Den spanske inkvisisjonen — hvordan kunne dette skje?

Av Våkn opp!s korrespondent i Spania

DEN 5. juni 1635 fikk Alonso de Alarcón beskjed om at det var utstedt arrestordre mot ham. Han protesterte og sa at han var uskyldig, men hans protester ble ignorert. Han ble fengslet og satt i enecelle. Tre ganger ble han oppfordret til å bekjenne sine forbrytelser, men han holdt fast ved at han var uskyldig.

Den 10. april 1636 ble han torturert på pinebenken til han mistet bevisstheten. Den 12. oktober ble han dømt til 100 piskeslag og ble landsforvist for seks år.

«Til større ære for Gud»

Alonso var en vever i Toledo i Spania. Han hadde tre døtre og var lam i den ene siden. Legen hans hadde sagt til dem som forhørte ham, at de kunne anvende tortur uten risiko — i hvert fall på den siden som ikke var lam. Alonso ble et offer for den spanske inkvisisjonen.

Hva bestod hans forbrytelse i? Han ble anklaget for å ha spist kjøtt på en fredag (det tydet på at han helte til jødedommen) og for bespottelse mot jomfru Maria (han skulle ha sagt at den ene av døtrene hans var mer jomfru enn Maria). Anklageren var presten på stedet.

Teologene gransket saken og uttalte at anklagene mot ham var et klart bevis for kjetteri. Hele prosedyren skulle etter sigende være ad majorem Dei gloriam (til større ære for Gud), men Alonso og de cirka 100 000 andre som ble forhørt av inkvisisjonen, så det ikke på den måten.

Det skulle ikke overraske noen at den spanske inkvisisjonen settes i forbindelse med religiøs undertrykkelse og fanatisme. Til og med ordet «inkvisisjon», som opprinnelig bare betydde «utspørring, undersøkelse», får nå folk til å tenke på tortur, urettferdighet og en ubarmhjertig ringeakt for menneskerettigheter. Hvordan kunne et slikt undertrykkende apparat bli dannet? Hva var målsettingen? Kan inkvisisjonen rettferdiggjøres som «et nødvendig onde»?

Inkvisisjonen — veien til enhet?

På 1200-tallet opprettet den katolske kirke inkvisisjonen i Frankrike, Tyskland, Italia og Spania. Hovedhensikten var å utrydde religiøse grupper med avvikende meninger som presteskapet mente var farlige for kirken. Da disse gruppene var blitt utryddet, mistet inkvisisjonen sin innflytelse, men den skulle komme til å få skjebnesvangre følger for mange spanjere et par hundre år senere.

I det 15. århundre undertvang de katolske monarkene Isabella og Ferdinand de siste av de muslimske moriskene, som hadde bebodd store deler av Spania i 800 år. Isabella og Ferdinand ville gjennomtvinge nasjonal enhet. De mente at religionen var et redskap som ville hjelpe dem til å nå det målet.

I september 1480 ble inkvisisjonen gjeninnført i Spania, men den var nå lagt direkte under staten. Formålet var å «rense nasjonen og fremme troens enhet». De katolske herskerne i Spania overtalte pave Sixtus IV til å sende ut en bulle som gav dem myndighet til å oppnevne inkvisitorer som skulle oppspore og straffe kjettere. Deretter finansierte staten inkvisisjonen og fastsatte dens retningslinjer. Et korstog som skulle gjennomtvinge streng religiøs ensretting av nasjonen, hadde begynt. Det var stort sett dominikaner- og fransiskanermunker som drev institusjonen, men monarkene hadde overoppsyn med det hele.

Dette var et fornuftsparti mellom kirke og stat. Kirken følte seg truet av de tusener av spanske jøder og morisker som var blitt tvunget til å omvende seg til katolisismen, men som var mistenkt for å holde fast ved sin tidligere tro. Senere skulle den komme til å bruke det samme apparatet overfor protestantiske grupper som oppstod i det etterfølgende århundret.

Inkvisisjonen viste seg også å være et mektig redskap for staten. Den undertrykte avvikende meninger, sørget for betydelige inntekter ved å beslaglegge sine offers eiendeler og samlet makten hos monarkiet. I over 300 år undertvang denne fryktede institusjonen det spanske folk.

Torquemada — den mest beryktede inkvisitoren

I 1483, tre år etter at inkvisisjonen gjenoppstod i Spania, ble Tomás de Torquemada, en dominikanermunk som ironisk nok var av jødisk herkomst, utnevnt til storinkvisitor. Hans grusomme behandling av dem som ble mistenkt for å være kjettere, kjente ingen grenser. Pave Sixtus IV lovpriste ham for å «vende [sin] nidkjærhet mot saker som bringer pris til Gud».

Pave Alexander VI ble imidlertid foruroliget over den måten Torquemada gikk fram på, og prøvde å redusere hans makt ved å utnevne to andre storinkvisitorer. Det var til liten nytte. Torquemada beholdt sin makt, og i den tiden han var storinkvisitor, lot han minst 2000 mennesker bli brent på bålet — «et redselsfullt brennoffer for intoleransen», ifølge The Encyclopædia Britannica. Tusener flyktet fra landet, mens utallige andre ble fengslet og torturert og fikk sin eiendom beslaglagt. Det ser ut til at Torquemada var overbevist om at han tjente Kristus. Kirkens lære rettferdiggjorde jo hans handlinger.a

Bibelen viser imidlertid at det lar seg gjøre å legge misforstått religiøs nidkjærhet for dagen. Paulus omtalte jøder i det første århundre som forfulgte de kristne, som mennesker som hadde «nidkjærhet for Gud, men ikke i samsvar med nøyaktig kunnskap». (Romerne 10: 2, NW) Jesus forutsa at misforstått nidkjærhet skulle få noen til å drepe uskyldige mennesker i den tro at de ’utførte en tjeneste for Gud’. — Johannes 16: 2.

Torquemadas fremgangsmåter illustrerer godt hvilke tragiske følger det får når nidkjærheten blir herdet av skinnhellighet i stedet for å bli mildnet av kjærlighet og nøyaktig kunnskap. Dette var ikke noen kristen måte å oppnå enhet i troen på.

Inkvisisjonen og Bibelen

På grunn av inkvisitorene var det i flere hundre år nesten umulig for spanjere å lese Bibelen på sitt eget språk. Bare det å eie en bibel på sitt morsmål ble betraktet som kjettersk av inkvisitorene. I 1557 utstedte inkvisisjonen et offisielt forbud mot Bibelen på samtlige av de språkene som ble talt i Spania. Utallige bibler ble brent.

Det var først i 1791 at en katolsk bibel på spansk ble trykt i Spania. Den var basert på den latinske oversettelsen Vulgata. Den spanske kirkes første fullstendige oversettelse fra originalspråkene, NacarColunga-bibelen, kom ikke ut før i 1944.

Hvor stor makt inkvisisjonen hadde i denne forbindelse, fremgår også av at selv håndskrevne eksemplarer av Bibelen på spansk i kongens private bibliotek i El Escorial ble gransket av storinkvisitoren. Man kan fremdeles se ordet «forbudt» på forsatsbladet til noen av disse verkene.

Det at det i så mange hundre år var forbudt å lese Bibelen i Spania, har kanskje vært en faktor som har bidratt til at det spanske folk i dag viser så stor interesse for Bibelen. Mange spanjere har nå sin egen bibel og er oppriktig interessert i å få vite hva Bibelen virkelig lærer.

Inkvisisjonens sanne ansikt

Inkvisisjonen gav næring til griskhet og mistanke. Pave Sixtus IV klaget over at inkvisitorenes gulltørst var større enn den religiøse nidkjærheten. Alle rike risikerte å bli angitt, og selv om de kanskje ble «forsont med kirken» under inkvisisjonsprosessen, ville deres rikdommer i alle fall bli beslaglagt.

Andre ble dømt etter sin død, og arvingene ble sittende igjen uten en øre. Dommen ble ofte felt på grunnlag av vitnesbyrd fra anonyme angivere som mottok en viss prosent av de beslaglagte rikdommene. Den utstrakte bruken av spioner og angivere frembrakte et klima av frykt og mistanke. Ofte ble det gjort bruk av tortur for å få navnene på «andre kjettere», noe som førte til at mange uskyldige mennesker ble arrestert på det spinkleste grunnlag.

Sterke antisemittiske holdninger spilte også en avgjørende rolle. Elvira del Campo i Toledo ble for eksempel i 1568 anklaget for å ha tatt på seg rene klær om lørdagen og avholdt seg fra å spise svinekjøtt, og man mente at begge deler var beviser for at hun i all hemmelighet bekjente seg til jødedommen. Mens hun ubarmhjertig ble torturert på pinebenken, tryglet hun: «Mine herrer, hvorfor sier dere ikke til meg hva dere vil jeg skal si?» Under neste omgang med tortur ble hun nødt til å tilstå at det ikke var fordi hun hadde dårlig mage, at hun mislikte svinekjøtt, men fordi hun sympatiserte med jødedommen.

Hjerte og sinn ikke beseiret

Det var imidlertid noen modige røster som hevet seg i protest, til og med i den tiden da inkvisisjonen stod på høyden av sin makt. Elio Antonio de Nebrija, en av de fremste lærde på den tiden, ble angitt til inkvisisjonen fordi han ville forbedre teksten i den latinske bibeloversettelsen Vulgata. Han protesterte: «Skal jeg tvinges til å si at jeg ikke vet det jeg vet? Hva slags slaveri eller hvilken makt er så despotisk som det?» Luis Vives, en annen lærd mann som opplevde at hele hans familie ble henrettet av inkvisisjonen, skrev: «Vi lever i en vanskelig tid da vi verken kan tale eller tie uten at det er forbundet med fare.»

På begynnelsen av 1800-tallet sa Antonio Puigblanch, en spansk forfatter og politiker som drev kampanje for å få avskaffet inkvisisjonen: «[Ettersom] inkvisisjonen er en kirkelig domstol, er dens strenghet uforenelig med den barmhjertige ånd som burde kjennetegne tjenere for evangeliet.» Også i dag er det mange oppriktige katolikker som har vanskelig for å forstå den rolle kirken spilte under inkvisisjonen.

Vi kan derfor spørre: Ble folks hjerte og sinn virkelig beseiret ved hjelp av disse metodene? En historiker sier: «Inkvisisjonen klarte riktignok å gjennomtvinge ensretting når det gjaldt lære og seremonier, men den klarte ikke å inngi folk virkelig respekt for religion.»

Julián, en ung mann som studerte til katolsk prest, ble for eksempel sjokkert da han første gang leste om den rolle kirken spilte under inkvisisjonen. Læreren argumenterte med at ettersom Gud har skapt et helvete for å pine de onde der i all evighet, ville også kirken bruke pine når den fant det nødvendig. Men dette svaret fjernet ikke Juliáns tvil, og han forlot presteseminaret. Julio, en ung spansk advokat som allerede hadde sine tvil med hensyn til katolisismen, ble overbevist om at den katolske kirke ikke kunne være kristen, etter at han hadde lest en god del om inkvisisjonen.

Bruken av trusler, fengsling, tortur og henrettelser for å nå politiske og religiøse mål har virket mot sin hensikt. Den spanske kirke har fått en alvorlig plett på sitt rykte på grunn av sin undertrykkelse, og den høster fremdeles følgene av at den har sådd vold, hat og mistenksomhet.

Helliger hensikten midlet?

«Religiøs enhet for enhver pris» er en farlig tanke. Religiøs nidkjærhet kan lett bli til fanatisme. Det er en tragedie som man kan unngå ved å holde seg trofast til Bibelens prinsipper. De kristne i det første århundre beviste det.

The New Encyclopædia Britannica sier om de metodene de første kristne benyttet for å bevare enheten i lærespørsmål: «I kristendommens første tre århundrer var den straff kjettere fikk, utelukkende av åndelig karakter, vanligvis ekskommunikasjon.» Det var i overensstemmelse med Bibelens formaning: «Hold deg unda et vranglært menneske [fotnoten: en vranglært (kjetter)] når du har satt ham i rette en gang og to ganger.» — Titus 3: 10, norsk katolsk oversettelse av 1938.

Kristen krigføring

Bibelen omtaler forkynnelsen av det gode budskap som en åndelig krigføring. Målet er å ta «hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus». Det er behov for våpen for å oppnå varig enhet, men ikke torturredskaper. Det som trengs, er åndelige våpen, våpen som «har sin kraft fra Gud», og som blir brukt «med et mildt sinn og dyp respekt». — 2. Korinter 10: 3—5; 1. Peter 3: 15, 16, NW.

Vi kan heldigvis se fram til den tid da religionsforfølgelse vil være en saga blott. Gud har lovt at den tid snart skal komme da «ingen skader og ødelegger noe». Det vil bli oppnådd sann religiøs enhet, og hele jorden skal bli «fylt av kjennskap til Herren, som vannet dekker havets bunn». — Jesaja 11: 9; Åpenbaringen 21: 1—4.

[Fotnote]

[Bilder på side 24]

Kiste hvor offeret lå bundet i flere dager

[Rettigheter]

Exposición de Antiguos Instrumentos de Tortura, Toledo, Spania

[Rettigheter]

Exposición de Antiguos Instrumentos de Tortura, Toledo, Spania

[Bilder på side 25]

Her ble offeret hengt opp etter bakbundne hender

[Rettigheter]

Exposición de Antiguos Instrumentos de Tortura, Toledo, Spania

[Rettigheter]

Exposición de Antiguos Instrumentos de Tortura, Toledo, Spania

[Bilde på side 26]

Det hellige brorskaps fengsel i Toledo