Fra keiserdyrkelse til sann tilbedelse

FORTALT AV ISAMU SUGIURA

Selv om det i 1945 var opplagt at Japan ville komme til å tape den annen verdenskrig, følte vi oss overbevist om at kamikaze («den guddommelige vind») ville blåse og beseire fienden. Uttrykket «kamikaze» viser til de sterke stormene som to ganger, i 1274 og 1281, ødela store deler av den mongolske invasjonsflåten utenfor kysten av Japan og tvang mongolene til å trekke seg tilbake.

DA KEISER Hirohito den 15. august 1945 kunngjorde at Japan hadde overgitt seg til de allierte styrker, ble derfor forhåpningene til omkring hundre millioner mennesker som hadde forgudet ham, knust. Jeg var den gang skolegutt, og også mine forhåpninger ble knust. Jeg spurte meg selv: «Hvis ikke keiseren er den levende Gud, hvem er det da? Hvem kan jeg nå stole på?»

Ikke desto mindre åpnet i virkeligheten Japans nederlag i den annen verdenskrig muligheten for meg og tusener av andre japanere til å lære om den sanne Gud, Jehova. Men før jeg forteller om de forandringer jeg har måttet foreta, vil jeg gjerne få gjøre deg kjent med min religiøse oppdragelse.

Tidlig religiøs påvirkning

Jeg ble født i byen Nagoya den 16. juni 1932 og var den yngste av fire gutter. Far arbeidet som landmåler i kommunen. Mor var et ivrig medlem av den shintoistiske sekten Tenrikyo, og den eldste broren min hadde fått religiøs opplæring for å bli lærer i Tenrikyo. Mor og jeg stod hverandre spesielt nær, og hun pleide å ta meg med dit gruppens medlemmer kom sammen for å tilbe.

Jeg ble opplært til å bøye hodet og be. Tenrikyo-religionen forkynte troen på en skaper som ble kalt Tenri O no Mikoto, samt på ti mindre guddommer. Sektens medlemmer praktiserte helbredelse ved bønn, og de la vekt på å tjene andre og utbre sin tro.

Som gutt var jeg svært vitebegjærlig. Jeg undret meg over månen og de utallige stjernene på nattehimmelen. Jeg lurte også på hvor langt verdensrommet strakte seg utover den himmelen vi kan se. Jeg syntes det var fascinerende å legge merke til hvordan eggplantene og agurkene som jeg hadde plantet i den lille kjøkkenhagen bak huset vårt, vokste. Det å iaktta naturen styrket min tro på Gud.

Krigsårene

Mine første skoleår, fra 1939 til 1945, falt sammen med den annen verdenskrig. I undervisningen på skolen ble det lagt vekt på keiserdyrkelse, som var en viktig del av shintoismen. Vi ble undervist i shushin, noe som innebar moralsk opplæring med nasjonalistiske og militaristiske overtoner. Flagghilsningsseremonier, det å synge nasjonalsangen, det å studere de keiserlige dekreter for utdanning og det å vise et bilde av keiseren spesiell ære var alt sammen en del av våre rutiner ved skolen.

Vi oppsøkte også den lokale shintohelligdommen for å be Gud om seier for den keiserlige hær. To av mine kjødelige brødre var i militæret. Fordi jeg var blitt religiøst og nasjonalistisk indoktrinert, gledet jeg meg over nyheter om den japanske hærs framgang.

Siden Nagoya var et senter for den japanske flyindustrien, var byen et viktig angrepsmål for det amerikanske flyvåpen. Om dagen fløy bombefly av typen B-29 Superfortress i formasjon i cirka 9000 meters høyde over byen, mens de slapp enorme mengder bomber over fabrikkområdene. Om natten ble bombefly ved hjelp av lyskastere observert i så lav høyde som 1300 meter. Gjentatte luftangrep med brannbomber forårsaket fortærende infernoer i boligområdene. I løpet av de siste ni månedene av krigen ble Nagoya alene utsatt for 54 luftangrep, noe som førte til mange lidelser og til at flere enn 7700 ble drept.

På denne tiden hadde krigsskip begynt å bombardere ti kystbyer, og folk snakket om en mulig landsetting av amerikanske styrker nær Tokyo. Kvinner og unge gutter fikk opplæring i å slåss med bambusspyd for å forsvare landet. «Ichioku Sougyokusai» var mottoet vårt. Det betydde: «Heller død over hundre millioner enn overgivelse.»

Den 7. august 1945 skrev en avis: «En ny slags bombe sluppet over Hiroshima.» To dager senere ble enda én sluppet over Nagasaki. Dette var atombomber, og vi ble senere fortalt at de til sammen hadde krevd mer enn 300 000 liv. Så, den 15. august, etter at jeg hadde vært med på en øvelse der vi hadde marsjert med geværer av tre, fikk vi høre keiserens kunngjøring om at Japan hadde overgitt seg. Vi hadde vært overbevist om at vi kom til å vinne, men nå var vi sønderknust.

Jeg får et nytt håp

Etter hvert som de amerikanske troppenes okkupasjon skred fram, begynte vi gradvis å akseptere at USA hadde vunnet krigen. Det ble innført demokrati i Japan. Det ble også vedtatt en ny grunnlov som garanterte religionsfrihet. Levevilkårene var tøffe, det var lite mat, og i 1946 døde far av underernæring.

På denne tiden begynte vi å få engelskundervisning ved den skolen som jeg gikk på, og radiostasjonen NHK startet et engelsk samtaleprogram. I fem år lyttet jeg daglig til dette populære programmet mens jeg fulgte med i læreboken. Dette fikk meg til å drømme om en dag å dra til USA. Fordi jeg var blitt skuffet over shintoismen og buddhismen, begynte jeg å tenke at sannheten om Gud kanskje var å finne i Vestens religioner.

Tidlig i april 1951 traff jeg Grace Gregory, en av Selskapet Vakttårnets misjonærer. Hun stod foran jernbanestasjonen i Nagoya og tilbød et engelsk nummer av Vakttårnet og en japansk brosjyre om et bibelsk emne. Den ydmykhet hun viste ved å ta del i et slikt arbeid, gjorde inntrykk på meg. Jeg tok imot begge publikasjonene og sa villig ja til tilbudet om et bibelstudium. Jeg lovte å komme hjem til henne for å studere Bibelen noen dager senere.

Da jeg satt på toget og begynte å lese i Vakttårnet, fanget det første ordet i den innledende artikkelen min oppmerksomhet. Det var «Jehova». Jeg hadde aldri sett det navnet før. Jeg ventet ikke å finne det i den lille engelsk-japanske ordboken jeg hadde på meg, men der var det! Det stod: «Jehova . . . , Bibelens Gud.» Nå hadde jeg begynt å lære om kristendommens Gud.

På mitt første besøk i misjonærhjemmet fikk jeg høre om et bibelsk foredrag som skulle bli holdt noen uker senere av Nathan H. Knorr, Selskapet Vakttårnets daværende president. Han skulle besøke Japan sammen med sin sekretær, Milton Henschel, og skulle blant annet komme til Nagoya. Selv om min bibelkunnskap var begrenset, gledet jeg meg veldig over foredraget og over samværet med misjonærene og andre som var til stede.

Etter å ha studert i omkring to måneder med Grace hadde jeg lært de grunnleggende sannhetene om Jehova, Jesus Kristus, gjenløsningen, Satan Djevelen, Harmageddon og håpet om en paradisisk jord. Det gode budskap om Riket var nettopp den slags budskap som jeg hadde vært på leting etter. Samtidig med at jeg gikk i gang med å studere, begynte jeg også å overvære menighetsmøtene. Jeg satte stor pris på den vennlige atmosfæren som hersket på disse møtene, hvor misjonærene fordomsfritt omgikkes japanere og satt på tatami (vevde stråmatter) sammen med oss.

I oktober 1951 ble det første kretsstevnet i Japan holdt, i Nakanoshima offentlige forsamlingssal i byen Osaka. Det var færre enn 300 Jehovas vitner i hele Japan; likevel var det omkring 300 mennesker som overvar stevnet, innbefattet nærmere 50 misjonærer. Jeg hadde til og med en liten post på programmet. Det jeg fikk se og høre, gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg tok en beslutning i mitt hjerte om å tjene Jehova hele livet. Dagen etter ble jeg døpt i det lunkne vannet i et offentlig bad i nærheten.

Pionertjenestens gleder

Jeg ønsket å bli pioner, som Jehovas vitners heltidsforkynnere kalles, men jeg følte meg også forpliktet til å være med på å forsørge min familie. Da jeg tok mot til meg og fortalte sjefen min om mitt ønske, sa han til min overraskelse: «Jeg skal med glede samarbeide med deg, hvis det er det som vil gjøre deg lykkelig.» Jeg ble nå i stand til å arbeide bare to dager i uken og kunne fremdeles hjelpe mor med å dekke husholdningsutgiftene. Jeg følte meg virkelig som en fugl sluppet ut fra sitt bur.

Forholdene bedret seg stadig, så den 1. august 1954 begynte jeg som pioner i et distrikt som lå bak jernbanestasjonen i Nagoya, bare noen minutters gange fra det stedet der jeg først hadde truffet Grace. Flere måneder senere fikk jeg i oppdrag å tjene som spesialpioner i Beppu, en by på den vestlige øya Kyushu. Tsutomu Miura ble utnevnt til å være min partner.a På den tiden var det ikke en eneste menighet av Jehovas vitner på hele øya, men nå finnes det flere hundre av dem, fordelt på 22 kretser.

En forsmak på den nye verden

Da bror Knorr i april 1956 igjen besøkte Japan, bad han meg lese høyt noen avsnitt fra et engelsk nummer av Vakttårnet. Han sa ikke hvorfor, men noen måneder senere mottok jeg et brev med invitasjon til å gjennomgå den 29. klassen ved misjonærskolen Gilead. I november det året tok jeg derfor fatt på en spennende reise til USA, noe som var en oppfyllelse av den drømmen jeg lenge hadde hatt. Det at jeg i et par måneder fikk bo og arbeide sammen med den store Betel-familien i Brooklyn, styrket min tillit til Jehovas synlige organisasjon.

I februar 1957 kjørte bror Knorr tre av oss elever til Gilead-skolen, som da holdt til i South Lansing i den nordlige delen av staten New York. De neste fem månedene var jeg på Gilead-skolen, hvor jeg ble undervist ut fra Jehovas Ord og fikk bo i vakre omgivelser sammen med mine medelever. Det hele gav meg en forsmak på den paradisiske jord. Ti av de 103 elevene, meg selv innbefattet, ble sendt til Japan.

Jeg setter stor pris på mine oppdrag

Da jeg vendte tilbake i oktober 1957, var det omkring 860 vitner i Japan. Jeg ble sendt ut i reisetjenesten som kretstilsynsmann, men fikk først noen dagers opplæring av Adrian Thompson i Nagoya. Min krets strakte seg fra Shimizu, nær fjellet Fujiyama, til øya Shikoku og innbefattet slike store byer som Kyoto, Osaka, Kobe og Hiroshima.

I 1961 ble jeg utnevnt til å være områdetilsynsmann. Dette innebar å reise en strekning på cirka 3000 kilometer, fra den snødekte øya Hokkaido i nord til den subtropiske øya Okinawa og til og med helt til Sakishima-øyene nær Taiwan.

I 1963 ble jeg så invitert til et timåneders kurs ved Gilead-skolen på Betel i Brooklyn. Under kurset understreket bror Knorr hvor viktig det er å ha en rett innstilling til de arbeidsoppgaver en får. Han sa at det å vaske toaletter er en oppgave som er like viktig som det å arbeide på et kontor. Han sa videre at hvis toalettene ikke er rene, vil det virke inn på hele Betel-familien og dens arbeid. Senere, da nettopp det å vaske toaletter ble en del av mitt arbeid på Betel i Japan, mintes jeg dette rådet.

Etter at jeg hadde kommet tilbake til Japan, ble jeg igjen sendt ut i reisetjenesten. Et par år senere, i 1966, giftet jeg meg med Junko Iwasaki, som da tjente som spesialpioner i byen Matsue. Lloyd Barry, som da tjente som avdelingstilsynsmann i Japan, holdt en hjertevarmende vielsestale. Junko sluttet seg så til meg i reisetjenesten.

Vi fikk nye oppdrag da jeg i 1968 ble bedt om å komme til avdelingskontoret i Tokyo for å arbeide med oversettelse. Men på grunn av mangel på boligrom på Betel pendlet jeg fra bydelen Sumida i Tokyo, og Junko tjente som spesialpioner sammen med den lokale menigheten der. På denne tiden var det blitt behov for et større avdelingskontor. I 1970 ble det derfor kjøpt en eiendom i byen Numazu, ikke langt fra Fujiyama. Der ble det bygd et treetasjes trykkeri og en boligbygning. Før byggingen tok til, ble flere bygninger på eiendommen brukt til Kurs i Rikets tjeneste, et kurs som gir opplæring til tilsynsmenn i menighetene. Jeg fikk det privilegium å undervise ved dette kurset, og Junko laget mat til elevene. Det var gripende å oppleve at hundrevis av kristne menn fikk spesiell opplæring med tanke på tjenesten.

En ettermiddag mottok jeg et iltelegram. Mor var blitt innlagt på sykehus, og tilstanden var svært kritisk. Jeg tok lyntoget til Nagoya og skyndte meg til sykehuset. Hun var bevisstløs, men jeg tilbrakte natten ved sengen hennes. Hun døde tidlig morgenen etter. Mens jeg drog tilbake til Numazu, klarte jeg ikke å holde tårene tilbake da jeg mintes de tøffe tidene hun hadde gjennomlevd, og den hengivenhet hun hadde hatt for meg. Hvis det er Jehovas vilje, får jeg se henne igjen i oppstandelsen.

Avdelingskontoret i Numazu ble snart for lite for oss. Det ble derfor kjøpt en tomt på 70 mål i byen Ebina, og byggingen av et nytt kompleks ble påbegynt i 1978. Nå er all tilgjengelig plass på denne eiendommen brukt til trykkeri- og boligbygninger, samt en stevnehall med plass til flere enn 2800. Den siste utvidelsen, som omfatter to boligbygg på 13 etasjer hver og en femetasjes parkerings- og servicebygning, ble fullført tidligere i år. Betel-familien teller nå omkring 530, men med de utvidelser som nå er foretatt, er det plass til omkring 900.

Mange grunner til glede

Det har vært spennende å oppleve Bibelens profeti gå i oppfyllelse — å se ’den ringe vokse til en mektig nasjon’. (Jesaja 60: 22) Jeg husker at en av mine kjødelige brødre så langt tilbake som i 1951 spurte meg: «Hvor mange Jehovas vitner er det i Japan?»

«Omkring 260,» svarte jeg.

«Er det alt?» spurte han i en nedlatende tone.

Jeg husker at jeg tenkte med meg selv: «Tiden vil vise hvor mange mennesker i dette shinto-buddhistiske landet Jehova vil dra til tilbedelsen av seg.» Og Jehova har gitt svaret. I dag finnes det ikke lenger noe ledig distrikt for forkynnelse i Japan, og antallet av sanne tilbedere av Jehova har steget til over 222 000, fordelt på 3800 menigheter.

De siste 44 årene av mitt liv, de årene jeg har vært i heltidstjenesten — 32 av dem sammen med min kjære kone — har vært spesielt lykkelige. I 25 av disse årene har jeg tjent i oversettelsesavdelingen på Betel. I september 1979 ble jeg også invitert til å bli medlem av utvalget ved Jehovas vitners avdelingskontor i Japan.

Det har vært et privilegium og en velsignelse å ha hatt en liten andel i å hjelpe oppriktige, fredselskende mennesker til å komme til tilbedelsen av Jehova. Mange har gjort akkurat som jeg gjorde — de har byttet ut dyrkelse av keiseren med tilbedelse av den eneste sanne Gud, Jehova. Det er mitt inderlige ønske å hjelpe mange flere til å stille seg på Jehovas seirende side og oppnå evig liv i den fredfylte, nye verden. — Åpenbaringen 22: 17.

[Fotnote]

[Bilde på side 29]

Keiserdyrkelsen stod sentralt i undervisningen på skolen

[Rettigheter]

The Mainichi Newspapers

[Bilde på side 29]

I New York sammen med bror Franz

[Bilde på side 29]

Sammen med min kone, Junko

[Bilde på side 31]

I arbeid på oversettelsesavdelingen