Bibelens kamp for å overleve i Spania

EN DAG i oktober 1559 strømmet omkring 200 000 spanske katolikker til byen Valladolid, nord i landet. Den attraksjonen de søkte, var en autodafé, der «to ofre ble brent levende, og ti ble hengt». Disse ofrene var «kjettere».

Den populære unge kongen, Filip II, forrettet selv ved begivenheten. Da en dødsdømt mann bønnfalt om nåde, svarte kongen: «Om min egen sønn var en slik kjeltring som du, ville jeg selv bære veden til bålet hans.» Hvilken forbrytelse hadde det stakkars offeret begått? Han hadde lest i Bibelen.

Samtidig var den katolske inkvisisjon på ferde i den andalusiske byen Sevilla. En gruppe munker i klostret San Isidro del Campo hadde nettopp fått en hemmelig sending med en spansk bibelutgave. Ville de bli røpet av angivere? Noen av dem forstod at de var i livsfare, og rømte fra landet. Men 40 av dem som ble tilbake, var mindre heldige. De ble brent på bålet sammen med den mannen som hadde smuglet biblene inn i landet. Spania var et farlig sted for bibellesere i det 16. århundre. Det var ikke mange av dem som unngikk å falle i inkvisisjonens klør.

En av de få som unnslapp, var en tidligere munk som het Casiodoro de Reina (ca. 1520—1594). Han flyktet til London, men heller ikke der fant han trygghet. Inkvisisjonen satte en pris på hans hode, og den spanske ambassadøren i England skydde ingen midler for å få lurt ham tilbake til spanskkontrollert territorium. Det varte ikke lenge før han ble tvunget til å forlate England på grunn av falske beskyldninger om ekteskapsbrudd og homoseksualitet.

Med et magert utkomme og en stadig tallrikere barneflokk å forsørge fartet han fra sted til sted. Først fant han tilflukt i Frankfurt. Senere søkte han religiøst asyl i Frankrike, Holland og til slutt Sveits. Og hele tiden holdt han på med sitt arbeid. ’Bortsett fra når jeg var syk eller på reise . . . la jeg aldri ned pennen,’ fortalte han. Han brukte mange år på å oversette Bibelen til spansk. Arbeidet med å trykke 2600 eksemplarer av Reinas bibel kom til slutt i gang i 1568 i Sveits, og det ble fullført i 1569. Et særtrekk ved Reinas oversettelse var at han benyttet navnet Iehoua (Jehová) og ikke Señor som en gjengivelse av tetragrammet, de fire hebraiske bokstavene som betegner Guds egennavn.

Den spanske bibeloversettelsen under utarbeidelse

På en tid da det ble produsert store mengder bibler i Europa som en følge av at boktrykkerpressen var oppfunnet, ble en bibel paradoksalt nok en sjeldenhet i Spania. Det hadde ikke alltid vært slik. I flere hundre år var Bibelen den mest utbredte bok i Spania. Det fantes håndskrevne eksemplarer av Bibelen på latin og i noen hundre år også på gotisk. En historiker opplyser at Bibelen i middelalderen «hadde en mer fremtredende plass i Spania enn i Tyskland og England — som en kilde til inspirasjon og myndighet, og som en norm for tro og oppførsel». Forskjellige bibelhistorier, psalterier (utgaver av Salmene), ordbøker, moraliserende fortellinger og lignende verker ble bestsellere i tiden.

Øvede avskrivere arbeidet samvittighetsfullt med å lage kopier av utmerkede bibelhåndskrifter. Selv om det tok et helt år for 20 avskrivere å lage en eneste førsteklasses avskrift, var det mange latinske bibler og flere tusen bøker med kommentarer til den latinske bibelutgaven i sirkulasjon i Spania i det 15. århundre.

Da det spanske språk begynte å ta form, oppstod det et ønske om å få Bibelen på landets eget språk. Allerede i det 12. århundre ble Bibelen oversatt til det romanske folkemålet, en tidlig form av spansk.

En kortvarig oppblomstring

Men denne blomstringstiden varte ikke lenge. Da valdenserne, lollardene og hussittene benyttet Bibelen til å forsvare sin tro, kom det en rask og voldsom reaksjon. De katolske myndighetene så med mistenksomhet på det å lese Bibelen, og de nye oversettelsene til folkemålet som dukket opp, ble rett og slett forbudt.

Ved det katolske kirkemøtet i Toulouse i 1229 ble følgende vedtak fattet: «Vi forbyr enhver lekmann å være i besittelse av Det gamle eller Det nye testamentes bøker i oversettelse til folkemålet. Et gudfryktig menneske som måtte ønske det, kan ha et psalterium, eller en bønnebok, . . . men han må under ingen omstendighet være i besittelse av de ovennevnte bøker oversatt til romansk.» Kong Jakob I av Aragón (som var konge over en stor del av den iberiske halvøy) bestemte fire år senere at alle som eide bibler på folkemålet, skulle få en frist på fire dager til å innlevere dem til den lokale biskop, som så skulle brenne dem. Hvis noen unnlot å gjøre dette, ville de ble mistenkt for kjetteri, enten de var prester eller lekfolk.

Til tross for disse forbudene — som ikke alltid ble strengt overholdt — fantes det i senmiddelalderen fremdeles folk i Spania som var i besittelse av en romansk bibel. Dette ble det en brå slutt på da den spanske inkvisisjon ble opprettet i 1478 under dronning Isabella og kong Ferdinands styre. Bare i byen Salamanca ble 20 uvurderlige, håndskrevne eksemplarer av Bibelen brent i 1492. De eneste romanske bibelhåndskriftene som er blitt bevart, var noen som befant seg i de private bibliotekene til kongen og noen få mektige adelsmenn som var hevet over mistanke.

Den eneste offisielle katolske bibelutgaven som ble utgitt i Spania i de neste 200 årene — bortsett fra den latinske Vulgata — var den såkalte Complutensiske Polyglott, den første flerspråklige bibelutgaven, som ble bekostet av kardinal Cisneros. Dette var et meget lærd verk som avgjort ikke var beregnet på mannen i gata. Det ble framstilt i bare 600 eksemplarer, og det var få som kunne forstå det fordi det inneholdt den bibelske tekst på hebraisk, arameisk, gresk og latin — og ikke på spansk. Dessuten var prisen svimlende. Det kostet tre gulldukater (som tilsvarte en halv årslønn for en vanlig arbeider).

Den spanske bibelen forsvinner under jorden

Tidlig i det 16. århundre dukket det opp en spansk «Tyndale». Han het Francisco de Enzinas og var sønn av en rik spansk jordeier. Allerede som ung student begynte han å oversette de kristne greske skrifter til spansk. Senere fikk han oversettelsen trykt i Nederlandene, og i 1544 kjempet han en intens kamp for å få kongens tillatelse til å distribuere den i Spania. Kong Karl I av Spania (den tysk-romerske keiser Karl V) var i Brüssel på den tiden, og Enzinas benyttet anledningen til å be om kongens samtykke til sitt prosjekt.

Det fortelles at den unike samtalen mellom disse to mennene forløp slik: «Hva slags bok er dette?» spurte kongen. Enzinas svarte: «Dette er den delen av Den hellige skrift som kalles Det nye testamente.» «Hvem er bokens forfatter?» lød neste spørsmål. «Den hellige ånd,» svarte han.

Kongen gav sitt samtykke til utgivelsen, men på én betingelse — at hans private skriftefar, en spansk munk, også gav sin godkjennelse. Uheldigvis for Enzinas uteble denne godkjennelsen, og selv ble han like etterpå fengslet av inkvisisjonen. Etter to år klarte han å unnslippe.

Noen år senere ble en revidert utgave av denne oversettelsen trykt i Venezia, og det var denne oversettelsen av Bibelen som Julián Hernández i all hemmelighet fikk brakt inn i Sevilla. Men han ble tatt, og etter to års fengsel og tortur ble han henrettet sammen med andre bibelstudenter.a

Ved Trient-konsilet (1545—1563) opprettholdt den katolske kirke sin fordømmelse av bibeloversettelser på folkemålet. Den utgav en indeks over forbudte bøker, som blant annet omfattet alle de bibeloversettelser som var blitt til uten kirkens godkjennelse. I praksis betydde dette at alle bibeloversettelser til det spanske folkemålet ble forbudt, og at bare det å ha en slik bibel i sin besittelse kunne føre til dødsstraff.

Noen år etter at Reinas oversettelse ble utgitt, ble den revidert av Cipriano de Valera, en annen forhenværende munk som hadde unnsluppet den grusomme inkvisisjonen i Sevilla. Denne utgaven ble trykt i Amsterdam i 1602, og noen eksemplarer ble smuglet inn i Spania. De opprinnelige og reviderte utgavene av Reina-Valera-oversettelsen av Bibelen er fremdeles de mest brukte bibeloversettelsene blant spansktalende protestanter.

Slusene åpnes

I 1782 bestemte omsider inkvisisjonsdomstolen at Bibelen kunne bli utgitt såfremt den var forsynt med kommentarer til historiske og læremessige opplysninger. Den katolske biskopen av Segovia, Felipe Scio de San Miguel, utarbeidet i 1790 en bibeloversettelse til spansk på grunnlag av den latinske Vulgata. Den var dessverre dyr — den kostet 1300 realer, en uoverkommelig pris på den tiden — og språkføringen var så uklar at en spansk historiker stemplet den som «meget uheldig».

Noen år senere bestemte spanskekongen Ferdinand VII at det skulle utarbeides en ny og bedre oversettelse. Han gav oppdraget til biskopen av Astorga, Félix Torres Amat, som også baserte sin oversettelse på den latinske Vulgata. Denne oversettelsen kom ut i 1823 og fikk større utbredelse enn Scios oversettelse. Men ettersom den ikke var basert på den hebraiske og greske grunnteksten, var den belemret med de alminnelige svakhetene som gjerne hefter ved en oversettelse av en oversettelse.

Til tross for denne utviklingen til det bedre, var kirken og landets herskere fremdeles ikke overbevist om at Bibelen burde bli lest av vanlige mennesker. George Borrow, en representant for det britiske bibelselskap, bad i 1830-årene om tillatelse til å trykke bibler i Spania. Da fikk han følgende svar av Mendizábal, en embetsmann i regjeringen: «Min gode herre, det er ikke bibler vi trenger, men heller geværer og krutt, så vi kan knekke opprørerne, og framfor alt penger, så vi kan betale soldatene.» Borrow gikk i gang med å oversette Lukasevangeliet til de spanske sigøyneres språk, og i 1837 ble han fengslet for sin innsats!

Men til slutt var det ikke lenger mulig å holde tidevannsbølgen tilbake. I 1944 utgav den spanske kirke sin første oversettelse av Bibelen som var basert på grunnspråkene — hele 375 år etter at Casiodoro de Reina kom med sin oversettelse. Den nye oversettelsen var utarbeidet av de katolske bibelforskerne Nácar og Colunga. I 1947 kom også oversettelsen til Bover og Cantera. Etter den tiden har det kommet en flom av spanske bibeloversettelser.

Seieren er sikret

Det var nødvendig å kjempe i flere hundre år for å få en spansk utgave av Bibelen, men kampen ble til slutt kronet med seier. Standhaftige oversettere som Reina brakte ikke sine store offer forgjeves. Hvor mange av dem som kjøper seg en bibel i våre dager, er det vel som tenker på den tiden da det var forbudt å eie en bibel?

I dag er Bibelen en bestseller i Spania og andre spansktalende land, og det finnes mange oversettelser. En av dem er Versión Moderna (utgitt 1893), som konsekvent bruker Guds navn, Jehová. Andre er: La Santa Biblica (1964), som bruker navnet Yavé i de hebraiske skrifter; Nueva Biblia Española (1975), som dessverre verken benytter Jehová eller Yavé; og Traducción del Nuevo Mundo (New World Translation, 1967), som er utgitt av Selskapet Vakttårnet, og som bruker navneformen Jehová.

Jehovas vitner besøker millioner av spansktalende mennesker hver uke for å hjelpe dem til å verdsette Bibelen — en bok det er verdt å dø for, en bok det er verdt å leve etter. Historien om kampen for den spanske bibelutgaven utgjør også en bekreftelse på at «ordet fra vår Gud står fast for evig». — Jesaja 40: 8.

[Fotnote]

[Bilde på side 10]

Den Complutensiske Polyglott er blitt reprodusert og kan derfor granskes av interesserte. (Se side 8)

[Rettigheter]

Med velvillig tillatelse av Biblioteca Nacional i Madrid