«Her er jeg. Send meg!»
Fortalt av Wilfred John
Bevæpnede burmanske militærvakter angrep oss fra begge sider av elven. Med bajonettene montert og geværene skuddklare vasset de uti til livet og omringet oss under en bro hvor en vei krysset elven.
HAN som var sammen med meg, og jeg ble vettskremt. Hva skulle dette bety? Selv om vi ikke kunne språket deres, forstod vi snart hva det dreide seg om — vi var under arrest. Med bare et håndkle rundt livet ble vi uten formaliteter tatt med til en politistasjon i nærheten og avhørt av en engelsktalende offiser.
Året var 1941, den annen verdenskrig herjet, og vi var mistenkt for å være sabotører. Etter at vi hadde forklart oss om det kristne forkynnelsesarbeidet vårt, sa offiseren at vi var heldige som hadde sluppet levende fra dette. De fleste mistenkte ble skutt uten at det ble stilt spørsmål, sa han. Vi takket Jehova og tok til oss offiserens råd om ikke mer å oppholde oss i nærheten av broer.
Hvordan kom jeg opp i en slik situasjon i Burma (nå Myanmar)? La meg forklare dette og fortelle deg litt om min bakgrunn.
Et valg jeg traff tidlig i livet
Jeg ble født i Wales i 1917, og da jeg var seks år, flyttet foreldrene mine, lillebroren min og jeg til New Zealand. Der vokste jeg opp på en gård, hvor vi drev melkeproduksjon. En dag hadde far med seg hjem en stabel med gamle bøker som han hadde kjøpt i en bruktbutikk, deriblant to bind av Studier i Skriften, som var utgitt av Selskapet Vakttårnet, og som ble min mors kjære eiendeler. I likhet med Timoteus’ mor, Eunike, innprentet hun et sterkt ønske i meg om å bruke ungdomstiden til å tjene Jehovas rikes interesser. — 2. Timoteus 1: 5.
I 1937 ble jeg stilt overfor valget mellom to muligheter: å overta farsgården eller si det samme til Jehova som Guds profet Jesaja sa: «Her er jeg. Send meg!» (Jesaja 6: 8) Jeg var ung, hadde god helse og var fri for andre forpliktelser. Jeg hadde prøvd gårdslivet, og jeg likte det. På den annen side hadde jeg ingen erfaring som heltidstjener, eller pioner. Hva skulle jeg velge — skulle jeg arbeide på gården, eller skulle jeg begynne i pionertjenesten?
Foredragsholdere fra avdelingskontoret i Australia var en kilde til oppmuntring. Da de besøkte vår del av New Zealand, oppfordret de meg til å bruke min dyrebare ungdomstid i tjenesten for Gud. (Forkynneren 12: 1) Jeg drøftet saken med foreldrene mine, og de var enige i at det var klokt av meg å sette Guds vilje på førsteplassen. Jeg grunnet også på Jesu Kristi ord i Bergprekenen: «Fortsett da å søke først riket og hans rettferdighet, så skal alt dette andre bli gitt dere i tillegg.» — Matteus 6: 33.
Avgjørelsen var tatt! Den gang hadde ikke Jehovas vitner noe avdelingskontor på New Zealand, så jeg ble innbudt til å tjene ved avdelingskontoret i Sydney i Australia. I 1937 gikk jeg om bord i et skip som skulle til Australia. Jeg skulle bli en heltidstjener for Jehova Gud.
’Hvilken arbeidsoppgave kommer jeg til å få?’ spurte jeg meg selv. Men hvilken rolle spilte vel det? Jeg hadde jo i virkeligheten sagt til Jehova: ’Her er jeg. Bruk meg hvor du vil.’ I to år hjalp jeg til med å lage grammofoner av den typen som Jehovas vitner brukte på den tiden for å spille bibelske foredrag for folk de besøkte. Men det var først og fremst arbeidet på litteraturlageret jeg fikk opplæring i.
Videre til Singapore
I 1939 fikk jeg et oppdrag i Det fjerne østen — jeg skulle tjene ved Selskapets litteraturlager i Singapore. Dette lageret var et knutepunkt hvor det kom inn litteratur fra Australia, Storbritannia og De forente stater som skulle sendes videre til mange land i Asia.
Singapore var en flerspråklig by hvor orientalske og europeiske kulturer smeltet sammen. Det var vanlig å kommunisere på malayisk, så vi utlendinger måtte lære dette språket for å kunne forkynne fra dør til dør. Vi hadde såkalte vitnesbyrdskort på mange språk. På disse kortene var det trykt en kortfattet presentasjon av Rikets budskap.
Til å begynne med lærte jeg det malayiske vitnesbyrdskortet utenat, og så utvidet jeg ordforrådet mitt gradvis på dette språket. Men vi hadde også med oss bibelsk litteratur på mange andre språk. Til inderne hadde vi for eksempel litteratur på bengali, gujarati, hindi, malayalam, tamil og urdu. Det var nytt for meg å treffe folk fra så mange forskjellige språkgrupper.
Jeg husker godt den skremmende kunngjøringen i 1939 om at det var erklært krig i Europa. Vi lurte på om krigen ville spre seg til Det fjerne østen. For meg så det ut som om dette var opptakten til Harmageddon — ’akkurat i rette tid!’ tenkte jeg. Jeg var glad for at jeg fullt ut brukte ungdomstiden min på rette måte.
Ved siden av arbeidet på litteraturlageret deltok jeg fullt ut i menighetens møter og i felttjenesten. Det ble ledet bibelstudier, og noen reagerte positivt og lot seg døpe. De ble tatt med til en strand i nærheten og døpt i det varme vannet i Singapores havnebasseng. Vi bestemte oss også for å holde et stevne og lot i all stillhet innbydelsene sirkulere blant de interesserte. Til vår glede var det rundt 25 som møtte fram til det som vi da trodde ville være vårt siste stevne før Harmageddon.
Kommunikasjonen mellom Selskapets avdelingskontorer ble sterkt innskrenket på grunn av krigen. Ved litteraturlageret i Singapore fikk vi for eksempel en kort beskjed om at tre tyske pionerer skulle komme innom Singapore en eller annen gang med et skip som ikke var navngitt, på vei til et tjenesteoppdrag på et ikke oppgitt sted. De kom noen uker senere og tilbrakte ti spennende timer sammen med oss. Vi hadde problemer med språket, men fikk likevel med oss at de skulle tjene i Shanghai.
Jeg blir sendt til Shanghai
Et år senere fikk også jeg i oppdrag å tjene i Shanghai. Det var ikke oppgitt noen adresse, bare nummeret på en postboks. Jeg ble kryssforhørt grundig ved postkontoret og greide til slutt å bevise godt nok hvem jeg var, slik at jeg kunne få adressen til Selskapets bygning. Der bodde det imidlertid en kineser, som kunne fortelle at avdelingskontoret var flyttet, og at han ikke kjente til den nye adressen.
’Hva gjør jeg nå?’ tenkte jeg. Jeg bad en stille bønn om hjelp. Da jeg så opp, fikk jeg øye på tre menn som var litt høyere enn alle andre rundt dem og så litt annerledes ut. De lignet jammen på de tre tyskerne som hadde vært innom oss i Singapore i noen få timer. Jeg skyndte meg å stille meg i veien for dem.
«Unnskyld meg,» stotret jeg opprømt. De stoppet opp og stirret engstelig og granskende på meg. «Singapore. Jehovas vitner. Husker dere meg?» spurte jeg.
De nølte litt, men så sa de: «Ja! Ja! Ja!» Vi omfavnet hverandre spontant, og gledestårene rant nedover kinnene mine. Hvordan kunne det ha seg at nettopp disse tre mennene blant millioner av andre tilfeldigvis kom forbi nettopp dette stedet akkurat da? Jeg sa bare: «Takk, Jehova.» Tre kinesiske familier, de tre tyskerene og jeg var de eneste Jehovas vitner i Shanghai på den tiden.
Hongkong og så Burma
Etter at jeg hadde tjent noen måneder i Shanghai, ble jeg sendt til Hongkong. Det skulle komme en bror fra Australia som skulle være pioner sammen med meg, men han kom ikke fram, så jeg var helt alene — jeg var den eneste forkynneren i hele Hongkong. Igjen måtte jeg minne meg selv om at jeg hadde sagt til Jehova: «Her er jeg. Send meg!»
Jeg konsentrerte meg først og fremst om å nå engelsktalende kinesere, men det var vanskelig å komme inn gjennom inngangsporten deres, ettersom vaktene bare snakket kinesisk. Derfor lærte jeg meg noen ord på to av de mest brukte kinesiske dialektene. Det virket! Jeg gikk bare bort til vaktene, viste dem visittkortet mitt og sa det lille jeg kunne på kinesisk, så ble jeg vanligvis vist inn.
Jeg benyttet meg av den samme framgangsmåten en gang da jeg besøkte en skole for å prøve å få snakke med rektoren. En ung lærerinne kom og møtte meg i hallen. Jeg fulgte etter henne gjennom noen klasserom, besvarte barnas respektfulle gester og forberedte meg på å bli presentert for rektoren. Lærerinnen banket på, åpnet døren, trådte tilbake og gjorde tegn til at jeg kunne gå inn. Jeg ble mildt sagt forbauset da jeg oppdaget at hun hadde geleidet meg til toalettet! Det lot til at kinesisken min var blitt misforstått, og, som rektoren senere fortalte meg, at jeg var blitt tatt for å være en kontrollør som skulle inspisere vann- og kloakkrørene.
Etter at jeg hadde tjent i Hongkong noen måneder, gav politiet meg beskjed om at forkynnelsesarbeidet vårt var blitt forbudt, og at jeg enten måtte slutte å forkynne eller bli utvist. Jeg valgte å bli utvist, ettersom døren til å fortsette å forkynne fremdeles stod åpen andre steder. Mens jeg var i Hongkong, hadde jeg fått levert 462 bøker, og jeg hadde hjulpet to personer til å begynne å ta del i tjenesten.
Fra Hongkong ble jeg sendt til Burma. Der var jeg pioner, samtidig som jeg hjalp til med arbeidet på litteraturlageret i Rangoon (nå Yangon). Noe av det mest interessante jeg opplevde, var å forkynne i byene og landsbyene som lå langs hovedveien fra Rangoon til Mandalay, og videre til byen Lashio, som ligger ved grensen til Kina. Pionerpartneren min og jeg konsentrerte oss om den engelsktalende delen av befolkningen, og vi tegnet flere hundre abonnementer på bladet Ny verden (som nå heter Våkn opp!). Det var forresten denne veien fra Rangoon til Mandalay som senere skulle bli kjent som Burmaveien — den veien som amerikanerne benyttet for å sende krigsforsyninger inn i Kina.
Vi trasket i støv opp til anklene, så vi følte ofte behov for et skikkelig bad. Det var dette som førte til den hendelsen som jeg nevnte innledningsvis, da vi ble arrestert mens vi badet i en elv som gikk under en bro. På grunn av militære operasjoner og sykdom måtte vi kort tid senere vende tilbake til Rangoon. Jeg greide å bli i Burma til 1943, men da måtte jeg flytte tilbake til Australia, ettersom krigen ble trappet opp.
I Australia igjen
I mellomtiden var Jehovas vitners virksomhet blitt forbudt i Australia. Forbudet ble imidlertid snart opphevet, og etter hvert ble jeg igjen innbudt til å arbeide ved avdelingskontoret. Senere, i 1947, giftet jeg meg med Betty Moss, som tidligere hadde arbeidet ved Selskapets avdelingskontor i Australia. Bettys far og mor var pionerer, og de hadde oppfordret både henne og hennes bror, Bill, til å gjøre pionertjenesten til sin livsgjerning. Betty hadde begynt som pioner den dagen hun gikk ut av skolen, 14 år gammel. Jeg mente at vi ville passe godt sammen, ettersom hun også hadde sagt til Jehova: «Her er jeg. Send meg!»
Etter at vi hadde vært gift i ett år, ble jeg innbudt til å begynne å reise i kretstjenesten og besøke Jehovas vitners menigheter. Det var virkelig en utfordring å tjene i de indre delene av Australia. Plutselige oversvømmelser gjorde det ofte vanskelig å komme seg fram, særlig på glatte, leirete veier. Om sommeren kom temperaturen opp i 43 grader celsius i skyggen. Vi bodde i lerretstelt, så de brennende varme somrene var nesten ikke til å holde ut, og vintrene var isende kalde.
Det var svært glederikt å tjene som områdetilsynsmann på den tiden da det bare var to områder i Australia. Donald MacLean tjente i det ene området, og jeg i det andre, og så byttet vi. Det er virkelig spennende å lese om de menighetene som nå finnes der hvor vi en gang reiste. Ja, Bibelens sannhets sæd har virkelig spirt og båret frukt!
Tilbake til utgangspunktet
I 1961 fikk jeg det privilegium å gjennomgå den første klassen ved misjonærskolen Gilead etter at den var flyttet til Brooklyn i New York. Jeg var blitt innbudt til skolen flere ganger tidligere, men hadde måttet avslå på grunn av helsen. Da det ti måneder lange kurset var over, ble jeg bedt om å tjene på New Zealand.
Siden januar 1962 har derfor Betty og jeg vært her på New Zealand, på denne øya som ofte omtales som en av Stillehavets perler. Jeg har hatt gleden av å tjene både i krets- og områdetjenesten her. I de siste 14 årene, siden april 1979, har vi arbeidet ved avdelingskontoret på New Zealand.
Både Betty og jeg er i midten av 70-årene nå, og til sammen har vi vært i heltidstjenesten i 116 år uten opphold. Betty begynte som pioner i 1933, og jeg begynte i 1937. Vi har hatt mye å glede oss over, ettersom vi har sett våre åndelige barn og barnebarn gjøre det samme som vi gjorde da vi var unge, nemlig å gi akt på rådet i Forkynneren 12: 1: «Tenk på din skaper i ungdommens år.»
For et privilegium det har vært å bruke så å si hele livet på å forkynne det gode budskap om Guds rike og gjøre disipler, slik vår Herre Jesus Kristus befalte oss å gjøre! (Matteus 24: 14; 28: 19, 20) Vi er så glade for at vi har reagert positivt på Guds innbydelse, slik som profeten Jesaja gjorde for lang tid siden, da han sa: «Her er jeg. Send meg!»