Hvorfor så mye håpløshet?

HÅPET om et bedre liv — endelig oppfylt! Mange av dem som bodde i det som da var Øst-Tyskland, trodde dette da Berlinmuren falt i november 1989. Litt over et år senere klaget de imidlertid over at de «fant det kapitalistiske demokratiets barske verden vanskeligere å ha med å gjøre enn et liv skjermet av Berlinmuren». Resultatet? Tap av illusjoner og voksende håpløshet.

Vold i hjemmet og i nærmiljøet kan tvinge noen til å forlate sitt hjem for å lete etter trygghet, men få finner den. Noen kan til og med havne blant de hjemløse som holder til på gatene i byene. I noen land blir mange av disse ofre for et stivbent regelverk. De har ikke råd til et sted å bo, for de har ikke noen jobb. Men de kan ikke få noen jobb uten å ha en fast adresse. Sosialkontorene forsøker å hjelpe, men det tar lang tid å finne ut av problemene, og frustrasjonen og håpløsheten melder seg.

Mange kvinner blir i sin fortvilelse drevet til å ta virkelig drastiske skritt. Dr. Susan Edwards, som er lektor i rettsvitenskap, sier følgende i en rapport om kvinner og kriminalitet i 1990-årene: «Det at yngre kvinner involverer seg [i prostitusjon], kommer som et direkte resultat av pengenød, ikke som følge av familiebakgrunn eller mangel på selvkontroll.» (Women and Crime in the 1990s) Det er på lignende måte med unge menn som forlater hjemmet for å finne seg arbeid — de finner ofte ikke noe. I sin desperasjon ender noen av dem i klørne på fordervede forbryterbander som gir dem mat og husly mot at de lar seg bruke av homoseksuelle.

Harde politiske realiteter, vold, økonomiske vanskeligheter — alt dette kan skape håpløshet i varierende grad. Selv ikke mennesker med høy utdannelse går fri, idet de prøver å opprettholde en flott livsstil samtidig som de skal ta hånd om stadig voksende økonomiske problemer. Hva er resultatet? «Undertrykkelse kan få den vise til å handle vettløst,» som fortidens kong Salomo sa.a (Forkynneren 7: 7, NW) Ja, håpløshet får stadig flere til å velge den mest drastiske utveien — selvmord.

Den mest drastiske utveien

Det at selvmord forekommer så ofte blant unge, viser at også de er berørt av håpløshetens kvaler. En britisk spaltist spurte: «Hva er det med vår tidsalder som forårsaker så mye håpløshet blant tenåringer?» I en undersøkelse som gjaldt barn mellom 8 og 16 år som var blitt innlagt på sykehus etter å ha forsøkt å forgifte seg, sier dr. Eric Taylor ved London’s Institute of Psychiatry: «En ting som var påfallende, var at så mange av disse barna var fortvilt og følte håpløshet når det gjaldt forskjellige ting.» Storbritannia har hvert år cirka 100 000 tilfelle av at folk med vilje tar gift uten at dette medfører døden, noe som egentlig er desperate rop om hjelp.

En britisk veldedighetsinstitusjon satte i gang en kampanje for å lytte medfølende til dem som var fortvilt. Dens rådgivere hevdet at de på denne måten kunne tilby «alternativer til døden». Likevel innrømmer de at de ikke er i stand til å løse de problemene som gjør folk fortvilt.

Selvmordshyppigheten gjenspeiler «graden av fremmedgjøring og mangelen på sosial samhørighet i samfunnet,» sier avisen The Sunday Correspondent. Hvorfor er selvmordshyppigheten så stor i dag? Avisen anklager «hjemløshet, større alkoholforbruk, AIDS-trusselen og nedleggingen av mentalsykehus» for å være faktorer som bringer enkelte så dypt ned i fortvilelse og håpløshet at de anser det å ta sitt eget liv for å være den eneste løsningen på problemene.

Er det mulig å fordrive håpløsheten? Ja! «Rett dere opp og løft deres hoder,» lyder Jesu styrkende rop! (Lukas 21: 28) Hva mente han? Hvilket håp finnes det?

[Fotnote]