Jeg har nådd det målet jeg satte meg da jeg var seks år gammel
FORTALT AV SANDRA COWAN
Mange foreldre velger en karriere for barna sine, for eksempel musikk eller ballett, og begynner å lære dem opp i svært ung alder. Det er nøyaktig hva min mor gjorde for meg. Fra jeg var to uker gammel, ble jeg tatt med på alle de kristne møtene og ut i felttjenesten.
DA JEG var fire år, syntes mor at jeg var parat til å forkynne på egen hånd. Jeg husker levende mitt første forsøk. Vi hadde kjørt til en stor bondegård, og mens mor og de andre ventet i bilen, steg jeg ut og gikk bort til døren. En velvillig dame lyttet mens jeg tilbød henne ti brosjyrer. Som betaling gav hun meg et kjempestort såpestykke. Jeg måtte bruke begge hender for å holde det. Jeg var begeistret!
Samme år, i 1943, åpnet Vakttårnets bibelskole Gilead sine dører for opplæring av heltidsforkynnere til misjonærtjeneste. Mor oppmuntret meg til å gjøre misjonærtjenesten til mitt mål i livet. Den annen verdenskrig raste da i Europa, og mor fortalte meg om små barn av Jehovas vitner som ble tatt fra foreldrene sine. Hun ville at jeg skulle være sterk nok til å motstå en hvilken som helst slags prøvelse.
Sommeren 1946 ble jeg døpt på det internasjonale stevnet i Cleveland i Ohio. Selv om jeg bare var seks år gammel, var jeg fast besluttet på å holde mitt innvielsesløfte til Jehova. Den sommeren tjente jeg for første gang som pioner. Jeg husker at jeg en formiddag leverte 40 blad til folk som satt ved The Plaza i San Diego i California. At jeg var så liten og pratsom, spilte sikkert en viss rolle.
Vi forkynte ofte nær Beth-Sarim, der Selskapet Vakttårnets president, bror Rutherford, som da var syk, hadde tilbrakt de siste vintrene før han døde i 1942. Vi besøkte regelmessig heltidstjenerne der og spiste middag med dem. Slike glederike besøk fikk meg til å bestemme meg for at det virkelig var et slikt liv jeg ønsket å leve. Jeg satte meg som mål i livet å gjennomgå Gilead-skolen og bli misjonær.
Året etter ble foreldrene mine skilt, men denne forandringen i familiesituasjonen la ingen demper på vår åndelighet. Mor var pioner og svært opptatt av den opplæring min bror og jeg fikk. Den lille campingvognen vår var full av liv når kristne brødre og søstre var på besøk. Mor satset mye på å la meg få møte slike som hadde gjennomgått Gilead. To av dem jeg traff, var Lloyd og Melba Barry, som besøkte oss. Bror Barry tjente som reisende tilsynsmann mens de ventet på å komme til sitt misjonærdistrikt i Japan. De tok seg tid til å oppmuntre meg, en liten jente som lengtet etter å bli misjonær, og det gjorde virkelig inntrykk på meg.
Da jeg var ti år, giftet mor seg med en veldig kjekk bror som også var pioner. Han adopterte min bror og meg, ikke bare på papiret, men også i sitt hjerte. Hans kjærlighet til Jehova og nidkjærhet i tjenesten var veldig smittende.
Mor og far samarbeidet om å lede begge oss barna gjennom de vanskelige tenårene. Hjemmet vårt var et åndelig tilfluktssted, som jeg ser tilbake på med glede. Det var ikke lett for mor og far å være pionerer og greie seg på en beskjeden inntekt samtidig med at de oppfostret to barn; det var noe som krevde selvoppofrelse. Men de stolte på Jehova og satte Rikets interesser først.
Jeg husker så godt det internasjonale stevnet i New York i 1950. Far opptok et lån i banken, og som hjelp til å få dekket reiseutgiftene tok vi med tre andre passasjerer i bilen vår. Mor, far, broren min og jeg satt sammen i forsetet hele veien fra San Diego til New York, mens de andre satt bak. Det kostet far jobben å overvære det stevnet, for arbeidsgiveren hans nektet å gi ham fri fra jobben i to uker. Men far forsikret oss om at Jehova ville dekke våre behov, og det gjorde han. Far solgte bilen for å innfri banklånet, og så fikk han en bedre jobb. Denne og lignende opplevelser viste seg å være av uvurderlig betydning for meg flere år senere når min mann og jeg ble stilt overfor vanskelige situasjoner.
På vei hjem fra New York besøkte vi Kingdom Farm, der jeg for første gang fikk se Gilead-skolen. Jeg husker at jeg stod i et av klasserommene og sa til meg selv: ’Jeg er ennå ikke fylt 11 år. Jeg vil aldri få komme hit. Harmageddon kommer før det.’ Men det besøket gjorde meg mer bestemt enn noen gang før på å gjøre Gilead til mitt mål.
Jeg arbeider mot mitt mål
Helt fra jeg gikk i første klasse, var jeg pioner i hver eneste sommerferie. To uker etter at jeg hadde tatt avsluttende eksamen på videregående skole i juni 1957, ble jeg så alminnelig pioner.
Det møtet som ble holdt på områdestevnet i Los Angeles i 1957 for dem som var interessert i å komme på Gilead, ble et spesielt møte for meg. Idet jeg gikk inn i teltet der møtet skulle holdes, traff jeg Bill, en ung bror jeg hadde kjent fra jeg var seks år. Det siste året hadde han tjent i Louisiana, der det var større behov. Vi ble overrasket over å finne ut hvor interessert vi begge var i misjonærtjenesten. Seks måneder senere besluttet vi oss for å gjøre det til et felles prosjekt. Vi skrev til Selskapet for å få tildelt et pionerdistrikt, og en måned før bryllupet vårt fikk vi et distrikt i Romney i West Virginia.
Vi flyttet dit på vei til stevnet i New York i 1958. Mens vi var på det stevnet, overvar vi møtet for dem som var interessert i å komme på Gilead. Det var hundrevis av brødre og søstre til stede. Da vi så den store forsamlingen, følte vi at våre utsikter til å bli innkalt til Gilead var små. Ikke desto mindre sendte vi inn en foreløpig søknad, selv om vi bare hadde vært gift i 11 uker. På områdestevnet i Philadelphia året etter sendte vi inn vår søknad nummer to.
I Romney lærte Bill og jeg å stole på Jehovas evne til å hjelpe oss i vanskelige situasjoner. Romney var en by med omkring 2000 innbyggere. Det var umulig å finne arbeid. Vi bodde i en fem meter lang, hjemmelaget campingvogn beregnet på kaliforniske værforhold. Vi hadde verken innlagt vann, oppvarming eller kjøleskap. Det kunne bli så kaldt inne at vi måtte slå hull på isen i vannbøtten for å få vann. Brødrene hjalp oss så godt de kunne, og delte med oss den maten de hadde skaffet seg på jakt. Vi spiste hjort, vaskebjørn og ekorn. Mer enn en gang trodde vi at vi måtte unnvære mat den dagen, og når vi så kom hjem fra tjenesten, oppdaget vi at noen hadde lagt epler eller ost utenfor døren vår.
Vi strevde hardt og levde fra hånd til munn i ni måneder. Til slutt ble vi enige om at det ville være fornuftig å flytte til Baltimore i Maryland, der Bill kunne finne arbeid. Da vi fortalte brødrene om vår beslutning, gråt både de og vi. Så vi bestemte oss for å bli der en liten stund til.
Rett etterpå fikk Bill tilbud om en deltidsjobb av et vitne som var sjef for et supermarked i Westernport i Maryland, omkring 60 kilometer borte. Den samme måneden var det en av dem vi hadde bibelstudium med, som tilbød oss et sjarmerende, møblert lite hus med en stor kullovn. Det var da Malaki 3: 10 ble mitt yndlingsskriftsted. Jehova hadde utøst velsignelser over oss som overgikk våre forventninger.
Endelig på Gilead!
En av de mest spennende dager i vårt liv var den dagen i november 1959 da vi mottok innbydelsen til Gilead. Vi ble innbudt til den 35. klassen, den siste som ble holdt på Kingdom Farm. Da jeg stod i det samme klasserommet som jeg hadde besøkt som barn, hadde jeg en varm, lykkelig følelse inni meg som ord ikke kan beskrive.
Gilead var en åndelig oase. Det var som å leve i den nye verden i fem måneder. Det er ikke ofte i livet at vi venter i årevis på noe og så finner ut at det faktisk er enda bedre enn vi hadde regnet med. Men akkurat slik var Gilead.
Vi ble tildelt misjonærdistrikt i India, men det viste seg at vi ikke fikk visum. Etter at vi hadde ventet et år i New York, gav Selskapet Vakttårnet oss en annen tildeling, i Marokko i Nord-Afrika.
Misjonærer i Marokko
Vi tilbrakte 24 glederike år i Marokko og ble glad i menneskene der fra første stund. Vi lærte både fransk og spansk, språk som hjalp oss å kommunisere med de mange forskjellige nasjonalitetene som bodde der. Det var mest de som hadde kommet fra andre land, som reagerte positivt på Rikets budskap.
Jeg studerte Bibelen med en spansk kvinne som var flamencodanser og ansatt i en kabaret i Casablanca. Hun levde sammen med eieren av kabareten, men etter å ha lært de bibelske prinsipper å kjenne forlot hun ham og drog tilbake til Spania. Der forkynte hun for alle i sin familie, og noen av familiemedlemmene godtok de bibelske sannheter som hun forkynte for dem. Etterpå vendte hun tilbake til Casablanca, der hun forble trofast mot Gud helt til hun døde i 1990.
De første årene vi var i Marokko, økte antallet av forkynnere. Men da det ble vanskelig for utlendinger å få arbeids- og oppholdstillatelse, reiste mange vitner til Europa. Noen av dem vi studerte med, er nå i New Zealand, Canada, USA, Bulgaria, Russland og Frankrike, og noen av dem tar del i heltidstjenesten.
Plutselig, i april 1973, ble forkynnelsesarbeidet i Marokko forbudt. For et slag det var! En torsdagskveld hadde vi vært en stor, lykkelig forsamling i Rikets sal som pratet helt til lampene ble slokt som tegn på at det var på tide å dra hjem. Lite ante vi da at vi aldri mer skulle få se disse lampene skinne over et slikt åpent, kristent samvær. Da arbeidet ble forbudt, ble våre møter og kretsstevner holdt i små grupper i private hjem. For å overvære områdestevner reiste vitnene enten til Frankrike eller til Spania.
Etter hvert som forkynnerantallet sank, ble de få vitnene som var tilbake i Marokko, nær knyttet til hverandre. Så da Selskapet Vakttårnet til slutt bestemte seg for å stenge avdelingskontoret og sende oss misjonærer til et nytt sted, felte vi alle mange tårer.
Videre til Sentral-Afrika
Vårt nye distrikt var Den sentralafrikanske republikken. For en kolossal forandring fra Nord-Afrika! Marokko hadde et klima som lignet mye på klimaet i Sør-California, men nå befant vi oss i de varme, fuktige tropene.
Vi ble stilt overfor nye problemer der. For eksempel måtte jeg nå overvinne min frykt for allslags kryp. Ved tre anledninger falt en firfisle ned på hodet mitt da jeg gikk gjennom en døråpning. Noen ganger når jeg ledet et bibelstudium, hendte det at en rotte bestemte seg for å bli med på studiet. Selv om jeg hadde mest lyst til å springe opp og løpe, lærte jeg å beherske meg, men flyttet ikke blikket fra rotten og holdt både feltvesken og føttene opp fra gulvet til den bestemte seg for å gå sin vei. Jeg fant ut at en kan venne seg til alt, hvis en bare ikke gir seg.
Da vi hadde vært der i seks måneder, ble det gitt en kunngjøring i radioen om at vårt arbeid var forbudt. Våre Rikets saler ble stengt, og misjonærene fikk beskjed om å forlate landet. Bare vi og et annet ektepar klarte å bli værende på avdelingskontoret i ytterligere tre år. Så en søndag formiddag under Vakttårn-studiet kom væpnede politifolk og førte oss til politistasjonen. De løslot kvinner og barn, men beholdt 23 brødre i arrest, deriblant mannen min, Bill. Etter seks dager ble han løslatt med beskjed om å dra hjem og pakke. Tre dager senere, i mai 1989, forlot vi landet etter ordre fra myndighetene. Det ble enda en tårevåt avskjed på flyplassen, der mange av våre kjære brødre kom for å si farvel til oss.
Til slutt til Sierra Leone
Vårt nåværende distrikt er Sierra Leone i Vest-Afrika, et naturskjønt land med vakre, hvite sandstrender. Folk er svært vennlige, og det er en fornøyelse å gå på feltet her. Vi blir invitert til å sitte ned ved hvert eneste hus, ofte i skyggen av et mangotre eller en kokospalme. Folk liker å snakke om Gud og henter sin egen bibel for å følge med i den.
Både Bill og jeg arbeider ved Betel-hjemmet i Freetown. Jeg tjener som resepsjonist og tar også hånd om abonnementer og menighetenes innbetalinger. Etter å ha tjent 16 år i land der forkynnelsesarbeidet var forbudt, er det herlig å være i et land der arbeidet er fritt og har framgang.
I juni 1991 hadde jeg vært misjonær i 30 år. Det målet mor holdt fram for meg, har virkelig vært et verdifullt mål å strebe etter. Hvis hun ennå hadde vært i live, ville jeg inderlig gjerne si: «Takk, mor!» enda en gang. Heldigvis kan jeg fremdeles si: «Takk, far!»
[Bilde på side 28]
Stevnet i New York i 1958
[Bilde av den 35. klasse på side 29]
[Bilde på side 30]
Bill og Sandra Cowan i 1991