Den hjelp Jehova gir nå
BIBELEN sier om Jehova: «Mye vondt må den rettskafne lide, men [Jehova] frir ham ut av alt», og: «Jehova [vet] å utfri gudhengivne mennesker av prøvelse.» — Salme 34: 20; 2. Peter 2: 9.
Hvordan kommer Jehova sitt folk til hjelp når de er i vanskeligheter? Ikke ved mirakuløst å holde tilbake naturkreftene eller ved å gjøre noe overnaturlig, slik mange synes han bør, men ved hjelp av en annen kraft som de færreste fullt ut forstår, nemlig kjærlighet. Ja, Jehova elsker sitt folk, og han har fått dem til å nære så sterk kjærlighet til hverandre at han kan få dem til å utrette ting som synes å være nesten mirakuløse. — 1. Johannes 4: 10—12, 21.
Noen innvender kanskje at det som trengs i en nødssituasjon, er mat, medisiner og utstyr — ikke kjærlighet. Det er klart at mat, medisiner og utstyr er viktig. Ikke desto mindre resonnerer apostelen Paulus på denne måten: «Hvis jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Og hvis jeg gir alt det jeg eier, for å gi andre mat, og hvis jeg overgir mitt legeme, for å kunne rose meg, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg ikke i det hele tatt.» — 1. Korinter 13: 2, 3.
Vi leser ofte om hjelpeforsyninger som står på kaiene og råtner, eller som blir spist opp av mus og rotter, mens nødstilte mennesker dør av sykdom og sult. Eller det kan være at slike forsyninger faller i hendene på griske, samvittighetsløse folk som bruker dem til å berike seg selv, noe som er enda verre. Ja, én ting er å skaffe til veie forsyninger; noe helt annet er å sørge for at forsyningene når fram til dem som er i nød, slik at de kan nyttiggjøre seg dem. Her kan ekte kjærlighet og omtanke være av avgjørende betydning.
Kjærlighet i praksis
I september 1992 rammet orkanen Iniki øya Kauai, en øy med 55 000 innbyggere i øygruppen Hawaii. Vindhastigheten var 210 kilometer i timen og kom opp i 260 kilometer i timen i kastene. To mennesker mistet livet, 98 ble skadet, 75 prosent av boligene ble påført skader, og 8000 personer ble hjemløse. Orkanen forårsaket ødeleggelser for anslagsvis sju milliarder kroner. Blant dem som bodde på øya, var det 800 Jehovas vitner i seks menigheter. Hvordan gikk det med dem?
Før Iniki nådde fram til øya, hadde de eldste i menighetene under ledelse av en reisende tilsynsmann allerede kontaktet alle forkynnerne for å forvisse seg om at de var i sikkerhet og forberedt på orkanens angrep. Denne kjærlige omtanken bidrog til at man unngikk alvorlige skader eller dødsfall blant Jehovas vitner. — Jevnfør Jesaja 32: 1, 2.
Selv om kommunikasjons- og transportlinjene var brutt sammen, var tre representanter for Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Honolulu blant de første som var på plass etter at orkanen var over; de hadde fått spesialtillatelse av sivilforsvaret til å fly til Kauai. De tok straks kontakt med brødrene, og tidlig neste dag ledet de et møte hvor det ble utarbeidet en plan for hjelpearbeidet. Det ble opprettet et nødhjelpsutvalg som skulle kartlegge behovet og stå for anskaffelsen av de nødvendige forsyninger gjennom avdelingskontoret i Honolulu. De som var med i utvalget, arbeidet døgnet rundt med å lede det arbeidet som bestod i å skaffe forsyninger til de nødstilte og rengjøre og reparere de boligene som var skadet.
Jehovas vitner på de andre øyene var snare til å komme sine nødstilte brødre til unnsetning. Så snart flyplassen på Kauai ble åpnet, kom 70 Jehovas vitner med fly for å hjelpe. Det ble sendt hjelpeforsyninger til en verdi av 700 000 kroner, deriblant generatorer, teltovner, lykter og mat. En av Rikets saler på øya ble brukt som lagerplass. Det hersket imidlertid en viss frykt for at lageret ville bli plyndret. Men så kom noen militære lastebiler kjørende inn på parkeringsplassen ved Rikets sal, og sjåførene spurte om de kunne få parkere lastebilene der. Noen soldater ble satt til å holde vakt ved lastebilene, og dermed var også faren for at noen skulle komme og stjele hjelpeforsyningene, eliminert.
Brødrene tok generatorene med seg fra hus til hus, og hvert sted kjørte de dem i to—tre timer for å hjelpe folk til å holde temperaturen nede i kjøleskap og dypfrysere. Grupper av brødre ble sendt ut for å hjelpe til med å rengjøre og reparere en rekke hus. En søster hadde en mann som tidligere hadde øvd sterk motstand. Da brødrene arbeidet med huset deres, ble mannen så rørt at han ikke greide å gjøre annet enn å stå og se på dem og gråte. En besøkende fra fastlandet som så en annen gruppe vitner i aksjon, ble så imponert over deres oppførsel og organisering at han gikk bort til dem og spurte hva som var årsaken til at de var så annerledes. Da en bror forklarte at det kom av deres kjærlighet til Gud og sine trosfeller, svarte mannen: «Hvordan kan jeg lære Gud å kjenne?» (Matteus 22: 37—40) Så la han til: «Dere er så velorganisert at dere sannsynligvis sørger for at noen står og venter på meg når jeg kommer hjem til Florida!»
Alt i alt hjalp Jehovas vitner til med å rengjøre og reparere 295 boliger på Kauai. Av disse var det 207 hvor det bare var nødvendig med mindre reparasjoner, men 54 av boligene hadde fått store skader, og 19 var fullstendig ødelagt. Arbeidet omfattet også det å oppsøke Jehovas vitner på øya for å forvisse seg om at alle ble tatt hånd om. Da en søster fikk hjelpeforsyninger, bemerket en nabo som var buddhist, at han ikke hadde fått så mye som en tepose av sitt samfunn. En kvinne som fikk hjemmet sitt rengjort av en gruppe Jehovas vitner, sa: «Dere har kommet til min dør i lang tid, og jeg har betraktet dere som gode naboer, men dette uttrykket for nestekjærlighet viser hva organisasjonen deres egentlig er for noe. Takk for alt det harde arbeidet dere har gjort.»
Ja, alle Jehovas vitner fikk sine materielle behov dekket. Men de som ledet hjelpearbeidet, var like opptatt av sine trosfellers åndelige ve og vel. Mindre enn to dager etter at orkanen hadde herjet, var det flere menigheter som allerede holdt møter. Små bokstudiegrupper var raskt i virksomhet igjen. Ti eldste fra andre øyer kom til Kauai for å hjelpe de eldste der, slik at alle Jehovas vitner på øya kunne få hyrdebesøk. Søndagen etter ble det i alle de seks menighetene holdt Vakttårn-studium etterfulgt av to taler — en halvtimes tale om nødhjelpsprosedyrer, holdt av et medlem av nødhjelpsutvalget, og til slutt en halvtimes tale som ble holdt av et medlem av utvalget ved avdelingskontoret som var kommet fra Honolulu for å holde denne talen. En av dem som var til stede, forteller: «Den gode veiledningen som ble gitt, var til stor trøst, og alle følte seg åndelig rede til å takle de problemene som gjenstod. Det var nesten ikke et tørt øye i salen da programmet ble avsluttet, og applausen kom spontant.»
Et verdensomfattende brorskap
En slik kjærlighet og omtanke kjennetegner Jehovas folk verden over. Da syklonen Val feide over Vest-Samoa omkring et år tidligere, gjorde den stor skade, men Jehovas vitner i andre deler av verden kom raskt sine brødre til unnsetning. Da myndighetene senere sendte penger til alle trossamfunn — deriblant Jehovas vitner — slik at de kunne få reparert lokalene sine, sendte Jehovas vitner pengene tilbake sammen med et brev hvor de forklarte at lokalene deres allerede var reparert, og at pengene kunne brukes til reparasjon av noen av de offentlige bygningene. Dette ble omtalt i en lokalavis. En talsmann for myndighetene leste dette og fortalte et av Jehovas vitner at han følte seg nokså skamfull på sin egen kirkes vegne, for den hadde tatt imot pengene fra myndighetene, enda forsikringen dekket alle skadene syklonen hadde forårsaket på kirkens bygninger.
Jehovas vitner reagerte også raskt i september 1992 da elven Ouvèze i den sørøstlige delen av Frankrike gikk over sine bredder og herjet Vaison-la-Romaine og 15 omkringliggende bygder. I løpet av én natt krevde flommen 40 menneskeliv, ødela 400 boliger og skadet ytterligere flere hundre. Tusener av familier ble uten vann og strøm. Tidlig neste morgen var Jehovas vitner fra menighetene i området de første som kom flomofrene til hjelp. De som hadde behov for husly, ble tatt imot med åpne armer av familier i disse menighetene. Flere hundre Jehovas vitner fra fjern og nær kom for å tilby seg å hjelpe. Det ble opprettet et nødhjelpsutvalg i byen Orange, som ligger i nærheten. Dette utvalget skulle koordinere det arbeidet som fire grupper av frivillige utførte. De fjernet slam og rengjorde hus, vasket store mengder klær som var gjennomtrukket av slam, og laget i stand og delte ut mat og drikkevann i hele det området som var rammet av flommen. De meldte seg til og med som frivillige til å rengjøre en av stedets skoler og flere kommunale bygninger. Både deres brødre og folk i området satte stor pris på deres utrettelige anstrengelser.
Mange andre steder er Jehovas vitner blitt rammet av katastrofer — flommer, stormer, jordskjelv og så videre — akkurat som alle andre. De forstår at dette er følger av uforutsette eller uunngåelige hendelser, så de legger ikke skylden på Gud eller noen annen. (Forkynneren 9: 11, NW) Nei, de har tillit til at deres trosfeller vil legge selvoppofrende kjærlighet for dagen og komme dem til unnsetning uansett hvilke forferdelige ulykker som måtte ramme dem. Slike kjærlige gjerninger er et resultat av den tro de har felles. Disippelen Jakob sier: «Hvis en bror eller en søster er naken og ikke har mat nok for dagen og en av dere sier til dem: ’Gå bort i fred, hold dere varme og vær mette’, men dere ikke gir dem de ting kroppen trenger, hva gagner det? Slik er også troen, hvis den ikke har gjerninger, død i seg selv.» — Jakob 2: 15—17.
Kilden til virkelig beskyttelse
Jehovas vitner venter ikke mirakler i form av en eller annen guddommelig inngripen, men de vet at de kan finne beskyttelse i sitt verdensomfattende kristne brorskap. Ja, det som dette brorskapet er i stand til å utrette i vanskelige situasjoner, er nesten mirakuløst. De som tilhører dette brorskapet, har lagt seg Jesu ord i Matteus 17: 20 på sinne: «Hvis dere har tro på størrelse med et sennepsfrø, skal dere si til dette fjellet: ’Flytt deg herfra og dit’, og det skal flytte seg, og ingenting skal være umulig for dere.» Ja, fjellignende hindringer forsvinner når sann kristen tro og kjærlighet blir vist i praksis.
Jehovas folk verden over føler sin Guds beskyttende hånd i den ustabile, farlige tiden vi lever i. De føler det på samme måte som salmisten, som sa: «I fred vil jeg legge meg ned og sove. For du, [Jehova], bare du lar meg hvile trygt.» (Salme 4: 9) De retter tillitsfullt sin oppmerksomhet mot den oppgaven de har foran seg: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene; og så skal enden komme.» (Matteus 24: 14) Og de ser med trygg forvissning fram til oppfyllelsen av Jehovas løfte om en fredelig og rettferdig, ny verden, hvor de aldri mer vil oppleve katastrofer av noe slag, verken menneskelagde katastrofer eller naturkatastrofer. — Mika 4: 4.
[Bilder på side 12]
Jehovas vitner fra fjern og nær kom for å hjelpe dem som var rammet av en flom