blitt kastet ut av byen. Vi bad om Jehovas hjelp til å finne et sted å sette husvognen, og etter mange timers leting kom vi over et stort, ubrukt steinbrudd. En mann som gjette fe langs veien, fortalte oss at det var hans familie som eide steinbruddet. «Kan vi få sette husvognen vår der?» spurte vi, samtidig som vi forklarte ham at vi arbeidet for et bibelselskap. Han sa at det var helt i orden.
Litt senere spurte han: «Hvilket bibelselskap tilhører dere?» Det var et spent øyeblikk. Vi fortalte ham at vi var Jehovas vitner. Til vår store lettelse fortsatte han å være velvillig innstilt. Noen få uker senere gav han oss en kvittering for et års leie av plassen. «Vi vil ikke ha noen betaling,» sa han, «men vi kjenner til den motstanden dere møter, så hvis noen betviler deres rett til å være på denne plassen, har dere beviset her.»
Mens vi var i Sligo, hørte vi om en mann, en kjent butikkinnehaver og fotballspiller, som hadde vist en del interesse den gangen de forrige pionerene fremdeles var i byen. Han hadde ikke hatt noen særlig kontakt med sannheten på åtte år, så vi lurte på hvilken innstilling han hadde nå. Det strålende smilet som bredte seg over Mattie Burns ansikt da jeg presenterte meg, gav svaret. Den sannhetens sæd som var blitt sådd flere år tidligere, hadde ikke dødd. Han tilhører fremdeles den lille, men aktive menigheten i Sligo.
Forandret innstilling
Et sted som var typisk for den fiendtlige innstillingen mange hadde til oss, var byen Athlone. Da det ble satt i gang systematisk forkynnelse der i 1950-årene, sørget prestene for at alle som bodde i en bestemt del av byen, undertegnet et protestskriv som sa at de ikke ville ha besøk av Jehovas vitner. Dette sendte de til myndighetene, noe som gjorde det svært vanskelig å arbeide i Athlone i noen år. En gang hendte det at en gruppe ungdommer gjenkjente meg som et av Jehovas vitner og begynte å kaste stein. Jeg stilte meg foran et butikkvindu, og innehaveren bad meg om å komme inn i butikken — mer for å beskytte vinduet sitt enn for å beskytte meg — og slapp meg ut gjennom en bakdør.
Da jeg for en tid siden, i august 1989, holdt begravelsestalen for en trofast bror i Athlone, kunne jeg ikke annet enn undre meg over hvordan Jehova har gitt vekst på dette stedet. I tillegg til menighetens medlemmer var det omkring 50 av stedets innbyggere som lyttet respektfullt til talen i en fin Rikets sal, som brødrene har bygd.
Spesiell opplæring ved Gilead-skolen
I 1961 ble jeg innbudt til et timåneders kurs ved Vakttårnets bibelskole Gilead. Dette spesielle kurset var bare for brødre, så Caroline og jeg måtte overveie innbydelsen under bønn. I løpet av 12 år hadde vi aldri vært borte fra hverandre. Min kone hadde også et sterkt ønske om å gå på Gilead-skolen og bli misjonær, og derfor var hun særlig skuffet over at ikke hun ble innbudt. Men hun satte høysinnet Rikets interesser på førsteplassen og sa seg enig i at jeg skulle dra. Det var et enestående privilegium å få overvære kurset. Men det var også en glede å få komme hjem og bli engasjert i arbeidet ved Selskapets avdelingskontor, hvor jeg kunne oppmuntre de drøyt 200 vitnene som plantet og vannet i Irland i begynnelsen av 1960-årene.
Noen år senere, i 1979, fikk Caroline anledning til å dra til Jehovas vitners hovedkontor i New York, da jeg ble innbudt til et spesielt kurs på Gilead, som ble holdt for medlemmer av utvalgene ved avdelingskontorene. Det ble høydepunktet i det som skulle vise seg å være den siste delen av hennes liv. To år senere døde hun. I alle de 32 årene vi tjente sammen i heltidstjenesten, mistet Caroline aldri sin nidkjærhet i Jehovas tjeneste eller sin tillit til at han ville gi vekst.
Jeg savnet henne dypt. Noe som hjalp meg til å mestre sorgen, var en artikkel som stod i Våkn opp! på den tiden. Den het: «Når du må lære å leve uten en av dine kjære». [8. november 1981] Jeg fikk tårer i øynene hver gang jeg tenkte på min livsledsager som var borte, men jeg gjorde som det ble foreslått i artikkelen, og holdt meg travelt opptatt i Jehovas tjeneste.
Jehovas velsignelse varer ved
Et år før dette hendte, i april 1980, var jeg til stede da bror Lyman Swingle fra det styrende råd innviet et nytt avdelingskontor i Dublin. For en glede det var å se 1854 forkynnere i virksomhet, innbefattet forkynnerne i Nord-Irland! Og nå, ti år senere, rapporterer årboken et høydepunkt på 3451 forkynnere i 1990!
I mellomtiden har jeg fått en ytterligere velsignelse. Mens jeg tjente som lærer på Rikets tjenesteskole, traff jeg Evelyn Halford, en tiltalende og nidkjær søster som hadde flyttet til Irland for å tjene der behovet er større. Vi giftet oss i mai 1986, og hun har vist seg å være til god støtte for meg i all min teokratiske virksomhet.
Av de 51 årene jeg har vært i heltidstjenesten siden jeg sluttet skolen, har jeg tilbrakt 44 år i Irland. Det er hjertevarmende å se at mange av dem jeg har hjulpet, fremdeles tjener Jehova, noen som eldste og menighetstjenere. Jeg kan uten å nøle si at en av de største gleder noen kan oppnå, er å hjelpe andre inn på veien til livet.
Det har vært trosstyrkende å se sann tilbedelse blomstre på det ene stedet etter det andre i Irland, trass i voldsom motstand. Nå er det omkring 3500 forkynnere i mer enn 90 menigheter over hele landet. Det er virkelig ingen grense for hva Jehova kan utrette. Han vil gi vekst hvis vi flittig planter og vanner. (1. Korinter 3: 6, 7) Jeg vet at dette er sant. Jeg har sett det skje i Irland.