’Lykkelige er alle de som nærer forventning til Jehova’

FORTALT AV DOMENICK PICCONE

Foreldrene mine emigrerte fra Italia til De forente stater i begynnelsen av 1920-årene og slo seg til slutt ned i den sørlige delen av Philadelphia, i en bydel som den gang ble kalt Little Italy. I 1927 hadde de sluttet seg til bibelstudentene, som senere ble kjent som Jehovas vitner.

JEG ble født i 1929 og fikk således kjennskap til Bibelens sannhet fra den spede barndom av. Jeg kan huske at vitnene møttes hjemme hos oss før de drog ut for å forkynne i kullgruvedistriktet i Pennsylvania, i byer hvor befolkningen holdt seg strengt til den romersk-katolske kirke. I disse byene ble brødrene arrestert mange ganger. Jeg ble døpt i 1941 på det stevnet som Jehovas vitner holdt i St. Louis i Missouri. Men så begynte det å gå galt.

Jeg fikk dårlige kamerater blant ungdommene i nabolaget og begynte å røyke og spille om penger på gatehjørnene. Heldigvis forstod foreldrene mine at de var i ferd med å miste kontrollen over meg, og de bestemte seg for å flytte til en annen bydel. Jeg var lite begeistret for det, siden jeg mistet alle kameratene mine fra gaten. Når jeg ser tilbake på det i dag, er jeg imidlertid svært takknemlig mot faren min. Han brakte et økonomisk offer for å få meg bort fra det dårlige miljøet. Mens han tidligere kunne gå til jobben, måtte han nå reise et godt stykke med undergrunnsbanen. Men det at vi flyttet, gjorde at jeg igjen fikk teokratisk omgang.

Jeg får et ønske om å bli misjonær

Nesten hvert eneste år reiste vi til South Lansing i staten New York for å overvære avslutningshøytideligheten ved Vakttårnets bibelskole Gilead. Det at jeg fikk se så mange misjonærer som ble sendt til alle deler av verden, gjorde at jeg fikk et ønske om å bli misjonær. I mai 1947, da jeg var ferdig på videregående skole, begynte jeg derfor som alminnelig pioner.

Elsa Schwarz var en annen ung pioner i menigheten; hun var svært ivrig i forkynnelsesarbeidet. Foreldrene hennes hadde alltid oppmuntret henne til å bli misjonær, så dere kan sikkert gjette dere til hva som skjedde. Vi giftet oss i 1951. Mens vi tjente sammen som pionerer i Pennsylvania, søkte vi om å få gjennomgå misjonærskolen Gilead. I 1953 ble vi innbudt til Gileads 23. klasse. Etter fem måneders intensivt studium og grundig forberedelse på Gilead ble vi uteksaminert på et stevne som ble holdt i Toronto i Canada, og vi fikk da vite hvilket land vi skulle tjene i — Spania!

Problemer i Spania

Mens Elsa og jeg i 1955 forberedte oss på å reise til vårt misjonærdistrikt, stilte vi oss selv mange spørsmål. Spania! Hvordan ville det være å forkynne der? Landet ble styrt av den katolske diktatoren generalissimus Francisco Franco, og Jehovas vitners arbeid var forbudt. Hvordan ville vi klare oss under slike forhold?

Brødrene ved Selskapets hovedkontor i Brooklyn i New York hadde underrettet oss om at Frederick Franz, som da var Selskapet Vakttårnets visepresident, og Alvaro Berecochea, en misjonær fra Argentina, var blitt arrestert sammen med mange andre brødre. I all hemmelighet var det blitt arrangert et stevne i skogen utenfor Barcelona, men politiet hadde fått vite om dette og hadde arrestert de fleste av dem som var til stede.a

Vi hadde fått vite at det kanskje ikke var noen som kunne møte oss når vi kom til Barcelona. Våre instrukser var: «Ta inn på et hotell og underrett Selskapet i New York om adressen.» Vi husket det som står i Jesaja: «Lykkelige er alle de som nærer forventning til [Jehova]. Og dine ører skal høre et ord som lyder bak deg . . . ’Dette er veien, på den skal dere gå!’» (Jesaja 30: 18, 21, vers 18 fra NW) Vi måtte bare nære forventning til Jehova og følge den rettledning som kom fra hans organisasjon.

Vi tok farvel med foreldrene våre og vennene våre som hadde kommet til New York for å se oss vel av gårde, og snart var skipet vårt, «Saturnia», på vei nedover Hudson-elven i retning Atlanterhavet. Det var siste gang jeg så faren min. Etter en langvarig sykdom døde han to år senere, mens jeg var i utlandet.

Etter en lang reise nådde vi fram til vårt tildelte distrikt, havnebyen Barcelona. Det var en trist regnværsdag, men idet vi gikk gjennom tollen, fikk vi se «solskinn» i form av smilende ansikter. Alvaro Berecochea og noen spanske brødre hadde kommet for å møte oss. Vi ble svært glade over å få vite at våre brødre var blitt løslatt.

Nå var tiden inne til å lære spansk. Den gangen måtte misjonærene lære seg nye språk på egen hånd, uten lærebøker og lærere. Det fantes ikke språkkurser for dem på den tiden. Vi måtte oppfylle timekravet i forkynnelsesarbeidet og lære språket samtidig.

Forkynnelse under et katolsk diktatur

Jehovas organisasjon befant seg den gangen i sin spede barndom i Spania. I 1955 var det et høydepunkt på 366 forkynnere, og det i et land med 28 millioner innbyggere. Det fantes bare ti menigheter i hele landet. Ville det forbli slik i lang tid framover? Så snart min kone og jeg begynte å forkynne fra hus til hus, fant vi ut at Spania var som et paradis for dem som forkynner det gode budskap. Ja, folk i dette landet hungret etter sannheten.

Men hvordan ble forkynnelsesarbeidet utført, når det var forbudt? Vanligvis besøkte vi ikke hvert eneste hus i en gate og heller ikke alle leilighetene i en bygning. I Barcelona er det mange fem- og seksetasjes leiegårder, og vi ble rådet til å begynne i øverste etasje og så arbeide oss nedover. Vi ringte kanskje bare på i én leilighet i hver etasje eller hoppet til og med over flere etasjer. På den måten ble det vanskeligere for politiet å finne oss hvis en fanatisk beboer anmeldte oss.

Menighetsmøtene ble holdt i private hjem. Hver menighet bestod av tre—fire bokstudiegrupper, slik at menighetstjeneren (som tilsvarte det som nå blir kalt presiderende tilsynsmann) kunne besøke hvert av disse bokstudiene én gang i måneden. Bokstudielederen hadde ansvaret for å lede alle møtene, som ble holdt to kvelder i uken for små grupper som bestod av 10 til 20 personer.

Vi måtte lære oss en ny måte å leve på. På den tiden fantes det ikke misjonærhjem i Spania. Når det var mulig, bodde vi hos brødrene i deres hjem. Å lage mat på en trekullovn var litt av en utfordring for Elsa. Med tiden fikk vi anledning til å kjøpe en parafinovn, noe som var en klar forbedring.

Forfølgelse og utvisninger

En tid senere fikk vi høre at en bølge av forfølgelse hadde brutt løs i Andalucia, der en spesialpioner var blitt arrestert. Uheldigvis hadde han på seg en notisbok som inneholdt navn og adresser til brødre over hele landet. Vi fikk hele tiden meldinger om at brødre ble arrestert i den ene byen etter den andre. Razziaene ble foretatt stadig nærmere Barcelona, og til slutt nådde forfølgelsen oss.

Noen måneder tidligere hadde politiet brakt meg til hovedkvarteret sitt for å forhøre meg. Etter flere timer ble jeg løslatt, og jeg trodde at saken dermed var opp- og avgjort. Men så kontaktet den amerikanske ambassaden meg og antydet at jeg burde forlate landet på eget initiativ hvis jeg skulle unngå det pinlige i å bli deportert. Kort tid etter underrettet politiet oss om at vi måtte være ute av landet innen ti dager. Vi hadde ikke tid til å skrive til Selskapet Vakttårnet, så hva skulle vi gjøre? Slik situasjonen var, syntes det å være best å dra til det misjonærdistriktet som lå nærmest Spania — Portugal.

Et nytt distrikt og et nytt språk

Da vi kom til Lisboa i Portugal i juli 1957, fikk vi i oppdrag å tjene som misjonærer i Porto, en by som ligger et godt stykke nord for Lisboa. Denne byen ble betraktet som landets andre hovedstad og lå i et område som var berømt for sin portvin. En raskt voksende menighet holdt møter i kjelleren i en bygning i sentrum av byen. Forkynnelsesarbeidet var forbudt i Portugal også, da landet ble styrt av diktatoren Salazar. Men forholdene var helt annerledes her enn de var i Spania. Møtene ble holdt i brødrenes hjem, og grupper som bestod av 40 til 60 personer, var til stede. Likevel var det ikke noe som tydet på at Jehovas vitner holdt møter i disse hjemmene. Selv om jeg ikke kunne noe portugisisk, ble jeg utnevnt til menighetstjener. Nok en gang måtte vi lære oss et nytt språk på egen hånd.

Omtrent et år senere ble vi sendt til Lisboa. Her fikk vi for første gang vår egen leilighet, med utsikt over byen. Vi fikk i oppdrag å ta oss av en krets — hele republikken Portugal. Da vi kom til Portugal, var det bare 305 forkynnere og fem menigheter i hele landet.

En vanskelig tid begynner

Noen av kartene over Portugal og landets kolonier var forsynt med denne teksten: «Solen går aldri ned over portugisisk territorium.» Dette var tilfellet fordi Portugal hadde kolonier i mange deler av verden, med Moçambique og Angola i Afrika som to av de største. I 1961 så det ut til at noe var i gjære i disse koloniene, og Portugal fant det nødvendig å utvide sine militære styrker.

Hva ville så de unge brødrene gjøre når de ble utskrevet til militærtjeneste? Noen ble fritatt på grunn av dårlig helse, men de fleste inntok et fast standpunkt for kristen nøytralitet. Snart brøt en kraftig bølge av forfølgelse løs. Avdelingskontoret fikk meldinger om at spesialpionerer ble arrestert og brutalt slått av det hemmelige politiet, det beryktede PIDE (Polícia Internacional e Defesa do Estado). Noen av oss misjonærer ble innkalt til forhør ved politiets hovedkvarter. Deretter fikk tre ektepar en frist på 30 dager til å forlate landet. Vi appellerte avgjørelsen alle sammen.

I tur og orden ble misjonærekteparene innkalt til politiets hovedkvarter for å bli forhørt av sjefen for PIDE. Først ble avdelingstjeneren, Eric Britten, og hans kone, Christina, innkalt, så Eric Beveridge og hans kone, Hazel, og til slutt Elsa og jeg. Politisjefen anklaget oss med urette for at vi ble brukt av kommunistene til å undergrave den vestlige verden med vår lære om nøytralitet. Avgjørelsen om utvisning ble fastholdt.

Det var virkelig trist å forlate de 1200 brødrene og søstrene mens de gjennomgikk store vanskeligheter på grunn av det brutale styret til en urimelig diktator. Bror og søster Beveridge drog til Spania, og bror og søster Britten drog tilbake til Storbritannia. Vi lurte på hvilket land vi nå ville bli sendt til, og svaret var — det muslimske landet Marokko!

Forkynnelse i det islamske landet Marokko

Enda en gang nærte vi forventning til Jehova. Vi stod overfor et nytt distrikt, nye skikker og nye språk. Arabisk, fransk og spansk var de offisielle språkene i kongedømmet Marokko, hvor det var 234 Jehovas vitner i åtte menigheter. Landets offisielle religion var islam, og det var forbudt å verve proselytter blant muslimene. Vi kunne derfor bare forkynne for den ikke-muslimske befolkningen, som hovedsakelig bestod av europeere.

Etter at det begynte å komme misjonærer til Marokko i slutten av 1950-årene, opplevde landet vekst i antall forkynnere. Men den marokkanske regjeringen begynte å legge press på den europeiske befolkningen, og mange utlendinger reiste fra landet, deriblant mange brødre.

Da den ikke-muslimske befolkningen minket, så vi oss nødt til å finne taktfulle måter å forkynne for muslimer på, og det førte til at politiet mottok klager. Klagene ble stadig flere i Tanger og andre byer, og til slutt fikk vi beskjed om at vi måtte forlate landet innen 30 dager. I mai 1969 ble Elsa og jeg utvist fra enda et land.

Et midlertidig oppdrag?

Vi ble bedt om å reise tilbake til Brooklyn, og jeg ble innbudt til å overvære et møte for avdelingstjenere som ble holdt den sommeren. Mens jeg var der, ble jeg underrettet om at det neste landet vi ville bli sendt til, var El Salvador i Mellom-Amerika, hvor jeg skulle være avdelingstjener. Jeg fikk vite at dette oppdraget sannsynligvis bare ville vare i fem år. Misjonærer fikk ikke oppholdstillatelse for mer enn fem år, ettersom vårt arbeid ikke var juridisk anerkjent i dette landet.

For et distrikt El Salvador var! Det var 1290 forkynnere i landet, og av disse var gjennomsnittlig 114 pionerer hver måned. Innbyggerne var gudfryktige, glade i Bibelen og gjestfrie. Ved praktisk talt hver eneste dør inviterte beboerne oss inn for å høre hva vi hadde å si. På kort tid fikk vi så mange bibelstudier som vi kunne klare å ta oss av.

Da vi så økningen og det store behovet i El Salvador, syntes vi det var trist at vi måtte reise fra landet etter bare fem år. Det ble derfor bestemt at vi skulle prøve å få Jehovas vitners arbeid juridisk anerkjent. Vi sendte de nødvendige papirer til myndighetene i desember 1971, og 26. april 1972 ble vi meget glade over å lese i regjeringsorganet, Diario Oficial, at søknaden vår var innvilget. Misjonærene behøvde ikke lenger å reise fra landet etter fem år, men kunne få permanent oppholdstillatelse.

Prøvelser og velsignelser

I årenes løp har vi fått mange gode venner og sett frukter av vårt arbeid i de landene der vi har tjent. Elsa hadde en fin opplevelse i San Salvador som gjaldt en skolelærer og hennes mann, som var i det militære. En av skolelærerens venninner ble også interessert i sannheten. Til å begynne med viste ikke mannen noen interesse for Bibelen, men han var vennlig da vi besøkte ham mens han var på sykehus. Med tiden begynte han å studere Bibelen, oppgav sin militære karriere og deltok i forkynnelsen sammen med oss.

I mellomtiden dukket en kvinne opp i Rikets sal og spurte Elsa om hun studerte med den tidligere soldaten. Det viste seg at hun hadde vært hans elskerinne. Hun studerte også Bibelen sammen med Jehovas vitner. På områdestevnet ble den tidligere soldaten, hans kone, hennes venninne og den tidligere elskerinnen alle sammen døpt.

Utvidelser i El Salvador

På grunn av den store økningen er det blitt bygd mange Rikets saler, og El Salvador har nå over 18 000 forkynnere. Denne fremgangen har imidlertid ikke funnet sted uten vanskeligheter og prøvelser. I ti år har brødrene måttet gjøre Jehovas vilje mens de har befunnet seg midt i en borgerkrig. Men de har holdt fast ved sin nøytralitet og har forblitt lojale mot Jehovas rike.

Elsa og jeg har til sammen vært i heltidstjenesten i 85 år. Vi har erfart at når vi nærer forventning til Jehova og lytter til ’ordet bak oss som lyder: «Dette er veien, på den skal dere gå!»’, så blir vi aldri skuffet. Vi har virkelig levd et tilfredsstillende og givende liv som Jehovas heltidstjenere.

[Fotnote]

[Bilde på side 24]

Et stevne i skogen i Spania i 1956

[Bilde på side 25]

Vi forkynte for ikke-muslimer i Marokko

[Bilde på side 26]

Avdelingskontoret i El Salvador, hvor vi nå tjener