Den rolle «Jehovas arm» har spilt i mitt liv

FORTALT AV LAWRENCE THOMPSON

EN KVELD i 1946 satt far og jeg i bilen og så nordlyset danse bortover himmelen. Vi snakket om Jehovas storhet og om hvor små vi selv er. Vi gjenopplevde forskjellige episoder fra de årene Jehovas vitners virksomhet var forbudt i Canada. Far innprentet i meg hvordan Jehova hadde støttet og veiledet sitt folk i løpet av denne tiden.

SELV om jeg bare var 13 år gammel, kunne jeg verdsette sannheten i det far sa. Han gav meg også en følelse av hvor viktig og omfattende det forkynnelsesarbeidet som lå foran oss, var. Far siterte 4. Mosebok 11: 23 og understreket at Jehovas arm i virkeligheten aldri er for kort. Det er bare vår mangel på tro og tillit til ham som begrenser hva han kan gjøre for oss. Dette var en verdifull samtale mellom far og sønn som jeg aldri vil glemme.

Studium av Vakttårnets publikasjoner, spesielt boken Frelse, som ble utgitt i 1939, fikk også stor innflytelse på de første årene av mitt liv. Jeg kommer aldri til å glemme den dramatiske illustrasjonen i begynnelsen av boken: «Lyntoget, overfylt med passasjerer, suste av sted med en fart på 160 kilometer i timen. Det skulle krysse elven over en bro som gjorde en så skarp kurve at de passasjerene som stod på den bakerste plattformen, kunne se lokomotivet . . . To menn på den bakerste perrongen i toget . . . oppdaget . . . at et stykke av broen på den andre siden var i brann og var på vei til å falle ned i elven. De forstod at de var utsatt for den største livsfare. En ulykke truet. Ville det være mulig å stanse toget tidlig nok til å redde de mange passasjerene?»

Boken anvendte illustrasjonen og sa til slutt: «I dag står alle jordens nasjoner og folk ansikt til ansikt med den frykteligste ulykke. På Guds befaling blir de nå advart om at Harmageddon-slagets ulykke er like foran dem . . . Enhver som har hørt advarselen, må nå selv velge hvilken vei han vil følge.»

Hurtigtoget, den brennende broen og betydningen av det presserende forkynnelsesarbeidet gjorde et uutslettelig inntrykk på meg.

Forkynnelse i ung alder

Jeg begynte å ta del i forkynnelsesarbeidet i 1938 i en alder av fem år. Henry og Alice Tweed, to pionerer (heltidsforkynnere), tok meg med ut, og vi brukte 10—12 timer om dagen til å snakke med folk. Jeg gledet meg virkelig over disse lange dagene i tjenesten for Jehova. Året etter ble jeg derfor begeistret da far og mor lot meg få bli en forkynner og rapportere den tjenesten jeg utførte.

På den tiden arrangerte vi informasjonsmarsjer hvor vi gikk nedover hovedgaten i forskjellige byer med plakater med slagord som avslørte falsk religion og kunngjorde Guds rike. Vi brukte også reisegrammofoner og spilte bibelske foredrag på trappen hjemme hos folk. Vi spilte foredrag av J. F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets president, og jeg kunne noen av dem utenat. Jeg synes fremdeles jeg kan høre ham si: «Det er ofte blitt sagt at religionen er en snare og et bedrag!»

Virksomheten forbudt i Canada

Under den annen verdenskrig ble Jehovas vitners virksomhet forbudt i Canada, akkurat som den var blitt i Nazi-Tyskland og andre land. Vi brukte derfor bare Bibelen, men fortsatte vår gudgitte tjeneste i lydighet mot Bibelens påbud. (Matteus 28: 19, 20; Apostlenes gjerninger 5: 29) Vi lærte hvordan vi skulle takle politirazziaer på møtene og hjemme. Vi fikk også erfaring i å avlegge vitnesbyrd i retten og i å svare under krysseksaminering.

Min bror Jim og jeg ble riktig flinke til å kaste brosjyrer bort på dørmatter og verandaer fra biler i fart. I tillegg var vi kurerer, og av og til stod vi og holdt utkikk for dem som krysset grensen til De forente stater for å overvære stevner der.

Huset vårt lå i utkanten av Port Arthur (nå Thunder Bay) i Ontario. Tomten var på ti mål, omgitt av busker og trær. Vi hadde en ku, en kalv, griser og høns — og det var fin kamuflasje når vi hjalp unge trosfeller av oss som var ettersøkt og skulle fengsles for å ha forkynt om Guds rike.

Om natten kjørte biler og lastebiler med unge brødre inn på og ut av den avskjermede gårdsplassen vår. Vi skjulte ungdommene, hjalp dem med å forkle seg eller gav dem mat eller husly og sendte dem deretter videre. Far og mor og disse andre brødrene i 1940-årene var helhjertete tjenere for Jehova Gud som påvirket mitt unge hjerte til å tjene og elske ham.

I august 1941 innviet jeg mitt liv til Jehova og ble døpt i et lite vann dypt inne i skogen. Vi var ganske mange som var samlet sent om kvelden i lampelyset i en hytte i denne forbindelse. Politiet var tydeligvis mistenksomme og patruljerte rundt vannet mens de lyste med lommelykter, men de fant oss ikke.

Forskjellige trekk ved heltidstjenesten

I 1951 var jeg ferdig med high school, og da flyttet jeg 150 mil for å tjene som pioner i byen Cobourg i Ontario. Menigheten var liten, og jeg hadde ingen pionerpartner. Men jeg hadde friskt i minnet at Jehovas arm ikke er for kort, så jeg leide et rom, laget maten selv og var glad for å tjene Jehova. Året etter ble jeg innbudt til å tjene ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Toronto. Der lærte jeg mye verdifullt som utrustet meg til videre tjeneste for Riket.

Etter at jeg hadde tjent som pioner i Toronto i over et år, giftet jeg meg med Lucy Trudeau, og vinteren 1954 ble vi bedt om å tjene som pionerer i Levis i Quebec. Det var svært kaldt, pøbelens og politiets trakasserier var skremmende, og det var en utfordring å lære fransk. Men Jehovas arm var aldri for kort, så selv om tidene var vanskelige, fikk vi også mange velsignelser.

Vi ble for eksempel bedt om å inspisere to skip («Arosa Star» og «Arosa Kulm») som Selskapet planla å bruke til å transportere stevnedeltagere til de store internasjonale stevnene i Europa i 1955. Rederiets direktører var ivrige etter å gjøre forretninger med Selskapet og viste oss stor gjestfrihet for anledningen, og det var en hyggelig avveksling fra den stressende tjenesten i Quebec på den tiden.

Høsten 1955 ble jeg utnevnt til å tjene som reisende tilsynsmann, og den vinteren besøkte vi avsidesliggende menigheter i det kalde nordlige Ontario. I 1956 var vi så elever ved Vakttårnets bibelskole Gilead i De forente stater, og deretter ble vi sendt som misjonærer til Brasil.

Vi kastet oss ut i tjenesten i det nye distriktet med liv og lyst og var snart i stand til å forkynne og undervise på portugisisk. Tidlig i 1957 ble jeg igjen utnevnt til å tjene som reisende tilsynsmann. I stedet for å slåss mot den bitende kulden i nord slet vi nå med stekende varme. Mange ganger måtte vi stoppe og fjerne brennende sand fra skoene eller skjære av sukkerrør til å tygge på for å få nye krefter. Vi fikk imidlertid velsignelser.

Jeg snakket blant annet med politimesteren i byen Regente Feijo. Han gav beskjed om at alle forretningene skulle stenge, og at folk måtte komme til torget. I skyggen av et blomstrende tre med store blad holdt jeg et bibelsk foredrag for alle i byen. I dag er det en menighet av Jehovas vitner der.

Familieliv i Brasil

Da Lucy ble gravid i 1958, slo vi oss ned i Juiz de Fora og tjente som spesialpionerer der. I løpet av de neste to årene ble døtrene våre, Susan og Kim, født. De viste seg å være til virkelig velsignelse i tjenesten og ble en kuriositet i byen. Når vi kom trillende med barnevognene på brosteinsgatene, kom folk ut av husene for å se på barna. Siden det var stort behov for forkynnere av Riket i Recife, som ligger like sør for ekvator, flyttet vi videre til denne svært varme byen.

I 1961 hjalp jeg ikke bare til med å ordne med flyreisen for Jehovas vitner som skulle til stevnet i São Paulo, men jeg fikk også selv anledning til å være med og overvære dette minnerike stevnet. Etter at vi hadde vært i luften i rundt 20 minutter, stupte imidlertid flyet plutselig nedover, og passasjerene ble kastet omkring i kabinen. Heldigvis greide piloten å rette flyet opp igjen etter stupet, og vi landet trygt. Flyet så ut som et vrak inni. Seter var blitt revet løs fra festene, og passasjerene var forslåtte og blodige. Men ingen av oss var så alvorlig skadet at vi ikke kunne fortsette til São Paulo med et annet fly. Vi gledet oss over et fantastisk stevne, men jeg sa at jeg aldri ville sette meg i et fly igjen!

Da jeg kom hjem fra stevnet, var det imidlertid en annen oppgave som ventet på meg. Jeg skulle ta hånd om et stevne dypt inne i jungelen i Teresina i delstaten Piauí, og jeg måtte reise med fly for å komme dit. Jeg var redd, men tok imot oppgaven og satte min lit til Jehovas arm.

I 1962 ble sønnen vår, Greg, født i Recife. Selv om jeg på grunn av den voksende familien ikke lenger kunne være pioner, kunne jeg øve en positiv innflytelse i den lille menigheten. Barna var alltid ivrige etter å bli med oss ut i tjenesten, siden vi gjorde den interessant for dem. Fra de var tre år gamle, kunne de alle framføre en presentasjon ved dørene. Vi gjorde det til en vane aldri å gå glipp av møtene eller å la være å ta del i felttjenesten. Selv om en i familien var syk og en annen måtte bli hjemme for å se etter ham eller henne, gikk vi andre på møtet eller ut i tjenesten.

Hele familien drøftet regelmessig barnas skolegang og deres mål i livet opp gjennom årene, og vi forberedte dem på en løpebane innen Jehovas organisasjon. Vi var nøye med ikke å utsette dem for dårlig påvirkning, for eksempel fra TV. Vi fikk ikke TV hjemme hos oss før barna var i tenårene. Dessuten skjemte vi ikke bort barna med materielle ting, selv om vi hadde hatt råd til det. Vi kjøpte for eksempel bare én sykkel, som alle tre måtte dele på å bruke.

Vi gjorde så mye som mulig sammen. Vi spilte basketball, svømte og reiste på turer. Reisene våre hadde sammenheng med kristne stevner eller med besøk på Betel-hjem i forskjellige land. Disse turene gav oss tid til å snakke fritt sammen, slik at Lucy og jeg fikk vite hva som bodde i barnas hjerte. Vi er svært takknemlige overfor Jehova for disse glederike årene!

Etter hvert begynte ti år i tropene nær ekvator å gå ut over Lucys helse. Derfor var vi glade for å få nye oppgaver i Curitiba i delstaten Paraná i sør, hvor klimaet er mer moderat.

Tilbake til Canada

I 1977 flyttet så hele familien tilbake til Canada etter 20 år i Brasil, for vi måtte ta oss av min syke far. For et kultursjokk for oss! Men det var ikke noe åndelig sjokk, for vi hadde de samme rutinene innen vårt kjærlige kristne brorskap.

I Canada ble heltidstjenesten et familieprosjekt, for etter hvert ble døtrene våre pionerer. Alle støttet opp om dette på hver sin måte. Inntektene fra deltidsarbeid ble satt inn på en konto som skulle dekke utgifter til vedlikehold av huset og de tre bilene vi trengte for å rekke over det vidstrakte distriktet vårt. Etter familiestudiet hver uke drøftet vi familiens planer. Disse drøftelsene hjalp oss alle til å ha klart for oss hva vi ville ha ut av livet.

Greg hadde i likhet med sine søstre heltidstjenesten som mål. Helt siden han var fem år, hadde han sagt at han ville arbeide på et av Selskapets avdelingskontorer, som også kalles Betel-hjem. Han mistet aldri dette målet av syne, og etter at han var ferdig på high school, spurte han sin mor og meg: «Synes dere jeg skal søke om å få utføre Betel-tjeneste?»

Selv om vi syntes at det var tungt å la gutten vår reise, svarte vi uten å nøle: «Du vil aldri føle Jehovas arm på samme måte noe sted som på Betel — selve hjertet i Jehovas organisasjon.» Innen to måneder var han på vei til Betel i Canada. Dette skjedde i 1980, og han har vært der siden.

Lucy og jeg møtte nye utfordringer i 1980-årene. Vi var tilbake der hvor vi hadde begynt — nå var det bare oss to. Susan hadde giftet seg og var pioner sammen med sin mann, og Kim og Greg tjente begge på Betel. Hva skulle vi gjøre? Spørsmålet ble raskt besvart i 1981, da vi ble bedt om å tjene en portugisisk krets som strakte seg over omkring 200 mil av Canada. Vi er fremdeles glad for å være i kretstjenesten.

Siden den gang har Kim giftet seg og gjennomgått Gilead, og hun tjener nå sammen med sin mann i kretstjenesten i Brasil. Susan og mannen hennes er fremdeles i Canada, hvor de tar seg av sine to barn. Mannen er pioner. Selv om familien vår har vært spredt i bokstavelig forstand de siste årene på grunn av forskjellige oppgaver innen heltidstjenesten, har vi et nært åndelig og følelsesmessig fellesskap.

Lucy og jeg ser fram til en lykkelig framtid sammen med familien på en renset jord. (2. Peter 3: 13) Som Moses i gammel tid har også vi personlig erfart sannheten i svaret på det retoriske spørsmålet i 4. Mosebok 11: 23: «Er [Jehovas] arm for kort? Nå skal du få se om det går slik som jeg har sagt, eller ikke.» Det er virkelig ingenting som kan hindre Jehova i å velsigne sine tjenere for deres helhjertete tjeneste.

[Bilde på side 25]

Sammen med min kone, Lucy