Rapport fra Rikets forkynnere
De stolte på Jehova
JEHOVAS VITNER har fått befaling av Jehova om å forkynne det gode budskap om Riket i hele verden, slik at mennesker av alle nasjoner kan få mulighet til å lære om Guds nye verden. I noen land er vårt arbeid underlagt restriksjoner, ofte etter påtrykk fra kristenhetens presteskap. Det er tilfellet i et bestemt land i Afrika. Men Jehovas vitner der gjør som kong David gjorde. Han sa: «Jeg har tillit til Gud og er ikke redd.» (Salme 56: 12) Det som våre brødre i dette landet opplever, viser at de stoler på Jehova og fortsetter å utføre hans viktige arbeid.
Et av Jehovas vitner som arbeidet som rektor på en skole, holdt fast ved at han skulle «lyde Gud mer enn mennesker», og erklærte at han var nøytral når det gjaldt statens anliggender. (Apostlenes gjerninger 5: 29) Han ble kraftig slått og måtte regne med å bli dømt som forræder. Alle trodde han skulle bli drept. Men han stolte på Jehova. Han forble trofast og forklarte hvorfor han av samvittighetsgrunner inntok et slikt standpunkt. Hva førte det til? Han ble frifunnet og fikk dra tilbake til sin hjemby. De statlige representantene som hadde slått ham, bad om unnskyldning. Dette trofaste vitnet fikk fortsette i læreryrket og ble forfremmet til skoledirektør!
Undervisningsinspektøren på en skole avskjediget en lærer som var et av Jehovas vitner. En måned senere tok denne undervisningsinspektøren imot boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord av en spesialpioner og gikk med på å studere Bibelen. Etter at han hadde studert kapittel 6, sa han opp sin stilling som skolens undervisningsinspektør, og han og hans kone begynte å gå på alle de møtene som Jehovas vitner holdt. En søndag formiddag ble den læreren som hadde fått sparken, gledelig overrasket over å treffe ham som hadde avskjediget ham, og over å få høre at han var i ferd med å bli en åndelig bror.
En annen opplevelse fra det samme landet viser hvordan Jehovas vitner hjelper folk til å få respekt for Jehovas måte å gå fram på når det gjelder å holde organisasjonen ren. En spesialpioner som arbeidet i isolert distrikt, møtte mye motstand. Siden han kom fra en annen stamme og et annet område, ville fiender av sannheten utvise ham fra landsbyen. Men landsbyhøvdingen gjorde oppmerksom på den gode oppførselen hans og på de fine resultatene tjenesten hans medførte, og ville ikke tillate at han ble utvist. Han hadde lagt merke til at folk hadde begynt å ære myndighetene ved å betale sine skatter og utføre samfunnsnyttig arbeid på veiene en gang i uken, etter at spesialpioneren kom. — Romerne 13: 1, 7.
Så en natt ble et annet Jehovas vitne tatt på fersk gjerning i å begå ekteskapsbrudd med en kvinne som ikke var et av Jehovas vitner. Det ble skandale, og høvdingen sendte bud på spesialpioneren. Høvdingen skjelte ham ut og sa: «Her blir din trosfelle tatt på fersk gjerning som ekteskapsbryter. Dere Jehovas vitner er ikke annerledes enn andre religioner.» Men spesialpioneren forklarte: «Selv om vi er ufullkomne, skiller vi oss ut fra andre religioner, for vi tolererer ikke gjerningene til dem som begår alvorlige synder.»
Han som hadde begått ekteskapsbrudd, sonte en fengselsstraff og betalte en bot. Han ble også utstøtt av menigheten som en overtreder som ikke angret. Dette gjorde inntrykk på høvdingen og stoppet munnen på dem som spottet Jehovas vitner. Høvdingen sa: «Snakk ikke stygt om Jehovas vitner. De har sannheten. Andre religioner tar ikke slike skritt.»
Trofaste Jehovas vitner i dette landet følger formaningen i Salme 37: 3: «Stol på [Jehova] og gjør det gode, så skal du få bo i landet. Legg vinn på troskap!» Vil vi i likhet med disse kristne stole på Jehova?