Har Gud behag i at relikvier blir vist ærbødighet?

BLODET til «San Gennaro», som etter sigende pleier å bli flytende tre ganger i året, er én av mange religiøse relikvier. Det er også likkledet i Torino, som det hevdes at Jesu Kristi legeme var svøpt i. Blant de relikvier som har tilknytning til Jesus, er den krybben han skal ha ligget i (som finnes i en stor basilika i Roma), leseboken hans og over 1000 nagler som skal ha blitt brukt under henrettelsen av ham! Blant de religiøse relikvier finnes det også flere hoder som skal ha tilhørt døperen Johannes, og det finnes fire legemer flere steder i Europa som hevdes å være «Sankta Lucia».

Blant de byer som er særlig kjent for sine relikvier, er Trier i Tyskland, hvor en av de mange «hellige kjortler» — innerkledninger uten søm som Jesus Kristus skal ha brukt — oppbevares. I Vatikanstaten finnes det over 1000 relikvier i et spesielt arkiv. I «Sankt Ursula»-kirken i Köln finnes det bokstavelig talt tusenvis av religiøse relikvier. Og vi kunne nevne mange, mange flere. Bare i Italia finnes det 2468 hellige steder med religiøse relikvier.

Skikken med å vise relikvier ærbødighet antas å stamme fra det fjerde århundre av vår tidsregning, i likhet med den skikk å ære «helgener». Av religiøse, økonomiske og til og med politiske årsaker har antall relikvier stadig vokst opp gjennom århundrene, slik at det i dag finnes flere tusen. Det annet Vatikankonsil bekreftet at «Kirken ifølge sin tradisjon viser ærbødighet for helgenene og ærer deres autentiske relikvier og deres bilder». (Constitution «Sacrosanctum Concilium» sulla sacra Liturgia i I Documenti del Concilio Vaticano II, 1980, Edizioni Paoline) «De strålende relikvier og også de som blir vist ærbødighet av svært mange mennesker,» er nevnt i Codex Iuris Canonici (den kanoniske lovsamling), som ble offentliggjort av Johannes Paul II i 1983. (Kanon 1190) Anglikanere og medlemmer av de ortodokse kirker viser også relikvier ærbødighet.

Når det finnes så mange nagler som skal ha blitt brukt under Kristi pælfestelse, og så mange hoder av døperen Johannes, er det klart at religiøse relikvier ofte er falske. Radiokarbondatering har for eksempel vist at likkledet i Torino er falskt. Under den opphetede debatten om dette i 1988 stilte den kjente vatikanobservatøren Marco Tosatti dette interessante spørsmålet: «Hvis den vitenskapelige analyse som likkledet ble underkastet, ble brukt på andre gjenstander som folk viser ærbødighet, hva ville da dommen bli?»

Fornuftige mennesker ønsker naturligvis ikke å ære en falsk relikvie. Men er dette det eneste vi bør ta i betraktning?

Hva sier Bibelen?

Bibelen forteller ikke at Guds begunstigede folk i gammel tid, israelittene, viste ærbødighet for religiøse relikvier da de var i fangenskap i Egypt. Det er riktig at patriarken Jakob døde i Egypt, og at hans levninger ble ført til Kanaans land for å bli gravlagt ’i hulen på Makpela-marken’. Hans sønn Josef døde også i Egypt, og hans ben ble til slutt ført til Kanaan for å bli gravlagt der. (1. Mosebok 49: 29—33; 50: 1—14, 22—26; 2. Mosebok 13: 19) Men Bibelen sier ikke noe som tyder på at israelittene noen gang viste ærbødighet for Jakobs og Josefs levninger som religiøse relikvier.

Tenk også på hva som skjedde med profeten Moses. Under Guds ledelse gikk han i spissen for israelittene i 40 år. Da han var 120 år gammel, gikk han opp på Nebo-fjellet, hvor han fikk se det lovte land, og så døde han. Erkeengelen Mikael lå i strid med Djevelen om Moses’ legeme, og Satans mulige forsøk på å bruke det til å lure israelittene til å begynne å ære relikvier ble forpurret. (Judas 9) Selv om de forståelig nok sørget over Moses’ død, viste de aldri ærbødighet for hans levninger. Gud gjorde det rett og slett umulig ved å gravlegge Moses i en umerket grav på et sted ingen mennesker kjenner til. — 5. Mosebok 34: 1—8.

Enkelte som forsvarer skikken med å vise relikvier ærbødighet, viser til 2. Kongebok 13: 21, hvor det står: «En gang fikk noen som skulle gravlegge en mann, se at det kom en slik herjeflokk. Da kastet de mannen ned i graven til [profeten] Elisja. Med det samme mannen kom nær Elisjas ben, ble han levende igjen og reiste seg opp.» Dette var et mirakel hvor knoklene til en av Guds profeter spilte en sentral rolle. Men Elisja var død og ’visste slett ingen ting’ da miraklet skjedde. (Forkynneren 9: 5, 10) Denne oppstandelsen må derfor skyldes Jehova Guds mirakuløse evner og ha blitt utført ved hjelp av hans hellige ånd eller virksomme kraft. Det er også verdt å merke seg at Bibelen ikke sier at Elisjas ben noensinne ble vist ærbødighet.

Noen i kristenheten forsvarer det å ære relikvier på bakgrunn av det som sies i Apostlenes gjerninger 19: 11, 12, hvor vi leser: «Gud lot helt uvanlige under skje ved [apostelen] Paulus’ hender. Det hendte til og med at folk tok tørklær og arbeidstøy som han hadde brukt, og la på de syke. Da slapp sykdommen taket, og de onde ånder fór ut av dem.» Legg merke til at det var Gud som utførte disse mektige gjerningene gjennom Paulus. Apostelen selv gjorde ikke disse gjerningene på en uavhengig måte, og han lot aldri andre mennesker vise ham ære på en utilbørlig måte. — Apostlenes gjerninger 14: 8—18.

I strid med Bibelens lære

Det å vise relikvier ærbødighet er i virkeligheten i strid med mange av Bibelens læresetninger. Når man viser slik ærbødighet, må man for eksempel nødvendigvis tro på menneskesjelens udødelighet. Millioner av troende kirkemedlemmer tror at sjelene til alle dem som er kanonisert som «helgener», er i live i himmelen. Disse oppriktige menneskene ber til slike «helgener», søker deres beskyttelse og ber dem gå i forbønn for dem hos Gud. Ja, ifølge et kirkelig oppslagsverk tror katolikker at relikvier har «makt til å få helgenen til å gå i forbønn hos Gud».

Men ifølge Bibelen er ikke menneskesjelen udødelig. Menneskene har ikke en sjel inni seg som ikke kan dø, og som kan eksistere uavhengig av kroppen etter døden. Nei, Bibelen sier: «Og Gud [Jehova] dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» (1. Mosebok 2: 7, EN) Bibelen lærer ikke at menneskene har en udødelig sjel, men den sier: «Den sjel som synder, den skal dø.» (Esekiel 18: 4, norsk oversettelse av 1904) Dette gjelder alle mennesker — også dem som senere er blitt erklært for «helgener» — for vi har alle arvet synd og død fra det første menneske, Adam. — Romerne 5: 12.

Vi bør unngå å vise «helgener» ærbødighet, for de er aldri blitt bemyndiget til å gå i forbønn for noen hos Gud. Jehova Gud har bestemt at det bare er hans Sønn, Jesus Kristus, som kan gjøre det. Apostelen Paulus sa at Jesus «døde, ja, mer enn det, han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han går i forbønn for oss». — Romerne 8: 34; jevnfør Johannes 14: 6, 14.

En annen grunn til at vi bør unngå å ære «helgener» og religiøse relikvier som har tilknytning til dem, er det Bibelen sier om avgudsdyrkelse. Et av De ti bud som israelittene fikk, lød: «Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, [Jehova] din Gud, er en nidkjær Gud [en Gud som krever udelt hengivenhet, NW].» (2. Mosebok 20: 4, 5) Mange hundre år senere sa apostelen Paulus til sine medkristne: «Hold dere altså borte fra avgudsdyrkelsen, mine kjære!» (1. Korinter 10: 14) Apostelen Johannes skrev noe lignende: «Mine barn, vær på vakt mot de falske guder!» — 1. Johannes 5: 21.

Det å ære kanoniserte «helgener» og religiøse relikvier har altså ingen støtte i Bibelen. Men noen ønsker å ha noe som blir betraktet som hellig, noe de kan se og ta på, og som angivelig har frelsende makt. Ja, mange betrakter religiøse relikvier som et synlig bindeledd mellom himmel og jord. Men tenk nå litt nærmere over dette.

Det er ikke ved å se på og røre ved religiøse relikvier man handler i harmoni med Jesu ord om å tilbe Gud på den måten han ønsker. Jesus sa: «Men den tid kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Faderen ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» (Johannes 4: 23, 24) Jehova Gud er en «ånd», usynlig for menneskeøyne. Å tilbe ham «i ånd» betyr at vår hellige tjeneste for Gud er motivert av et hjerte som er fylt av kjærlighet og tro. (Matteus 22: 37—40; Galaterne 2: 16) Vi kan ikke tilbe Gud ’i sannhet’ ved å ære relikvier, men bare ved å forkaste religiøs villfarelse, lære hans vilje å kjenne slik den er åpenbart i Bibelen, og så gjøre den.

Det er derfor ikke overraskende at teologen James Bentley erkjenner at ’de gamle hebreere ikke æret relikvier’. Han sier også at de kristnes holdning til relikvier forandret seg fullstendig i løpet av de 400 årene fra Stefanus døde, og til hans levninger ble gravd opp igjen av Lukian. I det femte århundre etter Kristus hadde den frafalne kristenhet imidlertid allerede sluttet å holde seg til de klare bibelske læresetningene om avgudsdyrkelse, de dødes tilstand og den rolle Jesus Kristus spiller som den som «går i forbønn for oss». — Romerne 8: 34; Forkynneren 9: 5; Johannes 11: 11—14.

Hvis vi ønsker å tilbe Gud på en måte som behager ham, må vi forsikre oss om at vår tilbedelse ikke har tilknytning til noen form for avgudsdyrkelse. Hvis Jehova Gud skal kunne godta vår tilbedelse, må vi rette den mot ham, Skaperen, og ikke mot en relikvie eller en skapning. (Romerne 1: 24, 25; Åpenbaringen 19: 10) Vi må også skaffe oss nøyaktig kunnskap om Bibelen og bygge opp en sterk tro. (Romerne 10: 17; Hebreerne 11: 6) Og hvis vi går på den sanne tilbedelses vei, vil vi handle i samsvar med det overveldende bibelske vitnesbyrd som viser at Gud ikke har behag i at relikvier blir vist ærbødighet.

[Bilde på side 5]

Elias ben ble ikke vist ærbødighet selv om de spilte en sentral rolle i forbindelse med en oppstandelse