Hva orkanen Andrew ikke kunne ødelegge

ORKANER og orkaner kan være to vidt forskjellige ting.a Noen orkaner blir regnet som kraftige stormer som fører med seg veldige regnskyll og river trær opp med røttene. Dernest finnes det orkaner av typen Andrew, som raste over den sørlige delen av Florida (24. august 1992) og Louisiana (26. august 1992), orkanen Iniki, som rammet Kauai på Hawaii (12. september 1992), og tyfonen Omar, som herjet Guam (28. august 1992).

Disse orkanene forårsaket ødeleggelser som beløp seg til milliarder av dollar. Flere mennesker i Florida omkom, og tusener ble hjemløse. Forsikringsagenter gikk omkring blant ruinene og lette etter huseierne og ordnet med utbetaling av forsikringssummene.

En rapport fra Jehovas vitners hjelpeutvalg i Fort Lauderdale viste at 518 av de 1033 husene Jehovas vitner i området bodde i, kunne settes i stand. Hvis disse tallene er representative for resten av befolkningen, betyr det at minst halvparten av alle hus i Florida som stod i orkanen Andrews vei, ble ødelagt. Etter orkanen prøvde de som var så heldige at de fortsatt hadde et hjem det gikk an å bo i, å få tørket møbler og gardiner og renske ut alt det hvite slammet som hadde rent ned fra himlingen under det kraftige regnet som skyllet inn gjennom ødelagte tak. Mange klarte knapt å få seg til å se på det ødelagte huset sitt. De som kanskje ble hardest rammet av orkanen, var de som bodde i mindre solide boliger, som «mobile homes» — brakkelignende, flyttbare bolighus — eller husvogner.

Orkanen Andrew viste ingen nåde

Leonard og Terry Kieffer bodde i et område med slike hus. Da de reiste tilbake til det området av Florida City hvor huset deres lå, måtte de legitimere seg ved en militær kontrollpost før de fikk komme inn. Det de fikk se, var et boligområde som så ut til å være truffet av et hundretalls høyeksplosive bomber — med den forskjell at bombekraterne manglet. Flere trær var revet opp med røttene. Aluminiumsplater som var brukt på tak og vegger på boligene, hadde viklet seg om de trærne som fremdeles stod, og hang ned fra grenene som grotesk festpynt. Kraftledninger lå overalt; ledningsmastene hadde knekt som fyrstikker. Biler var blåst over ende og smadret.

Bob van Dyks nye hus ble erklært ubeboelig. Han beskriver det som skjedde, på følgende måte: «Taket ble knust. Alt som kunne smadres, ble smadret, og alt som kunne bøyes, ble bøyd. Vi var livredde.»

Personlige eiendeler, leketøy, klær, bilder og bøker lå strødd omkring som triste minner om hvordan livet før orkanen hadde vært. En ensom sort katt vandret formålsløst omkring mellom ruinene og stirret ertende på ekteparet Kieffer. Noen små firfisler pilte over noe som tidligere hadde vært noens dyrebare eiendeler. En stank av råtten mat fra ødelagte kjøleskap hang i luften. Overalt var det vitnesbyrd om en voldsom ødeleggelse, forårsaket av kraftige vinder som kom opp i over 260 kilometer i timen i kastene.

Det var hjerteskjærende for eierne og beboerne i disse boligene å oppleve slike scener. Etter å ha oppfostret en familie og bodd sammen i mange år, i sitt eget lille krypinn, kom de tilbake etter stormen bare for å finne alt smadret og spredt ut over. Familien Kieffer hadde klart å berge noen av eiendelene sine ved en tidligere anledning, men det ville være en altfor stor påkjenning for dem å lete igjennom det som var igjen av personlige eiendeler i huset deres. De var imidlertid takknemlig for at de fortsatt var i live og i stand til å tjene Gud.

Orkanen Andrew viste ingen nåde. Kjøpesentre, fabrikker, lagerbygninger — alt ble skyteskive for naturens voldsomme angrep. Små, ubetydelige menneskers bygningsforskrifter bestod ikke prøven.

Det beste og det verste i den menneskelige natur

Hjelpen begynte å strømme inn til Florida fra hele landet etter hvert som forskjellige hjelpeorganer ble organisert. Jehovas vitners styrende råd i Brooklyn handlet omgående og nedsatte et hjelpeutvalg som skulle virke med stevnehallen i Fort Lauderdale som base. De satte også av en betydelig pengesum til innkjøp av materialer, mat og andre livsfornødenheter. Som følge av det var Jehovas vitner blant de første som reagerte på situasjonen og begynte å samle frivillige hjelpearbeidere. Ja, mange kom faktisk uten å ha blitt spurt.

Det dukket opp frivillige arbeidere fra California, Nord-Carolina, Oregon, staten Washington, Pennsylvania, Missouri og mange andre steder. Et regionalt byggeutvalg i Virginia, som vanligvis står for bygging av Rikets saler, sendte en gruppe på 18 Jehovas vitner for å reparere hustak. Det tok dem 18 timer å kjøre helt ned til Florida. Hjelpearbeidere tok ferie eller permisjon fra jobben og kjørte tvers over landet, hundrevis, ja, tusenvis av kilometer for å kunne være til hjelp for sine nødlidende medtroende.

En gruppe som kom fra området omkring Charleston i Sør-Carolina, var til uvurderlig hjelp. De hadde erfaring fra orkanen Hugo, som herjet i 1989. De visste hva som ventet dem, og ordnet snart med hjelpeforsyninger, deriblant elektriske generatorer og byggematerialer. Innen to uker var gått, hadde frivillige arbeidsgrupper tørket ut rundt 800 hus og reparert en hel del hustak.

Mange naboer og ikke-troende ektefeller til Jehovas vitner fikk også nyte godt av den hjelp arbeidsgrupper av Jehovas vitner kunne tilby. Ron Clarke fra West Homestead rapporterte: «Ikke-troende ektefeller er blitt mektig imponert over alt det som er blitt gjort. De har vært på gråten, overveldet av det Jehovas vitner allerede har gjort for dem.» Så legger han til følgende om en ikke-troende ektemann på stedet: «Han er helt henrykt — vitnene er hos ham nå for å sette på plass taket hans.»

En annen bror fortalte om sine ikke-troende naboer, som han stakk innom hver kveld for å se til. De sa at alt var i orden med dem. Den femte dagen brøt konen sammen og gråt: «Vi har ingen bleier igjen til babyen. Det er nesten slutt på babymaten. Vi har ikke nok mat og vann.» Mannen hennes trengte 20 liter bensin, men kunne ikke få tak i det noen steder. Samme dag tok broren med seg alt det de trengte, fra nødhjelpslageret i Rikets sal. Konen gråt av takknemlighet, og mannen hennes gav et bidrag til hjelpearbeidet.

De eldste og menighetstjenerne spilte en viktig rolle i hjelpearbeidet. De samarbeidet om å organisere hjelpen ved forskjellige Rikets saler som var blitt reparert i katastrofeområdet. De arbeidet utrettelig med å oppspore alle Jehovas vitner i området og å kartlegge deres behov. Som en kontrast til dette sa en offiser i flyvåpenet om innsatsen i hjelpearbeidet i et annet område, slik det ble sitert av en avis: «Alle sjefene ønsker bare å være sjefer. Ingen vil komme seg ned på jorden og virkelig gjøre grovarbeidet.»

Katastrofer som dette kan få fram både det beste og det verste i mennesket. Et eksempel på det sistnevnte var all plyndringen. En familie som er Jehovas vitner, kom til at de i det minste kunne redde kjøleskapet og vaskemaskinen, slik at de kunne bli brukt i hjelpesentret som var blitt opprettet i den lokale Rikets sal. De gikk til salen for å hente en varebil. Men før de var kommet tilbake igjen, hadde noen vært der og forsynt seg med både kjøleskapet og vaskemaskinen.

Et øyenvitne sa: «Da vi reiste gjennom de herjede områdene, kunne vi se at det i mange hus var satt opp skilt som advarte plyndrere og bad dem holde seg unna. På noen av skiltene stod det: ’Plyndrere må dø’ og ’Plyndrere vil bli skutt’. På et annet stod det: ’To plyndrere er blitt skutt, én av dem døde.’ Lagre og kjøpesentre var blitt plyndret.» Ifølge en sersjant i flyvåpenets 82. divisjon var minst én plyndrer blitt tatt og lynsjet av befolkningen.

Mange ble arrestert. Det kan virke som om forbryterverdenen etter hver katastrofe står klar til å storme inn i området og forsyne seg som gribber. Selv såkalt vanlige mennesker lar seg rive med. Det ser ut til at religion, etikk og moral forsvinner når fristelsen til å kunne skaffe seg noe for ingenting blir for stor.

Det ble fortalt Våkn opp! at noen soldater i begynnelsen til og med ble frastjålet de uladde riflene sine av noen bevæpnede plyndrere. Noen hørte noen soldater si at hjelpesentret i Rikets sal var som en oase i ørkenen «fordi», som de sa, «dere bærer ikke våpen».

«Sitt ikke bare og heng med hodet»

Hva har Jehovas vitner lært av den erfaring de har fått med naturkatastrofer? At de bør gjenoppta den åndelige virksomhet så snart det er mulig. Ed Rumsey, en kristen tilsynsmann i Homestead, fortalte Våkn opp! at en dobbel Rikets sal kunne tas i bruk til møter allerede onsdagen etter mandagens orkanherjinger. Noe av taket hadde forsvunnet, himlingen hadde rast sammen, og det hadde trengt vann inn i salene. De frivillige arbeidet raskt for å få i stand skadede Rikets saler, slik at det kunne holdes møter der, og slik at det var mulig å bruke dem som nødsentre, hvor hjelpearbeidet i kriseområdet kunne ledes fra. Det ble satt opp kjøkken, slik at det kunne serveres måltider til de uværsrammede og hjelpearbeiderne.

Fermín Pastrana, en eldste i den spanske menigheten i Princeton, rapporterte at husene til sju familier i hans menighet på 80 forkynnere var fullstendig rasert. Hvilket råd gav han sine medtroende? «Sørg hvis du må sørge. Men sitt ikke bare og heng med hodet. Vær aktive når det gjelder å hjelpe andre, og gå ut i tjenesten i den grad det er mulig. Gå ikke glipp av våre kristne møter. Løs de problemene som kan løses, men unngå å ergre dere over de som ikke kan løses.» Som et resultat av dette var Jehovas vitner snart ute og forkynte, og de hadde med seg hjelpepakker fra hus til hus. Orkanen Andrew hadde ikke klart å blåse bort deres nidkjærhet.

’Neste gang vil vi evakuere!’

Sharon Castro, en 37 år gammel kvinne fra Cutler Ridge, fortalte sin historie til Våkn opp!: «Far bestemte at vi ikke skulle evakuere. Siden den siste orkanen hadde snudd og ikke rammet kysten av Florida, mente han at orkanen Andrew også ville snu. Han hadde ikke engang tenkt å sette lemmer for vinduene. Heldigvis kom broren min innom og insisterte på å dekke til vinduene med kryssfinér. Det var uten tvil det som reddet livet vårt. Vinduene ville blitt knust, og vi ville blitt skåret opp og drept.

Omtrent klokken halv fem om morgenen gikk strømmen. Spetaklet utenfor var skremmende. Det var som lyden av et digert tog. Det knaket i trær som knakk, og bygninger som raste sammen. Senere fant vi ut at den skremmende, skrikende lyden vi hørte, var lyden av spikrene på hustaket som ble revet løs fra treverket. Loftet blåste av, og en tredjedel av taket gikk med. Det var 12 av oss, deriblant min invalide mor og min 90 år gamle bestemor, og vi måtte søke ly i et værelse uten vinduer midt i huset. Vi var sikre på at vi kom til å dø der.»

Hva lærte hun av opplevelsen? «Neste gang de ber oss om å evakuere, da vil vi evakuere — uten spørsmål. Vi vil rette oss etter advarslene. Jeg har også lært meg å dele med andre og klare meg med svært lite. Og jeg vet at det er i orden å gråte, å sørge og så se virkeligheten i øynene.»

Reaksjoner fra pressen

Til og med nyhetsmediene merket seg hvor godt Jehovas vitner var organisert. Avisen Savannah Evening Press hadde følgende overskrift: «Jehovas vitner er velkomne i Sør-Florida.» Og avisen The Miami Herald meldte: «Jehovas vitner tar seg av sine egne — og andre.» Avisen opplyste: «Ingen i Homestead smeller døren igjen for Jehovas vitner denne uken — selv ikke dem som har en dør å smelle igjen. Omkring 3000 frivillige Jehovas vitner fra alle deler av landet har samlet seg i kriseområdet for først å hjelpe sine egne og dernest hjelpe andre. . . . Enhver militær organisasjon kan misunne Jehovas vitners presisjon, disiplin og effektivitet.»

Jehovas vitner er vant til å ordne med bespisning til store menneskemasser på krets- og områdestevnene sine. I tillegg til dette har de over hele verden flere hundre regionale byggeutvalg som bygger Rikets saler og store stevnehaller. Derfor har de fagarbeidere som kan stå klar til å hjelpe til på bare noen timers varsel.

Men det er også en annen grunn inne i bildet — deres innstilling. Den ovennevnte reportasjen fortsetter: «Det er ikke noe byråkrati blant dem. Det er ingen kamp mellom dominerende personligheter. Isteden virker arbeiderne svært muntre og samarbeidsvillige, uansett hvor varmt eller hvor skittent det er, eller hvor utslitt de måtte være.» Hva var forklaringen på det? En som er et av Jehovas vitner, svarte: «Det kommer av vårt forhold til Gud, som motiverer oss til å gi uttrykk for vår kjærlighet til andre.» Det var følgelig noe annet orkanen Andrew ikke klarte å ødelegge, nemlig Jehovas vitners kristne kjærlighet. — Johannes 13: 34, 35.

Interessant nok ser det ut til at Jehovas vitner lærte noe av trærne. Et øyenvitne forklarer det på denne måten: «Mens jeg gikk omkring, kunne jeg ikke unngå å legge merke til noen store trær som var blitt revet opp med røttene og hadde veltet over ende. Hvorfor hadde det skjedd? På grunn av størrelsen var de veldig utsatt for vind, og de hadde et vidstrakt, men grunt rotsystem. På den annen side klarte de forholdsvis tynne palmetrærne å bli stående. De bøyde seg i vinden, og noen av dem mistet bladene, men de fleste klarte å bli stående rotfestet i bakken.»

Jehovas vitner har en dypt rotfestet tro på Guds Ord og reagerer på en likevektig måte. Eiendelene og huset deres betyr ikke alt for dem. De var i det minste i live og kunne fortsette å tjene Jehova til tross for ulykken. Orkanen Andrew hadde ikke klart å ta livet av dem.

Hvordan blir det gjort?

Bryggeriet Anheuser Busch gav et helt vognlass med drikkevann som gave. Da sjåføren kom til området, spurte han noen tjenestemenn hvor han kunne levere vannet. Han ble fortalt at de eneste som hadde noe organisert hjelpearbeid der, var Jehovas vitner. Før det var gått en uke etter at orkanen hadde rammet området, var det faktisk kommet inn omkring 70 vognlass med forsyninger til Jehovas vitners stevnehall i Fort Lauderdale.

En av de frivillige arbeiderne der sier: «Vi mottok et helt vognlass med drikkevann. Vi sendte dette omgående sammen med matvarene til utdelingssentrene ved de forskjellige Rikets saler. Der ble alt sammen delt ut til brødre og naboer i området som var i nød.» En papirfabrikk i staten Washington gav 250 000 papptallerkener i gave.

I begynnelsen sendte kommunen frivillige hjelpearbeidere som ikke er Jehovas vitner, til de forskjellige Rikets saler og sa: ’De er de eneste som er skikkelig organisert.’ Etter hvert kom det militære inn og begynte å sette opp hjelpesentre og teltbyer, der de som var rammet av orkanen, kunne få mat og vann.

Jehovas vitners opprinnelige nødforsyningssenter var satt opp av hjelpeutvalget ved stevnehallen i Fort Lauderdale, som ligger cirka seks mil nord for det området omkring Homestead som var hardest rammet. For å lette arbeidsbyrden ble det opprettet et hovedforsyningssenter i stevnehallen i Plant City i nærheten av Orlando, omkring 40 mil nordvest for katastrofeområdet. Det meste av hjelpeforsyningene ble sendt dit for å sorteres og pakkes. Utvalget bestilte daglig det det var behov for, fra Plant City, og utstyret ble fraktet med lastebiler den fem timer lange kjøreturen til Fort Lauderdale.

Derfra ble mat, materialer, vann, generatorer og andre nødvendige ting sendt til tre Rikets saler som var blitt satt i stand i sentret av katastrofeområdet. Der organiserte dyktige Jehovas vitner byggearbeidere og oppryddingsmannskaper, som skulle dra rundt til de flere hundre husene som trengte å bli reparert. Kjøkken og serveringslinjer ble også åpnet på tomtene til de forskjellige Rikets saler, og alle var velkomne til å komme dit for å få det de trengte. Til og med noen soldater spiste der, og det ble senere lagt merke til at de la bidrag på bidragsbøssene.

Mens mennene var opptatt med å reparere husene, arbeidet kvinnene med å lage mat. Andre var ute og besøkte folk for å fortelle dem om Bibelens forklaring på at slike naturkatastrofer inntreffer, og for å dele ut esker med livsfornødenheter til dem som var i nød. En av dem som var med i dette arbeidet, var Teresa Pereda. Huset hennes var skadet, og vinduene i bilen hennes var blitt knust — likevel var den fullastet med esker med livsfornødenheter til naboene hennes. Mannen hennes, Lazaro, var travelt opptatt med å hjelpe til ved en Rikets sal. — Forkynneren 9: 11, NW; Lukas 21: 11, 25.

Mange av dem som var blitt hjemløse, ble innlosjert hos Jehovas vitner som ikke hadde fått sine hus ødelagt av orkanen. Andre flyttet midlertidig inn i husvogner som var blitt gitt til det formålet. Noen flyttet inn i teltbyene som det militære hadde opprettet. Andre avskrev ganske enkelt husene sine som tap og flyttet inn hos venner og slektninger i andre deler av landet. De hadde verken hus eller jobb. Det var ikke elektrisitet eller vann, og kloakksystemet virket ikke — så de gjorde det som var best for dem.

Noe alle lærte, ble fint uttrykt av en spansktalende mann som er et av Jehovas vitner. Han sa: «Vi er svært takknemlige for det vi har lært om hva som bør være våre mål i livet. Du vet, du kan arbeide i 15—20 år med å bygge opp et hjem og samle deg materielle ting, og så, i løpet av en time, kan alt være borte. Det hjelper oss til å sette oss åndelige mål, leve enkelt og tenke alvorlig over vår tjeneste for Jehova.»

Det er på mange måter slik som apostelen Paulus uttrykte det: «De ting som var vinning for meg, de har jeg betraktet som tap på grunn av Kristus. Ja, for den saks skyld betrakter jeg virkelig også alt som tap på grunn av den langt større verdi som kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, har. På grunn av ham har jeg lidd tap på alt, og jeg betrakter det som en haug med avfall, for at jeg kan vinne Kristus.» — Filipperne 3: 7, 8.

Naturkatastrofer er en del av livet i vår nåværende verden. Hvis vi retter oss etter myndighetenes advarsler, kan vi i det minste berge vårt eget liv. Det kan hende at vi mister huset vårt og eiendelene våre, men en kristens forhold til «all trøsts Gud» vil kunne bli styrket. Og selv om noen skulle omkomme i en katastrofe, finnes det trøst, for Jesus lovte at de ville få en oppstandelse på en renset jord — en jord hvor det ikke vil være ulykker og død som er forårsaket av naturkatastrofer. — 2. Korinter 1: 3, 4; Jesaja 11: 9; Johannes 5: 28, 29; Åpenbaringen 21: 3, 4.

[Fotnote]

[Ramme på side 20]

Helt forbløffet

En gruppe på 11 hvite Jehovas vitner reiste ned fra Tampa i Florida for å delta i hjelpearbeidet. De fikk med seg forsyninger og begynte å reparere hustaket til en farget som også er et av Jehovas vitner. Da en ikke-troende nevø av ham kom dit, kunne han ikke tro sine egne øyne — han var helt forbløffet over å se at en gruppe hvite Jehovas vitner hadde kommet dit før ham og var i full gang med å reparere onkelens hus. Han ble svært imponert og ble selv med på reparasjonsarbeidet.

Han sa at neste gang et av Jehovas vitner kom hjem til ham, ville han spørre om å få et bibelstudium. Mens han stod og snakket med gruppen fra Tampa, kom det fram at han var fra samme sted som dem. En eldste i gruppen gjorde straks avtale om å starte et bibelstudium med ham den påfølgende uken. Som en bror sa, viser dette at du ikke nødvendigvis må banke på dører for å kunne forkynne — du kan banke på et hustak!

[Bilde på side 15]

Orkanen Andrew viste ingen nåde, og det var få bygninger som klarte å stå imot

Familien Kieffers hus — og det som er igjen av det

[Bilder på side 16]

Rebekka Pérez, hennes døtre og 11 andre overlevde i dette lille rommet

Det militære grep inn for å hindre plyndring (øverst til høyre); plyndrede butikker (til høyre)

Orkanen rev av tak, og kjøretøyer ble kastet omkring

[Bilder på side 17]

Hjelpearbeidet ble organisert fra Rikets saler

Hus ble kastet mot trærne; leketøyet til et barn ligger forlatt på en madrass; bibelsk litteratur ligger blant ruinene; Jehovas vitner, som Teresa Pereda, leverte ut livsfornødenheter til naboene

Byggematerialer som var gitt som gave. Sortering av klær

[Bilder på side 18]

Frivillige arbeidere fra hele USA kom for å ta del i hjelpearbeidet