Takknemlig for Jehovas usvikelige støtte

Fortalt av Sharon Gaskins

PARADIS på jorden! Jeg kunne se meg selv danse omkring på engene og løpe etter sommerfugler eller leke med noen løveunger. Det hørtes så fint ut! Men jeg hadde mine tvil — alvorlige tvil. Hvor ofte hadde ikke mitt håp endt i fortvilelse!

Jeg har vært lenket til rullestolen så lenge jeg kan huske. Helt fra fødselen av har jeg hatt cerebral parese, og det har berøvet meg gleder i barndommen. Andre barn kunne more seg med å gå på skøyter eller sykle, men jeg satt alene og kunne ikke engang gå. Så når mor tok meg med til den ene helbredelsespredikanten etter den andre, håpet vi oppriktig på et mirakel. I stedet måtte hun gang på gang bare trille meg hjem igjen. Det var naturligvis skuffende for meg, men tenk deg hvor fortvilende det var for henne!

I sin lengsel etter et sikkert håp begynte mor å studere Bibelen med Jehovas vitner tidlig i 1964. Jeg var da seks og et halvt år gammel.

Det var vidunderlig å få kjennskap til at det en gang hadde vært et vakkert paradis på denne jorden. Så trist det var at Adam hadde kastet vrak på det! Men nå ønsket jeg å oppnå det nære forholdet til Gud som han en gang hadde nytt godt av. Hvordan ville det ha vært å oppleve et godt forhold til Gud? Eller hvordan ville det ha vært å leve da Guds Sønn var på jorden? Dagdrømmene mine tok meg også med til det framtidige paradiset. Selv i den alderen var det tydelig for meg at vi hadde funnet sannheten.

Mor begynte å ta familien med til Jehovas vitners Rikets sal. Møtene deres var så forskjellig fra det vi hadde sett i kirkene vi hadde vært i. Menneskene og miljøet der gjorde sterkt inntrykk på meg.

Det var litt av en prøvelse for mor å få oss til Rikets sal. Hun hadde tre yngre barn i tillegg til meg, og familien min hadde ingen bil. Vi tok drosje når mor hadde råd til det. Jeg husker fremdeles hvordan hun strevde en søndag. Det var ingen drosje å se. Da kom plutselig en mann kjørende i en lastebil, som om han dukket opp av løse luften, og han gav oss skyss. Vi kom for sent til møtet, men vi kom i hvert fall. Så takknemlige vi var mot Jehova!

Snart begynte våre kjære åndelige brødre og søstre som hadde bil, å bytte på å hente oss til møtene. Mors oppfordring til aldri å gå glipp av møtene med mindre vi var alvorlig syke, innprentet i mitt unge sinn betydningen av «å komme sammen». (Hebreerne 10: 24, 25) Drevet av det hun hadde lært, innviet mor sitt liv til Jehova og ble døpt i 1965.

På det tidspunkt var jeg blitt gammel nok til å få større utbytte av møtene. I Cypress Hills menighet i Brooklyn tilbad europeere, svarte, latinere og andre side om side. Det virket så riktig at gudfryktige mennesker skulle leve i et slikt sant brorskap. — Salme 133: 1.

Mor lærte meg hvordan jeg kunne forberede meg til møtene. Dette var ikke noe problem mentalt sett, men det var vanskelig rent fysisk. På grunn av cerebral parese kan selv de enkleste oppgaver bli til et stort prosjekt. Det var, og er fortsatt, umulig for meg å tegne en rett strek for å markere svarene i vår bibelske litteratur. Men med øvelse ble strekingen forbedret.

Hodet mitt var fullt av ting jeg ville si. Men ordene stokket seg fullstendig når de skulle ut av munnen. Jeg var nødt til å slappe helt av for at ikke musklene skulle bli anspent. Jeg måtte også konsentrere meg om å uttale hvert eneste ord så tydelig som overhodet mulig. Jeg kunne føle meg svært frustrert hvis kommentarene mine ikke ble slik som jeg hadde tenkt, eller når jeg visste at ingen forstod det jeg sa. Men straks brødrene og søstrene ble bedre kjent med meg, ble de i stand til å forstå kommentarene mine bedre. Jeg har imidlertid fortsatt gode og dårlige dager når det gjelder dette problemet.

Seks opprivende måneder

Da jeg var åtte år gammel, opplevde jeg noe som har virket inn på meg helt fram til dags dato. Trass i all den fysioterapi, arbeidsterapi og taleterapi jeg allerede hadde fått, sendte legene meg til et rehabiliteringshjem i West Haverstraw i New York, hvor jeg måtte være i seks måneder. Både mor og jeg var sønderknust. Noen år tidligere, da legene feilaktig diagnostiserte meg som mentalt tilbakestående, sa hun til dem at hun aldri ville gi meg fra seg. Så bare det at vi måtte være midlertidig fra hverandre, var hardt for henne. Men hun innså at hvis jeg skulle kunne leve et produktivt liv uavhengig av henne og far, da måtte jeg være så selvhjulpen fysisk sett som overhodet mulig.

Det var et fint hjem, men jeg følte meg forlatt. Gråtetoktene og mitt ustyrlige temperament gjorde det klart for alle hva jeg syntes om stedet. Det var sjelden foreldrene mine kunne ta den tre timer lange bussturen for å komme og besøke meg, spesielt siden mor gikk gravid med sitt femte barn. Hver gang de måtte reise, ble jeg så opprørt at legen sa de ikke kunne besøke meg så ofte. Jeg fikk bare tillatelse til å reise hjem to ganger.

Terapeutene lærte meg å gå ved hjelp av skinner og krykker med blylodd. Jeg syntes de veide flere tonn, men vekten hjalp meg til å holde balansen og hindre meg i å ramle over ende. Dette var første skritt mot til slutt å kunne gå alene uten skinner.

Å skjære opp mat, å kneppe knapper — alle oppgaver som krevde bruk av fingrene — hadde vært vanskelig, om ikke umulig for meg å gjøre. Men nå lærte jeg til en viss grad å kle meg selv og å spise ved egen hjelp. Dette hjalp meg senere i min tjeneste for Gud.

Da oppholdet var over, bar det hjem igjen. Mor satte meg i arbeid, slik at jeg kunne få brukt de nye ferdighetene jeg hadde lært. Det var en følelsesmessig kamp å gjøre det, for selv om jeg ønsket å gjøre ting selv, var det frustrerende, tidkrevende og slitsomt å få utrettet det jeg skulle. Det tok meg to timer bare å kle meg til møtet!

Da vi flyttet rett over gaten for Rikets sal, klarte jeg faktisk å gå hele veien dit alene, og det var litt av en seier!

Den lykkeligste dagen i mitt liv

Mor sørget for at familien fikk allsidig åndelig føde. Hun studerte med meg og forventet at jeg skulle lese hvert eneste nummer av bladene våre, Vakttårnet og Våkn opp! Vi måtte forberede oss til møtene og overvære dem. Selv om både mitt sinn og mitt hjerte ivrig sugde til seg denne kunnskapen, utsatte jeg beslutningen om å innvie mitt liv til Jehova og symbolisere det ved å la meg døpe i vann. Mor hjalp meg til å forstå at Gud holdt meg ansvarlig åndelig sett trass i mitt handikap. Jeg kunne ikke vente å komme inn i den nye verden i kraft av hennes fortjeneste.

Jeg hadde kjærlighet til Gud, men på grunn av sykdommen min skilte jeg meg ut fra andre ungdommer, og det var smertefullt for en tenåring å innse det. Det var vanskelig for meg å akseptere mine begrensninger. Ofte lot jeg sinnet løpe av med meg, og det måtte jeg lære å kontrollere før jeg kunne la meg døpe. (Galaterne 5: 19, 20) Og hva om jeg ikke klarte å leve opp til min innvielse til Jehova?

På oppfordring fra mor snakket en av menighetens eldste med meg. Han siterte profeten Elias spørsmål til israelittene: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider?» (1. Kongebok 18: 21) Det var tydelig at Jehova ikke var tilfreds med min ubesluttsomhet.

Jeg våknet opp åndelig sett og bad oppriktig om Jehovas hjelp og om å kunne ta den beslutning å innvie mitt liv til ham. En søster i menigheten studerte med meg. Hun var yngre enn meg og hadde mistet moren sin i ung alder. Ikke desto mindre hadde hun innviet seg til Gud da hun var ganske ung.

Da jeg var 17 år gammel, hadde jeg bestemt meg. Jeg ønsket å tjene Jehova så godt jeg kunne. Den 9. august 1974 — da jeg ble døpt — var den lykkeligste dagen i mitt liv.

Glede i tjenesten

Å ta del i tjenesten bød på noen fjellignende hindringer for meg. Den største utfordringen bestod i å gjøre meg forstått. Jeg snakket så tydelig jeg kunne. Når det var nødvendig, gjentok deretter den jeg forkynte sammen med, det jeg hadde sagt til beboeren. Noen reagerte negativt. De betraktet meg som et offer for Jehovas vitner og mente at jeg ble utnyttet av dem. Men det er både min rett og mitt inderlige ønske å forkynne.

Jeg kan være fullstendig utmattet etter bare å ha gått igjennom et kvartal fra dør til dør. Mange hus i vårt distrikt har trapper, noe som gjør det umulig for meg å forkynne der. Om vinteren gjorde de glatte gatene det praktisk talt umulig for meg å ta del i hus-til-hus-arbeidet. (Apostlenes gjerninger 20: 20) Men mine åndelige brødre har hjulpet meg enormt, og nå har Jehova velsignet meg med en elektrisk rullestol, noe som gjør forkynnelsen mye lettere for meg.

Med tiden begynte jeg å forkynne ved å skrive brev. Det ville ikke ha hjulpet stort å skrive for hånd, for håndskriften min er uleselig for de fleste. Derfor bruker jeg en elektrisk skrivemaskin. Jeg skriver veldig sakte på maskin fordi jeg ikke klarer å koordinere hendene skikkelig. Omtrent halvparten av tiden treffer jeg en annen bokstav enn den jeg siktet på. Det kan ta over en time bare å skrive en side.

Selv om jeg har begrenset med krefter, tjener jeg fra tid til annen som hjelpepioner og bruker 60 timer eller mer i tjenesten på en måned. Det krever en god timeplan, ekstra anstrengelser og støtte fra mine medtroende. Deres pionerånd oppmuntrer meg. Mor har også vært et godt eksempel ved å tjene som alminnelig pioner eller hjelpepioner selv om hun har hatt motgang og dårlig helse og har måttet mestre den utfordring det er å oppdra sju barn i et hjem som er splittet religiøst sett.

Jeg flytter for meg selv

Det viste seg å være en velsignelse for meg å flytte til bydelen Bensonhurst i Brooklyn. Marlboro menighet var som en fast sammensveist familie. Det var så trosstyrkende å være sammen med dem! Selv om det bare var to—tre stykker i menigheten som hadde bil, kom mine åndelige brødre og hentet meg til alle møtene. Men likevel bodde jeg ikke der så lenge.

Jeg begynte å føle meg fullstendig mislykket, og derfor flyttet jeg hjem til familien min igjen og kom inn i en treårsperiode med dyp depresjon. Raserianfallene vendte tilbake. Så begynte tanker om selvmord å dukke opp, og jeg gjorde flere forsøk på å gjøre alvor av disse tankene. Døden hvilte over meg som en mørk sky. Men jeg søkte Guds hjelp og lovte å vise ham at jeg satte pris på den gave livet er. De eldste gav meg trøst og forståelsesfulle råd. Dette, i tillegg til bønn, personlig studium, tålmodighet fra familiens side og noe profesjonell hjelp, hjalp meg til å begynne å tenke på en annen måte.

Gjennom Vakttårnet hjalp Jehova meg i sin kjærlighet til å forstå hvordan jeg kunne mestre alvorlig depresjon. Ja, han har virkelig omsorg for sitt folk og forstår våre følelser. (1. Peter 5: 6, 7) Med tiden begynte den alvorlige depresjonen å gi seg. Nå, ti år senere, hjelper Jehova meg fremdeles til å takle frustrasjon og depresjon. Til tider tar følelsen av ikke å være noe verdt nesten fullstendig overhånd. Men da får jeg god hjelp til å overvinne mine følelser gjennom studium av Bibelen, bønn og min åndelige familie.

Etter å ha forsøkt forgjeves å få meg en annen leilighet hadde jeg motvillig besluttet å bo sammen med familien min resten av livet. Da besvarte Jehova mine bønner. En leilighet ble ledig i bydelen Bedford-Stuyvesant i Brooklyn. Sensommeren 1984 flyttet jeg inn, og siden da har jeg bodd der.

Medlemmer av Lafayette menighet var svært omtenksomme og hentet meg til møtene. Jeg har fremdeles det første menighetsbokstudiet jeg var på der, friskt i minnet. Det ble holdt i femte etasje — og det var ingen heis der! Bare ved Jehovas hjelp klarte jeg å komme meg opp og ned trappene. Med tiden ble det sørget for at jeg kunne gå et sted som var lettere tilgjengelig. Og nå har Jehova velsignet meg med det privilegium å ha et menighetsbokstudium i mitt eget hjem.

Denne menigheten preges av en enestående pionerånd. Da jeg kom hit, var det cirka 30 pionerer her, og noen av dem tok meg inn under sine vinger. Den nidkjære atmosfæren motiverte meg til å være hjelpepioner oftere.

I april 1989 bygde menighetene Lafayette og Pratt en ny Rikets sal i den samme gaten som leiligheten min ligger i. Det var i rette tid, for sykdommen forverret seg, og derfor har jeg igjen fått problemer med å gå. Men ved hjelp av den elektriske rullestolen og med åndelige brødre og søstre ved min side, er turene fram og tilbake til møtene bare en fornøyelse. Jeg setter uendelig stor pris på å kunne få slik kjærlig hjelp.

Takknemlig for Guds støtte

Selv om bena mine er ustøe, er mitt hjerte stødig. En god opplæring gjorde livet mitt litt enklere å leve, men det er Gud som har holdt meg oppe. Til tider visste jeg ikke hvor jeg skulle få det neste måltidet fra, men Jehova har støttet meg og vært en trofast forsørger. Følgende ord av David er blitt kjente og kjære for meg: «Ung har jeg vært, og nå er jeg gammel, men aldri har jeg sett at en rettferdig mann var forlatt, eller at hans barn var på leting etter brød.» — Salme 37: 23—25.

Flere ganger har Jehova hjulpet meg til å holde fast ved et bibelsk standpunkt ved å nekte å ta imot blod under operasjoner. (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29) Nylig døde min far. Det var virkelig et hardt slag å miste en av sine nærmeste. Det er bare styrke fra Jehova som har hjulpet meg igjennom både denne og andre prøvelser.

Helsen min vil kanskje stadig bli dårligere, men min tillit til Gud og mitt forhold til ham er det som holder meg oppe. Jeg er inderlig glad for å være blant Jehovas folk og for å ha hans usvikelige støtte.