Foreldrene våre lærte oss å elske Gud

FORTALT AV ELIZABETH TRACY

Bevæpnede menn, som tidligere den dagen hadde gått i spissen for et pøbelangrep mot oss, tvang mor og far vekk fra bilen. Søsteren min og jeg, som satt alene igjen i baksetet, lurte på om vi noen gang kom til å se mor og far igjen. Hva var bakgrunnen for denne skremmende opplevelsen, som fant sted nær Selma i Alabama i USA i 1941? Og hvilken sammenheng var det mellom dette og det foreldrene våre hadde lært oss?

FAR, Dewey Fountain, ble oppdratt av en slektning på en gård i Texas fordi foreldrene hans døde da han var ganske liten. Han begynte siden å arbeide på oljefeltene. I 1922, da han var 23 år, giftet han seg med Winnie, en pen ung pike fra Texas, og han begynte å legge planer om å slå seg ned et sted og stifte familie.

Han bygde et hus i tømmerskogene øst i Texas, i nærheten av den lille byen Garrison. Der dyrket han forskjellige nyttevekster, deriblant bomull og mais. Han alte også opp mange slags husdyr. Med tiden ble vi barna født — Dewey junior i mai 1924, Edwena i desember 1925 og jeg i juni 1929.

Vi lærer Bibelens sannhet å kjenne

Mor og far var medlemmer av Kristi kirke og trodde derfor at de forstod Bibelen. Men i 1932 leverte G.W. Cook bøkene Verdensbefrielsen og Fremtidens Regering, utgitt av Selskapet Vakttårnet, til fars bror Monroe Fountain. Monroe var ivrig etter å fortelle foreldrene mine om det han lærte, så han kom ofte innom når vi skulle spise frokost, og leste en artikkel fra Vakttårnet, og så «glemte» han igjen bladet. Etterpå leste mor og far det.

En søndag formiddag bad onkel Monroe far med på et bibelstudium i et av nabohusene. Han sa til far at Cook kunne besvare alle hans bibelske spørsmål. Far var opprømt da han kom hjem fra studiet, og han fortalte familien: «Jeg fikk svar på alle spørsmålene mine — pluss noen til! Jeg trodde jeg visste alt, men da Cook begynte å snakke om helvete, sjelen, Guds hensikt med jorden og om hvordan han skal gjennomføre sin hensikt ved hjelp av sitt rike, fikk jeg følelsen av at jeg egentlig ikke visste noen ting om Bibelen!»

Huset vårt var et slags sosialt senter. Slekt og venner kom på besøk; de laget konfekt og søte boller av popkorn og sang med når mor spilte piano. Gradvis ble disse tilstelningene erstattet av drøftelser av bibelske emner. Vi barna forstod jo ikke alt som ble drøftet, men den sterke kjærligheten som foreldrene våre hadde til Gud og til Bibelen, var så tydelig at vi fikk en lignende kjærlighet til Gud og hans Ord.

Det var også andre familier som åpnet hjemmet sitt for ukentlige bibelske drøftelser. Disse drøftelsene dreide seg som oftest om et emne fra det siste nummeret av Vakttårnet. Når møtene ble holdt hos familier i nabobyene Appleby og Nacogdoches, presset vi oss inn i A-Forden vår og kjørte dit, uansett hvordan været var.

De handlet i samsvar med det de lærte

Det tok ikke lang tid før foreldrene våre skjønte at de var nødt til å gjøre noe. Kjærligheten til Gud krevde at man fortalte andre om det man lærte. (Apostlenes gjerninger 20: 35) Men å ta det skritt å gjøre sin tro offentlig kjent var en utfordring, spesielt for mor og far som av natur var sjenerte og beskjedne. Men kjærligheten til Gud motiverte dem, og dette hjalp dem i sin tur til å lære oss å ha fullstendig tillit til Jehova. Far sa det på denne måten: «Jehova gjør bønder til forkynnere!» I 1933 ble mor og far døpt i en fiskedam i nærheten av Henderson i Texas som symbol på sin innvielse til Jehova.

I begynnelsen av 1935 skrev far til Selskapet Vakttårnet og stilte en rekke spørsmål i forbindelse med det kristne håpet om evig liv. (Johannes 14: 2; 2. Timoteus 2: 11, 12; Åpenbaringen 14: 1, 3; 20: 6) Han fikk svar fra Joseph F. Rutherford selv, Selskapets daværende president. I stedet for å besvare spørsmålene inviterte bror Rutherford far til å overvære Jehovas vitners stevne i Washington, D.C., i mai.

«Umulig!» tenkte far. «Vi er bønder og har 26 hektar beplantet med grønnsaker. Da må vi høste alt sammen og ta det med til torget.» Men kort tid etter ble det oversvømmelse, og den skylte bort fars unnskyldninger — avlinger, gjerder og broer. Så vi slo oss sammen med flere andre av Jehovas vitner, og med en leid skolebuss reiste vi 160 mil nordøstover for å komme til stevnet.

På stevnet lyttet far og mor begeistret til den tydelige forklaringen på hvem det er som utgjør den ’store skare’, som skal overleve «den store trengsel». (Åpenbaringen 7: 9, 14) Resten av livet ble mor og far motivert av håpet om evig liv på en paradisisk jord, og de oppmuntret oss barna til å «få et fast grep om det virkelige liv», som for oss betydde det evige liv på jorden som Jehova tilbyr. (1. Timoteus 6: 19; Salme 37: 29; Åpenbaringen 21: 3, 4) Jeg var ikke mer enn fem år, men gledet meg likevel over å være sammen med familien ved denne store begivenheten.

Da vi kom hjem fra stevnet, sådde vi på nytt og fikk senere en større avling enn noen gang. Dette bidrog helt sikkert til å overbevise mor og far om at man alltid blir belønnet når man stoler helt og fullt på Jehova. De valgte å begynne i en spesiell form for tjeneste som innebar at de skulle bruke 52 timer i måneden i forkynnergjerningen. Da neste såtid kom, solgte de alt de eide, ja rubbel og bit! Far fikk bygd en husvogn på 6 × 2,4 meter som vi fem skulle bo i, og han kjøpte en flunkende ny todørs Ford sedan til å trekke den. Det samme gjorde onkel Monroe, og han flyttet også inn i en husvogn med sin familie.

De lærer oss sannheten

Far og mor begynte som pionerer, eller heltidsforkynnere, i oktober 1936. Som familie begynte vi å forkynne i de fylkene øst i Texas som sjelden var blitt gjennomarbeidet med budskapet om Riket. I nesten et år flyttet vi fra sted til sted, og i det store og hele likte vi denne måten å leve på. Mor og far lærte oss ved sitt eksempel og ved det de sa, å etterligne de første kristne, som gav av seg selv for å lære andre Bibelens sannhet.

Vi barna beundret særlig mor fordi hun hadde gitt avkall på sitt hjem. Men det var én ting hun ikke ville skille seg av med, nemlig symaskinen. Det var også en klok avgjørelse. Mor var en dyktig syerske og sørget for at vi alltid var pent kledd. På hvert stevne hadde vi nye, fine klær.

Jeg husker godt den gangen Herman G. Henschel med familie kom til det området hvor vi bodde, i en av Selskapet Vakttårnets høyttalerbiler. De parkerte bilen i et tett befolket område, spilte et kort foredrag, og så besøkte de folk for å fortelle mer. Dewey junior syntes det var hyggelig å være sammen med Hermans sønn Milton, som da var i midten av tenårene. Nå er Milton Selskapet Vakttårnets president.

På stevnet i Columbus i Ohio i 1937 ble Edwena døpt, og mor og far ble tilbudt det privilegiet å tjene som spesialpionerer. På den tiden betydde det at man skulle bruke minst 200 timer hver måned i forkynnelsesarbeidet. Når jeg tenker tilbake, skjønner jeg hvordan mors gode eksempel har hjulpet meg til å støtte min mann i hans kristne oppgaver.

Når far opprettet et bibelstudium med en familie, tok han med seg oss barna for at vi skulle være et godt eksempel for barna i familien. Han bad oss om å slå opp og lese skriftsteder og om å svare på noen av de grunnleggende spørsmålene. Som følge av dette er det mange av de unge vi studerte med, som den dag i dag tjener Jehova trofast. Ja, det ble også lagt et fast grunnlag for oss, slik at vi fortsatte å elske Gud.

Etter hvert som Dewey junior ble eldre, syntes han at det var vanskelig å bo så trangt sammen med to yngre søstre. Så i 1940 valgte han å flytte og begynne som pioner sammen med et annet Jehovas vitne. Med tiden giftet han seg med Audrey Barron. Også Audrey lærte mye av mor og far, og hun ble veldig glad i dem. I 1944 ble Dewey junior sendt i fengsel på grunn av sin kristne nøytralitet, og da bodde Audrey sammen med oss i den trange husvognen en stund.

På det store stevnet i St. Louis i Missouri i 1941 talte bror Rutherford direkte til de barn og unge mellom 5 og 18 år som satt på reserverte plasser på de forreste radene. Edwena og jeg lyttet til hans rolige, klare stemme; han var som en kjærlig far som veiledet sine egne barn hjemme. Han sa til foreldrene: «I dag har Kristus Jesus samlet sitt paktsfolk framfor seg, og på den mest kraftfulle måte sier han til dem at de skal undervise barna sine i rettferdighetens vei.» Han tilføyde: «La dem være hjemme og undervis dem i sannheten!» Heldigvis gjorde foreldrene våre det!

På dette stevnet fikk vi den nye brosjyren Jehovah’s Servants Defended (Forsvar for Jehovas tjenere). Den tok for seg flere rettssaker som Jehovas vitner hadde vunnet, blant annet i De forente staters høyesterett. Far studerte brosjyren med oss som familie. Vi ante ikke da at dette forberedte oss på det som skjedde noen uker senere i Selma i Alabama.

Pøbelangrep i Selma

Om formiddagen den dagen vi hadde den skremmende opplevelsen, hadde far levert kopier av et brev til sheriffen, borgermesteren og politimesteren i Selma. Dette brevet beskrev vår grunnlovfestede rettighet til å fortsette å forkynne under lovens beskyttelse. Likevel bestemte de seg for å tvinge oss til å forlate byen.

Sent på ettermiddagen kom fem bevæpnede menn til husvognen vår og tok mor, søsteren min og meg som gisler. Det neste de gjorde, var å endevende alt inne; de lette etter noe statsfiendtlig. De befalte far, som var ute, å feste husvognen til bilen, og hele tiden siktet de på ham med pistoler. På dette tidspunktet var jeg ikke redd. Det virket så latterlig at disse mennene trodde at vi var farlige, at søsteren min og jeg begynte å knise. Men far sendte oss et blikk som fort fikk oss til å skjønne alvoret i situasjonen.

Da vi var klare til å dra, ville mennene at Edwena og jeg skulle sitte på i bilen deres. Det gikk far ikke med på. «Det blir i så fall over mitt lik!» sa han. Etter en del diskusjon fikk familien vår lov til å kjøre sammen, og de bevæpnede mennene fulgte etter oss i sin bil. Cirka 25 kilometer utenfor byen signaliserte de at vi skulle parkere langs hovedveien, og så førte de mor og far et stykke unna. Mennene byttet på å prøve å overtale dem ved å si: «Slutt med den religionen deres! Dra tilbake til gården og oppdra jentene på en riktig måte!» Far prøvde å resonnere med dem, men til ingen nytte.

Til slutt sa en av mennene: «Gå, men hvis dere noensinne kommer tilbake til Dallas County, dreper vi dere alle sammen!»

Vi pustet lettet ut, og sammen kjørte vi videre i mange timer og parkerte så for natten. Vi hadde notert oss bilnummeret deres. Far rapporterte straks alt til Selskapet Vakttårnet, og noen måneder senere ble mennene identifisert og arrestert.

Til misjonærskolen Gilead

I 1946 ble Edwena innbudt til å gjennomgå den sjuende klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead i South Lansing i staten New York. Albert Schroeder, en av lærerne, fortalte om hennes gode egenskaper til sin tidligere pionerpartner Bill Elrod, som på den tiden tjente ved Betel i Brooklyn i New York, Jehovas vitners hovedkontor.a Edwena og Bill ble presentert for hverandre, og cirka et år etter at hun var blitt uteksaminert fra Gilead, giftet de seg. De fortsatte i heltidstjenesten i mange år, og i fem av de årene tjente de sammen på Betel. Så en dag i 1959 opplyste bror Schroeder for den 34. Gilead-klassen at hans gode venn var blitt far til tvillinger, en gutt og en jente.

På slutten av 1947, mens jeg tjente sammen med foreldrene mine i Meridian i Mississippi, ble vi innbudt til å gjennomgå Gileads ellevte klasse. Vi ble virkelig overrasket, for ifølge betingelsene var jeg for ung og mor og far for gamle. Men det ble gjort et unntak, og vi fikk det store privilegium å få spesiell bibelsk undervisning.

Misjonærtjeneste sammen med foreldrene mine

Vi skulle være misjonærer i Colombia i Sør-Amerika. Men det var ikke før i desember 1949, over et år etter uteksamineringen, at vi kom til et misjonærhjem i Bogotá, hvor det allerede bodde tre andre. Til å begynne med mente far at det nok ville være lettere å lære folk engelsk enn det ville være for ham å lære spansk! Jo da, vi møtte prøvelser, men vi fikk også store velsignelser. I 1949 var det under hundre Jehovas vitner i Colombia, men nå er det godt over 100 000!

Etter at mor og far hadde tjent i Bogotá i fem år, ble de sendt til byen Cali. I mellomtiden, i 1952, giftet jeg meg med Robert Tracy, en av de andre misjonærene i Colombia.b Vi var i Colombia til 1982. Da ble vi sendt til Mexico, og der har vi tjent hele tiden siden. I 1968 måtte foreldrene mine til slutt reise tilbake til USA for å få medisinsk behandling. Da helsen var blitt bedre igjen, fortsatte de som spesialpionerer i nærheten av Mobile i Alabama.

Omsorgen for foreldrene våre

Årene gikk, og mor og far måtte etter hvert trappe ned. De trengte mer støtte og tilsyn. Etter eget ønske fortsatte de i tjenesten i nærheten av Edwena og Bill i Athens i Alabama. Broren vår, Dewey junior, syntes senere at det ville være best om familien bodde nærmere hverandre i Sør-Carolina. Så Bill flyttet til Greenwood sammen med familien sin og mor og far. Denne kjærlige ordningen gjorde at Robert og jeg kunne fortsette som misjonærer i Colombia, for vi visste at foreldrene mine ble tatt hånd om på en god måte.

I 1985 fikk far et slag som gjorde at han mistet taleevnen og ble sengeliggende. Vi kom sammen til familieråd for å drøfte hvordan vi best kunne ta hånd om foreldrene våre. Det ble bestemt at Audrey skulle være fars fremste omsorgsperson, og at den beste måten Robert og jeg kunne hjelpe til på, var ved å sende brev med oppmuntrende opplevelser hver uke og ved å komme på besøk så ofte som mulig.

Jeg husker fremdeles svært godt den siste gangen jeg besøkte far. Han kunne vanligvis ikke snakke, men da vi fortalte ham at vi skulle dra tilbake til Mexico, klarte han på et vis å si, med store anstrengelser og mye følelse, ett ord: «Adios!» Av dette skjønte vi at han i sitt hjerte støttet vår avgjørelse om å fortsette i misjonærtjenesten. Han døde i juli 1987, og mor døde ni måneder senere.

Et brev jeg fikk fra søsteren min, som var blitt enke, uttrykker på en fin måte hvor stor pris hver og én av oss satte på mor og far: «Jeg verdsetter høyt min rike kristne arv, og jeg tenker aldri et øyeblikk på at jeg hadde vært lykkeligere dersom mor og far hadde valgt å oppdra oss på en annen måte. Deres sterke tro, selvoppofrelse og fullstendige tillit til Jehova, har hjulpet meg gjennom tunge stunder i livet.» Edwena sa til slutt: «Jeg takker Jehova for foreldre som ved sitt ord og sitt eksempel viste oss hvilken lykke vi kan oppnå når vi lar det å tjene vår kjærlige Gud, Jehova, være det viktigste i livet vårt.»

[Fotnoter]

[Bilder på sidene 22 og 23]

Familien Fountain: (fra venstre mot høyre) Dewey, Edwena, Winnie, Elizabeth, Dewey junior; til høyre: Elizabeth og Dewey junior foran på Henschels høyttalerbil (1937); under til høyre: Elizabeth er 16 år og utfører plakatarbeid