Svarer du når noen kaller på deg?

FORTALT AV SHINICHI TOHARA

I DEN første delen av mitt liv påkalte jeg ikke Gud, og jeg så heller ikke hen til hans ledelse. Besteforeldrene mine hadde emigrert fra Japan til Hawaii, og foreldrene mine var buddhister. De gikk ikke særlig aktivt inn for religionen sin, så jeg tenkte ikke så mye på Gud da jeg vokste opp.

Så lærte jeg om utviklingsteorien og begynte å tenke på hvor tåpelig det var å tro på Gud. Men etter hvert som jeg fortsatte på skolen, fikk jeg innblikk i fagene astronomi, fysikk og biologi. Om kvelden stirret jeg opp mot himmelen og lurte på hvordan alle stjernene var blitt til. En liten stemme inni meg begynte å spørre: ’Kan det tenkes at det finnes en Gud som styrer alt dette?’ Etter hvert følte jeg at det måtte være Noen der ute. I mitt hjerte begynte jeg å spørre: ’Hvem er denne Gud?’

Etter at jeg var ferdig med videregående skole, ble jeg opptatt av mitt arbeid som maskinarbeider på et bryggeri som laget sake (japansk risbrennevin), og hadde ikke tid til å meditere nærmere over Guds eksistens. Snart traff jeg Masako, som ble min kone i 1937, og etter hvert ble vi velsignet med tre barn. Masako har vist seg å være en trofast livsledsager og en hardt arbeidende mor.

Nå som jeg hadde familie, tenkte jeg alvorlig over framtiden. Jeg begynte igjen å gå ut og stirre opp mot stjernene. Jeg var overbevist om at det fantes en Gud. Jeg visste ikke hvem Gud var, men begynte likevel å be til ham. Om og om igjen bad jeg inntrengende: ’Hvis du er der ute et eller annet sted, så vær så snill å hjelpe familien min til å finne veien til lykke.’

Til slutt ble min bønn hørt

Vi hadde bodd sammen med foreldrene mine helt siden vi giftet oss, men i 1941 flyttet vi for oss selv i Hilo på Hawaii. Den 7. desember 1941, like etter at vi hadde flyttet inn i vårt nye hjem, angrep japanerne Pearl Harbor. Situasjonen var spent, og alle var bekymret for framtiden.

En måned etter angrepet på Pearl Harbor holdt jeg på med å vaske bilen da en mann kom bort til meg og tilbød meg en bok som het «Children» (Barn). Han presenterte seg som Ralph Garoutte, et av Jehovas vitner. Jeg skjønte ikke hva han sa, men jeg var interessert i Gud, så jeg tok imot boken. Uken etter kom Ralph tilbake og tilbød meg et bibelstudium. Selv om jeg hadde hørt om Bibelen, var dette faktisk første gangen jeg så en bibel. Jeg tok imot tilbudet om et bibelstudium, og min kone og den yngre søsteren hennes ble med på studiet.

Den sannhet at Bibelen er Guds Ord, gjorde virkelig inntrykk på meg. (2. Timoteus 3: 16, 17) Det at Jehova hadde en hensikt, var enda mer fantastisk. Han var den Skaperen som jeg hadde lett etter! (Jesaja 45: 18) Vi ble henrykt da vi lærte at det opprinnelige paradiset, som hadde gått tapt, skulle gjenopprettes igjen her på jorden, og at vi kunne få komme inn i det. (Åpenbaringen 21: 1—4) Her var svaret på min bønn til Gud!

Vi snakket med alle og enhver om disse sannhetene som vi nettopp hadde funnet. Foreldrene mine syntes at vi var sprø, men det tok ikke motet fra oss. Den 19. april 1942, da vi hadde studert Bibelen intenst i tre måneder, ble min kone og jeg døpt som symbol på vår innvielse til vår Gud, Jehova. Masakos yngre søster Yoshi og mannen hennes, Jerry, som hadde studert Bibelen sammen med oss, ble døpt samtidig med oss. Vi hadde bare en begrenset kunnskap om de hellige skrifter, men den kunnskapen vi hadde, var tilstrekkelig til å gi oss et ønske om å tjene Gud.

Mens den annen verdenskrig ennå raste, gikk jeg ut fra at enden for denne ordning var nær forestående, og min kone og jeg følte at vi var nødt til å advare folk om dette. Ekteparet Garoutte var vårt eksempel i denne henseende. Både Ralph og hans kone tjente som pionerer eller heltidsforkynnere. Jeg sammenlignet min situasjon med Ralphs. Han var gift og hadde fire barn. Jeg var gift og hadde bare tre barn. Hvis han kunne greie det, burde jeg også være i stand til det. Så måneden etter at vi var blitt døpt, søkte vi om å få begynne i pionertjenesten.

Selv før pionersøknaden min ble innvilget, kvittet jeg meg med alle unødvendige ting, deriblant gitaren, saksofonen og fiolinen min. Jeg hadde vært en ivrig musiker, men nå gav jeg avkall på alt unntatt det lille munnspillet mitt. Og jobben min på bryggeriet virket ikke lenger så spennende. (Filipperne 3: 8) Jeg bygde en campingvogn og ventet på å se om Jehova ville besvare mine bønner om å bli brukt. Jeg måtte ikke vente lenge. Vi fikk innvilget pionersøknadene våre med virkning fra 1. juni 1942. Vi begynte å tjene Jehova på heltid med en gang, og det er en beslutning som vi aldri har angret på.

Pionerer på Hawaii

Sammen med ekteparet Garoutte besøkte vi Hawaii, den største av Hawaii-øyene, og var blant annet i det berømte kaffedistriktet Kona og i Kau. Den gang brukte vi grammofon i tjenesten. Grammofonen var temmelig tung, men vi var fremdeles unge og sterke. Så med grammofonen i den ene hånden og en veske med bøker i den andre fulgte vi en hvilken som helst sti som kunne føre oss til folk med hørende ører på kaffeplantasjene og hvor som helst ellers. Etter å ha besøkt hele øya fikk vi så Kohala i den nordlige delen av øya som vårt distrikt. Kohala var en liten sukkerrørsplantasje, og befolkningen bestod av europeere, filippinere, kinesere, hawaiere, japanere og portugisere. Hver befolkningsgruppe hadde sine egne skikker, forestillinger, oppfatninger og religioner.

Da jeg begynte som pioner, sluttet jeg med verdslig arbeid for godt. En tid levde vi av sparepengene mine, og når behovet oppstod, drog jeg ut for å fange fisk med spyd. Overraskende nok kom jeg alltid hjem med fisk. Vi samlet grønnsaker og urter som vokste langs veikanten, og hadde det til kvelds. Jeg laget en ovn av galvanisert tinn, og Masako lærte å bake brød. Det var det beste brødet jeg noen gang har smakt.

Da vi drog til Honolulu for å overvære et kristent stevne i 1943, inviterte Donald Haslett, som da var avdelingstilsynsmann på Hawaii, oss til å flytte dit og bo i en liten leilighet som lå over Selskapet Vakttårnets garasje. Jeg ble vaktmester for avdelingskontorets eiendom, og de neste fem årene gledet jeg meg over å tjene som pioner.

En uventet innbydelse

I 1943 hørte vi at Selskapet hadde opprettet en skole for å utdanne misjonærer med tanke på tjeneste i andre land. Å, som vi skulle ønske at vi kunne gå på den skolen! Men familier med barn ble ikke innbudt, så vi tenkte ikke noe mer på det. I 1947 fortalte bror Haslett oss imidlertid at Selskapet ønsket å vite om det var noen hawaiere som var villige til å tjene i Japan. Han spurte oss hva vi syntes om dette, og jeg sa som Jesaja: «Send meg!» (Jesaja 6: 8) Min kone følte det på samme måte. Vi nølte ikke med å følge dette kallet fra Jehova.

Vi ble derfor innbudt til å overvære Vakttårnets bibelskole Gilead og få opplæring som misjonærer. Innbydelsen omfattet de tre barna våre. Fem andre, Donald og Mabel Haslett, Jerry og Yoshi Toma og Elsie Tanigawa, ble også innbudt, og vi reiste sammen til New York vinteren 1948.

Vi reiste med buss tvers over kontinentet. Etter tre dager på bussen var vi slitne alle sammen, og bror Haslett foreslo at vi skulle gjøre et opphold og overnatte på et hotell. Da vi gikk av bussen, kom en mann bort til oss og ropte: «Japser! Jeg drar hjem og henter geværet og skyter dem!»

«De er ikke japanere,» sa bror Haslett. «De er hawaiere. Ser du ikke forskjell?» Hans snarrådige bemerkning reddet oss.

Gikk vi virkelig i Gileads 11. klasse? Det virket som en vidunderlig drøm. Men det gikk snart opp for oss at drømmen var blitt til virkelighet. I klassen vår var 25 elever blitt plukket ut av den daværende presidenten for Selskapet Vakttårnet, Nathan H. Knorr, til å få opplæring med tanke på misjonærtjeneste i Japan. Siden jeg var av japansk avstamning og snakket noe japansk, fikk jeg i oppdrag å lære disse elevene språket. Ettersom jeg ikke snakket flytende japansk, var dette ingen lett oppgave — men på en eller annen måte klarte vi oss alle sammen.

På den tiden var sønnen vår, Loy, ti år gammel, og døtrene våre, Thelma og Sally, var seks og åtte år gamle. Hva gjorde de mens vi gikk på skolen? De gikk også på skolen! De ble hentet med buss om morgenen og ble kjørt tilbake senere på dagen. Etter skoletid arbeidet Loy sammen med brødrene på Selskapets farm, og Thelma og Sally arbeidet på vaskeriet og brettet lommetørklær.

Jeg forbereder meg mentalt på det ukjente

Da vi ble uteksaminert fra Gilead, den 1. august 1948, var vi spent på å komme til vårt tildelte misjonærdistrikt. Bror Haslett drog i forveien for å finne et sted hvor misjonærene kunne bo. Til slutt fant han et toetasjes hus i Tokyo, og den 20. august 1949 reiste familien vår av gårde til det som skulle bli vårt hjem.

Før vi kom til Japan, hadde jeg ofte tenkt på dette orientalske landet. Jeg reflekterte over den lojalitet som det japanske folk viste sine menneskelige herrer og sin keiser. Mange japanere gav sitt liv for disse menneskelige herskerne. Under den annen verdenskrig gav selvmordspiloter sitt liv for keiseren ved å styre flyene sine mot skorsteinene på fiendtlige krigsskip. Jeg husker at jeg tenkte at hvis det japanske folk var så trofaste mot menneskelige herrer, hva ville de ikke da gjøre hvis de fant den sanne Herre, Jehova?

Da vi kom til Japan, var det bare sju misjonærer og en håndfull forkynnere i hele landet. Vi tok alle sammen fatt på arbeidet, og jeg strevde for å bli bedre i språket og startet bibelstudier med mange som i sitt hjerte søkte etter Gud. Mange av de første som jeg studerte Bibelen med, har forblitt trofaste fram til i dag.

Misjonærtjeneste med barn

Hvordan kunne vi klare å være misjonærer når vi hadde tre mindreårige barn å ta hånd om? Det var Jehova som holdt oss oppe ved sin kraft. Vi fikk en liten godtgjørelse fra Selskapet, og Masako laget klær til barna. Dessuten fikk vi hjelp av foreldrene mine.

Etter at Loy var ferdig med videregående skole, tjente han en tid ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Japan. Men på grunn av helseproblemer bestemte han seg for å vende tilbake til Hawaii og få behandling der. Han og hans kone tjener nå Jehova trofast i California. Hans ekteskap har resultert i at vi er blitt velsignet med fire trofaste barnebarn. De er alle sammen døpt, og en av dem tjener sammen med sin kone ved Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn.

Døtrene mine, Thelma og Sally, fikk misjonærstatus da de vokste opp. Thelma tjener nå som misjonær i byen Toyama. Sally giftet seg med en misjonærbror, Ron Trost, som nå har vært reisende tilsynsmann i Japan i over 25 år.

Fra nord til sør

Etter at vi hadde tilbrakt to år i Tokyo, ble vi sendt til Osaka og bodde der i to år. Deretter ble vi sendt til Sendai i den nordlige delen av landet, der vi tjente i cirka seks år. Årene i Sendai gjorde det lettere for oss å tilpasse oss det neste distriktet vi ble sendt til, nemlig Japans nordligste øy, Hokkaido. Det var på Hokkaido døtrene våre fikk misjonærstatus. Det var også her vi måtte venne oss til vintertemperaturer som noen ganger lå under frysepunktet. Etter å ha bodd i det tropiske klimaet på Hawaii var dette litt av en overgang!

Så en dag fikk jeg en nytt kall i form av et brev fra Selskapet. Jeg ble bedt om å opprette et avdelingskontor på Okinawa, som fremdeles var under amerikansk herredømme. Det å flytte fra Japans kalde nordspiss til det som nå er blitt Japans sørligste prefektur, ville utgjøre en stor utfordring. Hva ville jeg gjøre? Selv om jeg følte meg utilstrekkelig, reiste jeg til Okinawa i november 1965, og min alltid trofaste hustru ble med. Ville livet på Okinawa være som livet i Japan? Hva med kulturen? Ville folk reagere positivt på Jehovas frelsesbudskap?

Da vi kom til Okinawa, var det færre enn 200 forkynnere der. Nå er det over 2000. I begynnelsen tjente jeg dels som kretstilsynsmann, dels som avdelingstilsynsmann. Det å reise rundt på øyene hjalp meg til å knytte nære vennskap med brødrene der, og jeg betrakter det som et privilegium å ha tjent dem.

Fri for problemer?

Misjonærtjenesten betydde på ingen måte at vi var fri for problemer. Under en ferie i De forente stater i 1968 ble Masako syk og måtte gjennomgå en operasjon. Hun fikk fjernet en svulst fra tarmene og følte seg betydelig bedre. Vi hadde ingen sykeforsikring og var bekymret for om vi ville være i stand til å vende tilbake til misjonærdistriktet vårt. Men til vår store overraskelse sørget våre venner i troen for alt.

Selv er jeg nå diabetiker og sliter med de problemene som følger med denne sykdommen. Jeg er ikke blind, men synet mitt er blitt vesentlig svekket. Men ved Jehovas kjærlige godhet kan jeg regelmessig ta til meg åndelig føde ved å lytte til kassettinnspillinger av Vakttårnet og Våkn opp! Brødre og søstre i troen hjelper også ved å lese forskjellig stoff for meg.

Hvordan kunne jeg fortsette å holde offentlige foredrag når synet mitt var svekket? Først talte jeg foredragene mine inn på bånd og fikk dem spilt over høyttaleranlegget mens jeg mimet. Men etter forslag fra datteren min fant jeg en bedre metode. Nå tar jeg opp foredragene mine på en liten kassettspiller og holder dem mens jeg lytter til det jeg har talt inn, i hodetelefoner.

Hver gang vi har stått overfor virkelige problemer, har vi aldri unnlatt å be til Jehova. Jehova har løst problemene, og det har brakt velsignelser som senere alltid har virket større enn selve problemene. Den eneste måten vi kan uttrykke vår takknemlighet på, er å fortsette i tjenesten for ham.

Etter 23 år på Okinawa ble vi igjen sendt til det stedet der vi hadde tjent den første tiden etter at vi kom til Japan. Selskapets hovedkontor og det største av misjonærhjemmene ligger på tomten til den toetasjes bygningen i Tokyo som bror Haslett kjøpte for mange år siden.

Foruten Masako og meg er det nå 11 i familien vår som tjener som misjonærer i Japan. Alle betrakter det som et stort privilegium å ha sett den vekst som Jehova har gitt dette landet, der buddhismen og shintoismen er så framherskende. Arbeidet i Japan hadde en beskjeden begynnelse, men ved Jehovas kraft er det blitt dannet et «folk» som består av over 167 000 forkynnere av det gode budskap. — Jesaja 60: 22.

Da jeg kalte på Gud, svarte han meg. Da han innbød meg til større oppgaver, reagerte jeg positivt. Min kone og jeg føler at vi bare har gjort det vi burde gjøre. Hvordan er det med deg? Svarer du når din Skaper kaller på deg?

[Bilde på side 28]

Familien Tohara og noen av de pionerene de samarbeidet med på Hawaii i 1942

[Bilde på side 29]

Barna i familien Tohara på Gilead i 1948

[Bilde på side 31]

Shinichi og Masako Tohara har vært misjonærer i 43 år og er glade for at de tok imot kallet