Er krig uunngåelig?

KRIG er et sørgelig oppslag i nyhetene. Slike meldinger om grusomheter gjør deg helt sikkert opprørt. Men kanskje de også får deg til å lure på hvorfor så mange konflikter må avgjøres med våpenmakt. Kommer menneskene aldri til å lære å leve sammen i fred?

Et botemiddel mot krigens svøpe virker mer uoppnåelig enn et botemiddel mot AIDS. Nå i det 20. århundre er hele nasjoner blitt mobilisert, millioner av menn er blitt sendt ut i kamp, og hundrevis av byer er blitt lagt i ruiner. Det ser ikke ut til at blodbadet vil ta slutt. En innbringende våpenhandel sørger for at verdens militære styrker — og geriljagrupper — fortsetter å ha en uhyggelig slagkraft.

Etter hvert som krigsvåpnene er blitt mer dødbringende, har tapstallene steget voldsomt. Over halvparten av de 65 millioner soldatene som deltok i den første verdenskrig, ble drept eller såret. Tretti år senere tok to atombomber alene livet av over 150 000 sivile japanere. De konfliktene som har funnet sted etter den annen verdenskrig, har vært mer begrenset i omfang. Ikke desto mindre har de vært dødbringende, spesielt for sivilbefolkningen, som nå utgjør 80 prosent av dødsofrene.

Ironisk nok har denne massenedslaktingen funnet sted i en tid da det er blitt gjort større bestrebelser enn noensinne på å forby krig som en måte å avgjøre internasjonale konflikter på. Da den kalde krigen nylig endte, var det mange som hadde store forhåpninger om en ny, fredelig verdensorden. Men verdensfreden er like illusorisk som før. Hvorfor?

En biologisk nødvendighet?

Noen historikere og antropologer hevder at krig er uunngåelig, ja, nødvendig — ganske enkelt fordi det er en del av en evolusjonær kamp for å overleve. Påvirket av denne tankegangen påstod militæranalytikeren Friedrich von Bernhardi i 1914 at krig blir utkjempet «i den biologiske, sosiale og moralske utviklings interesse». Teorien var at krig er et middel til å renske ut svake individer og nasjoner, mens de best skikkede overlever.

Dette argumentet vil neppe trøste de millioner som er blitt enker og foreldreløse på grunn av krig. I tillegg til at en slik tankegang er moralsk forkastelig, vitner den om at en ignorerer den moderne krigførings harde virkelighet. Maskingeværet viser ingen respekt for de best skikkede, og bomben tilintetgjør de sterke sammen med de svake.

Adolf Hitler brydde seg ikke om den dyre lærepenge som den første verdenskrig var, men drømte om å frambringe et herrefolk gjennom militære erobringer. I sin bok Min Kamp skrev han: «I evig kamp er menneskeslekten blitt stor — i evig fred går den til grunne. . . . Den sterkeste skal herske og ikke smelte sammen med den svakere.» Hitler førte imidlertid ikke menneskeheten framover; han ofret i stedet millioner av liv og herjet et helt kontinent.

Men hvis krig ikke er en biologisk nødvendighet, hva er det da som driver menneskeheten mot selvødeleggelse? Hvilke krefter tvinger nasjonene inn i denne «barbarenes virksomhet»?a Nedenfor er en liste over noen underliggende faktorer som legger hindringer i veien for de bestrebelser fredsmeglere gjør seg.

Årsaker til krig

Nasjonalisme. Nasjonalisme blir ofte opptent av politikere og generaler og er en av de sterkeste krefter når det gjelder å fremme krig. Mange kriger er blitt utløst i den hensikt å beskytte «nasjonale interesser» eller forsvare «nasjonens ære». Når en gir rom for mentaliteten «rett eller urett får være det samme, det gjelder mitt land», kan selv et direkte overfall bortforklares som et angrep som bare skal komme fienden i forkjøpet.

Etnisk fiendskap. Mange regionale kriger blir satt i gang og siden holdt liv i av gammelt hat mellom raser, stammer og etniske grupper. De tragiske borgerkrigene i det tidligere Jugoslavia, i Liberia og i Somalia er ferske eksempler på dette.

Økonomisk og militær rivalisering. I den tilsynelatende fredelige tiden forut for den første verdenskrig bygde de europeiske maktene i virkeligheten opp enorme hærer. Tyskland og Storbritannia drev et kappløp i bygging av krigsskip. Alle de større nasjonene som til slutt ble involvert i blodbadet, trodde at en krig ville øke deres makt og gi uante økonomiske fordeler. Dermed lå forholdene til rette for et sammenstøt.

Religiøse feider. Religiøse uoverensstemmelser kan ha en eksplosiv virkning, spesielt når de blir forsterket av rasemessige splittelser. Konfliktene i Libanon og Nord-Irland og krigene mellom India og Pakistan har hatt sin rot i religiøst fiendskap.

En usynlig krigshisser. Bibelen viser at «denne tingenes ordnings gud», Satan Djevelen, nå er mer aktiv enn noensinne. (2. Korinter 4: 4) Fylt av stor vrede nå som han bare har «en kort tidsperiode», sørger han for at det oppstår forhold — deriblant krig — som bringer enda større veer over jorden. — Åpenbaringen 12: 12.

Det er ikke lett å fjerne disse underliggende årsakene til krig. For over 2000 år siden sa Platon at «bare de døde har sett enden på krig». Er denne dystre vurderingen en bitter sannhet som vi bare må lære å akseptere? Eller har vi grunn til å håpe at det en gang vil komme en verden uten krig?

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 2]

Forsidebilde: Detalj fra John Singer Sargents maleri «Gassed», Imperial War Museum, London

[Bilderettigheter på side 3]

Instituto Municipal de Historia, Barcelona