Fra ekstrem fattigdom til den største rikdom

FORTALT AV MANUEL DE JESUS ALMEIDA

Jeg er født i oktober 1916, som den yngste av 17 søsken. Ni av mine eldre brødre og søstre hadde dødd av sykdom og underernæring, så jeg ble aldri kjent med dem. Vi åtte som var igjen, bodde sammen med foreldrene våre i en liten landsby like ved Porto i Portugal.

HJEMMET vårt, en liten stue og ett soverom, var beskjedent. Drikkevann fikk vi fra en brønn som lå nesten en halv kilometer unna, og matlagingen foregikk på en primitiv måte.

Så snart de eldre brødrene mine var fysisk i stand til det, begynte de å arbeide på maisåkrene. Pengene de tjente, hjalp familien til å skaffe litt mat. Med deres hjelp var jeg den eneste av søsknene som fikk litt skolegang. Selv om livet var hardt, var vi svært trofaste mot den katolske kirke, og vi håpet at det ville komme oss til gode på en eller annen måte.

I mai måned holdt kirken det som ble kalt novene. I ni dager etter hverandre gikk vi til kirken, tidlig om morgenen mens det ennå var mørkt. Der bad vi, for vi trodde at vi på den måten skulle få en velsignelse fra Gud. Vi trodde også at presten var en hellig mann, og at han var en representant for Gud. Men vårt syn på det forandret seg med tiden.

På leting etter noe bedre

Etter hvert maktet vi ikke å betale kirkeskatten, og presten viste ingen forståelse for vår vanskelige økonomiske situasjon. Dette skuffet oss. Mitt syn på kirken forandret seg drastisk, så da jeg ble 18 år, bestemte jeg meg for å finne ut om livet hadde noe bedre å tilby enn arbeid på åkrene og krangling med kirken. Jeg reiste hjemmefra og kom i 1936 til Lisboa, hovedstaden i Portugal.

Der traff jeg Edminia. Selv om jeg følte meg bedratt av religion, fulgte vi tradisjonen og giftet oss i den katolske kirke. Så, i 1939, begynte den annen verdenskrig. Mens krigen pågikk, hadde jeg ansvaret for 18 lagerbygninger, og på én dag kunne vi sende av sted 125 vognlass med krigsmateriell.

Krigens redsler og den katolske kirkes sterke engasjement i krigen fikk meg virkelig til å tenke. Jeg spurte meg selv: «Bryr Gud seg virkelig om menneskene? Hvordan skal vi tilbe ham?» Mange år senere, i 1954, var det en eldre mann som snakket med meg om disse spørsmålene. Han var et av Jehovas vitner. Denne samtalen forandret hele livet mitt.

Jeg blir svært glad for Bibelens håp

Denne vennlige mannen, Joshua, forklarte meg at Guds rike er den eneste løsningen på verdens problemer, og at fred og sikkerhet bare vil bli en virkelighet gjennom Rikets styre. (Matteus 6: 9, 10; 24: 14) Jeg gledet meg over det han sa, men jeg var forsiktig med å godta forklaringene han kom med, på grunn av den erfaringen jeg hadde med religion fra før. Da han tilbød seg å studere Bibelen med meg, aksepterte jeg det på betingelse av at han ikke bad om penger, og at han ikke snakket om politikk. Han gikk med på det og forsikret meg om at det han tilbød, var gratis. — Åpenbaringen 22: 17.

Min tillit til Joshua vokste raskt. Så jeg spurte ham om noe jeg hadde ønsket meg helt siden min ungdom: «Er det mulig for meg å få min egen bibel?» Som jeg frydet meg over å lese for første gang fra vår Skapers eget Ord slike løfter som: «Gud selv skal være hos [menneskeheten]. Og han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer. De ting som var før, er forsvunnet»! — Åpenbaringen 21: 3, 4.

Spesielt var det en trøst for meg å lese Bibelens løfter om at fattigdom og sykdom skal fjernes. Den trofaste mannen Elihu sa om Gud: «Han gir mat i overflod.» (Job 36: 31) Bibelen sier at under Guds rikes rettferdige styre skal «ingen innbygger . . . si: ’Jeg er syk’». (Jesaja 33: 24) Jehova Gud har virkelig kjærlig interesse for menneskeheten! Min interesse for hans løfter ble større.

Jeg overvar mitt første møte hos Jehovas vitner den 17. april 1954. Det var et spesielt møte — feiringen av minnet om Kristi død. Fra da av var jeg regelmessig på møtene. Snart begynte jeg å fortelle andre om de fine tingene jeg hadde lært. I Portugal hadde vi på den tiden piknik ved stranden hver måned, og da arrangerte vi dåp. Sju måneder etter at Joshua første gang snakket med meg, innviet jeg meg til Jehova Gud og ble døpt i sjøen som symbol på det.

Tidlig i 1954 var det bare rundt hundre Jehovas vitner i hele Portugal. Derfor var det et stort behov for menn som tok ledelsen i forkynnelsesarbeidet. Jeg gjorde raskt åndelige framskritt og fikk snart ansvar i menigheten. I 1956 ble jeg utnevnt til menighetstjener, som den presiderende tilsynsmannen ble kalt på den tiden, i menighet nummer to som Jehovas vitner opprettet i Lisboa. I dag er det mer enn hundre menigheter i denne byen og dens forsteder.

Velsignet som følge av å vise gjestfrihet

Selv om Edminia og jeg hadde begrenset økonomi, var vår dør alltid åpen for våre kristne brødre og søstre. I 1955 var det en pioner, som heltidsforkynnere av Jehovas vitner blir kalt, fra Brasil som besøkte Portugal på vei til det internasjonale stevnet «Det triumferende rike», som skulle holdes i Tyskland. På grunn av transportproblemer ble han boende hjemme hos oss i en måned, noe vi hadde stort åndelig utbytte av.

Det var også andre som besøkte oss i denne perioden, blant andre Hugo Riemer og Charles Eicher, som var romkamerater ved Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York. Vi spiste middag sammen, og så holdt de taler for de portugisiske brødrene. Som nyutklekte kyllinger med nebbet på vidt gap ventet vi på de åndelige godbitene som disse brødrene kom med.

Vi hadde også noen av Jehovas vitners reisende tilsynsmenn boende hos oss når de var på besøk. En vi husker godt, var Álvaro Berecochea, som besøkte oss i 1957, og som var avdelingstilsynsmann i Marokko. Han hadde fått i oppdrag å besøke Portugal for å oppmuntre brødrene. Han overvar bokstudiet som ble holdt i vårt hjem, så vi insisterte på at han skulle bo hos oss resten av oppholdet i Portugal. Vi ble virkelig velsignet og åndelig beriket den måneden Álvaro var på besøk, mens han på sin side ble fysisk beriket av kokekunsten til min kjære Edminia.

Ekstrem fattigdom, som jeg opplevde i barndommen, kan gjøre dypt inntrykk på en person. Men jeg ble etter hvert klar over at jo mer vi gir til Jehova og hans trofaste tjenere, jo mer velsigner han oss. Når vi viste gjestfrihet ved enhver anledning, ble jeg minnet om dette gang på gang.

På områdestevnet vi hadde i Porto i 1955, ble det opplyst at det skulle holdes et internasjonalt stevne for Jehovas vitner i 1958, på Yankee Stadium i New York. Det ble satt opp en bidragsbøsse i hver Rikets sal i landet — det var ikke mange Rikets saler på den tiden — for at man skulle hjelpe noen portugisere å finansiere reisen til stevnet. Kan du forestille deg hvor glade min kone og jeg ble da vi ble valgt ut til å være blant stevnedeltakerne? Da vi overvar stevnet i USA, var vi også glade for å besøke Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn.

Vi utholder forfølgelse

I 1962 ble Jehovas vitners forkynnelsesarbeid forbudt i Portugal, og misjonærene ble utvist, inkludert Eric Britten, Domenick Piccone, Eric Beveridge og deres koner. Etter dette var det ikke tillatt å holde møtene i Rikets saler, så møtene ble holdt i all hemmelighet i private hjem. Store stevner var det heller ikke lenger mulig å holde i Portugal. For at våre kristne brødre og søstre skulle kunne overvære områdestevner i andre land, fikk jeg ansvaret for å ordne med transport.

Det var ikke lett å sørge for at et stort antall vitner skulle kunne reise til andre land. Men det var anstrengelsene vel verdt, når man tenker på de fantastiske åndelige godene de portugisiske brødrene fikk del i. Tenk så oppbyggende det var for dem å være til stede ved områdestevner i Sveits, England, Italia og Frankrike! Ved å være på slike stevner fikk de muligheten til å ta med litteratur inn i landet på tilbakeveien. Vi kom med en rekke anmodninger om å bli registrert som en religiøs organisasjon i Portugal på den tiden, men alle forsøkene ble avvist.

Etter at misjonærene var blitt utvist tidlig i 1962, intensiverte det hemmelige politiet sin kampanje for å stanse forkynnelsesarbeidet. Mange av våre brødre og søstre ble arrestert og stilt for retten. Dokumenterte beretninger om mange av disse hendelsene ble trykt i dette bladet og søsterorganet, Våkn opp!a

En av dem som satt i fengsel på grunn av forkynnelsen, var en pioner som hadde fått kjennskap til det gode budskap om Guds rike gjennom meg. Siden politiet fant adressen min blant eiendelene hans, ble jeg innkalt og forhørt.

Senere kom to politimenn hjem til meg. De konfiskerte mine bibelstudiebøker sammen med 13 bibler. De fortsatte å plage oss og kom tilbake hele sju ganger for å gjennomsøke huset vårt. Hver gang bombarderte de oss med spørsmål.

Flere ganger ble jeg bedt om å være vitne for medtroende i rettssaker. Jeg hadde ikke noe særlig utdannelse, men Jehova gav meg ’visdom som alle motstandere til sammen ikke kunne stå imot eller motsi’. (Lukas 21: 15) Ved en anledning var dommeren så forbauset over vitneforklaringen jeg gav, at han spurte om hva slags utdannelse jeg hadde. Alle i rettssalen lo da jeg sa at jeg bare hadde fire års skolegang.

Ettersom forfølgelsen tiltok, økte også antallet på dem som reagerte positivt på Rikets budskap. Det vil si at de mindre enn 1300 vitnene i Portugal i 1962 ble til over 13 000 i løpet av 1974. I mellomtiden, i 1967, ble jeg spurt om å tjene som reisende tilsynsmann. I dette arbeidet besøkte jeg Jehovas vitners menigheter for å gi dem åndelig styrke.

Jeg gleder meg over den største rikdom

I desember 1974 fikk jeg det privilegium å være involvert i den registreringen som legaliserte arbeidet til Jehovas vitner i Portugal. Året etter ble min kone og jeg medlemmer av Jehovas vitners Betel-familie i Estoril. Jeg ble også utnevnt til å tjene som medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Portugal.

Hvilken glede det har vært å se forkynnelsesarbeidet ha framgang i Portugal og i de områdene som vårt avdelingskontor fører tilsyn med! Det innbefatter Angola, Azorene, Kapp Verde, Madeira og São Tomé og Príncipe. I årenes løp har det vært spennende å se misjonærer fra Portugal bli sendt for å tjene i disse landene og på disse øyene hvor det er blitt vist så stor interesse for Rikets budskap. Forestill deg hvilken glede det er å se at det nå er mer enn 88 000 Rikets forkynnere på disse stedene, inklusive mer enn 47 000 i Portugal! Antallet til stede ved minnehøytiden i 1998 kom opp i 245 000, sammenlignet med 200 da jeg ble et vitne i 1954.

Edminia og jeg stemmer i helhjertet med det salmisten sa: «Én dag i [Jehovas] forgårder er bedre enn tusen ellers.» (Salme 84: 10) Når jeg tenker tilbake på min beskjedne begynnelse og sammenligner den med de åndelige rikdommene som jeg har gledet meg over siden den gang, føler jeg det som profeten Jesaja, som sa: «Jehova, du er min Gud. Jeg opphøyer deg, jeg priser ditt navn, for du har gjort underfulle ting . . . For du er blitt en borg for den ringe, en borg for den fattige.» — Jesaja 25: 1, 4.

[Fotnote]

[Bilder på side 24]

Øverst: På et møte i Lisboa opplyser jeg om at det var truffet tiltak for å sende deltakere til områdestevnet i New York i 1958

I midten: På det internasjonale stevnet «Fred på jorden» i Paris demonstrerte jeg hvordan et møte med tjenerne kunne ledes

Nederst: Leide busser som straks er klar til å kjøre til et områdestevne i Frankrike

[Bilde på side 25]

Jeg leder drøftelsen av dagsteksten ved avdelingskontoret i Portugal

[Bilde på side 25]

Avdelingskontoret i Portugal, som ble innviet i 1988

[Bilde på side 26]

Bror Hugo Riemer, som besøkte oss fra Betel i Brooklyn, oppmuntret oss med sine taler

[Bilde på side 26]

Sammen med min kone