«Mat i munnen, ikke ved føttene»

Et blikk på tradisjonelle afrikanske begravelsesskikker

«DE BEGRAVER ikke sine døde!» Dette er en vanlig påstand om Jehovas vitner i Vest-Afrika. Likevel er det alminnelig kjent at de begraver sine døde.

Hvorfor sier folk at Jehovas vitner ikke begraver sine døde? Grunnen er at vitnene ikke følger mange av de populære lokale begravelsesskikkene.

Tradisjonelle begravelsesskikker

Aliu bor i en liten landsby midt i Nigeria. Da moren hans døde, sa han fra til slektningene og ordnet det slik at det ble holdt en bibelsk tale i morens hus. Talen, som ble holdt av en eldste i den lokale menigheten av Jehovas vitner, fokuserte på de dødes tilstand og det oppmuntrende oppstandelseshåpet i Bibelen. Etter talen ble Alius mor begravet.

Slektningene ble svært forarget. I deres øyne er ikke en begravelse fullstendig hvis det ikke blir holdt en likvake, vanligvis natten etter at en person er død. Der hvor Aliu bor, er likvaken en tid for glede, ikke sorg. Liket blir badet, kledd i hvitt og lagt på en seng. De etterlatte sender bud på musikanter, kjøper kasser med øl og kanner med palmevin og ordner det slik at en okse eller geit blir ofret. Så kommer venner og slektninger for å synge, danse, spise og drikke inntil neste morgen.

I løpet av festlighetene legger man mat ved den avdødes føtter. Deler av den dødes hår, fingernegler og tånegler blir klipt av og lagt til side til «den andre begravelsen». Den kan finne sted flere dager, måneder eller til og med år senere.

Dagen etter likvaken blir liket begravet, men begravelsesseremoniene fortsetter i en uke eller enda lenger. Senere er det tid for den andre begravelsen. Håret og neglebitene som ble tatt vare på, blir pakket inn i hvitt tøy og bundet til en halvannen til to meter lang planke. Et opptog med syngende og dansende mennesker bærer deretter planken til gravstedet og begraver den nær den personen den symboliserer. Enda en gang er det mye musikk, drikking og festing. Begravelsesseremonien avsluttes med et skudd mot himmelen.

Da Aliu nektet å sørge for at noe av dette ble gjort, ble han beskyldt for ikke å ha respekt for de døde eller for tradisjonene som ærer dem. Men hvorfor ville han som et av Jehovas vitner ikke følge tradisjonene? Fordi han ikke med god samvittighet kunne godta de religiøse forestillingene som disse tradisjonene er basert på.

Tradisjonelle afrikanske trosoppfatninger

Overalt i Afrika tror folk at alle mennesker kommer fra åndeverdenen og vil vende tilbake dit. Yorubaene i Nigeria sier: «Jorden er som en markedsplass [hvor folk kommer og går], men himmelen er hjemmet.» Og igboene sier: «Alle som kommer til denne verden, er nødt til å reise hjem igjen, uansett hvor lenge de blir på jorden.»

Tenk på de skikkene som ble nevnt. Hensikten med likvaken er å gi ånden en fin avskjed. De hvite klærne regnes som et passende antrekk for åndeverdenen. Det å legge mat ved føttene til den døde har sammenheng med tanken om at liket spiser gjennom føttene og må ha mat, slik at det ikke skal bli sultent på ferden til forfedrenes land.

Dessuten tror folk flest at den dødes ånd holder seg i nærheten av de gjenlevende etter at den har forlatt kroppen, for først å dra tilbake til forfedrene når den blir endelig fri i den andre begravelsen. Fram til da frykter folk at ånden skal bli sint og hjemsøke de levende med sykdom og død. Hensikten med skuddet er å «sende ånden av gårde» til himmelen.

Selv om begravelsesskikkene i Afrika varierer mye fra sted til sted, er hovedtanken vanligvis at ånden lever videre etter at kroppen er død. Den viktigste hensikten med ritualene er å hjelpe ånden til å reagere på «ropet hjemmefra».

Disse trosoppfatningene og skikkene er blitt fremmet av kristenhetens lære om menneskesjelens udødelighet og om nødvendigheten av å vise «helgener» ærbødighet. En feltprest i Swaziland sa typisk nok at Jesus kom for å oppfylle og stadfeste de tradisjonelle læresetningene, ikke for å fjerne dem. Siden det vanligvis er prester som fører an i begravelsesritualene, er mange mennesker av den oppfatning at Bibelen støtter de gamle trosoppfatningene og skikkene som utspringer fra dem.

Hva Bibelen sier

Støtter Bibelen disse trosoppfatningene? Forkynneren 3: 20 sier om de dødes tilstand: «Alle [både mennesker og dyr] går til det samme sted. Alle er kommet av jord og skal bli til jord igjen.» Bibelen sier videre: «De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting . . . Deres kjærlighet, hat og misunnelse er det slutt med for lenge siden . . . For i dødsriket [graven], som du går til, er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom.» — Forkynneren 9: 5, 6, 10.

Disse og andre skriftsteder gjør det klart at de døde verken kan se oss, høre oss, hjelpe oss eller skade oss. Stemmer ikke dette med det du har erfart? Du vet kanskje om et tilfelle hvor en rik og innflytelsesrik mann har dødd, og hvor familien har fulgt alle de vanlige begravelsesskikkene, men likevel er blitt utsatt for lidelser. Hvorfor hjelper ikke denne mannen familien sin, hvis han lever i åndeverdenen? Han er ikke i stand til å gjøre noe, for det Bibelen sier, stemmer — de døde er virkelig livløse, «kraftløse i døden», og derfor ute av stand til å hjelpe noen. — Jesaja 26: 14, NW.

Guds Sønn, Jesus Kristus, visste at dette var sant. Tenk på hva som hendte etter at Lasarus var død. Bibelen sier: «Han [Jesus] sa . . . til dem [sine disipler]: ’Lasarus, vår venn, er gått til hvile, men jeg drar dit for å vekke ham av søvnen.’ Disiplene sa derfor til ham: ’Herre, hvis han er gått til hvile, kommer han til å bli frisk.’ Jesus hadde imidlertid talt om hans død.» — Johannes 11: 11—13.

Legg merke til at Jesus sammenlignet døden med søvn, med hvile. Da han kom til Betania, trøstet han Lasarus’ søstre, Maria og Marta. Fylt av medfølelse lot Jesus tårene strømme. Men han verken sa eller gjorde noe som antydet at Lasarus hadde en ånd som fremdeles var levende og ønsket hjelp til å dra til forfedrenes land. I stedet gjorde Jesus det han sa at han ville gjøre. Han vekket Lasarus opp fra dødens søvn ved en oppstandelse. Det viste at Gud med tiden ville bruke Jesus til å reise opp alle dem som er i minnegravene. — Johannes 11: 17—44; 5: 28, 29.

Hvorfor skille seg ut?

Er det noe galt i å følge begravelsesskikker som er basert på ubibelske læresetninger? Aliu og millioner av andre Jehovas vitner mener at det er det. De vet at det ville være galt — og hyklersk — av dem å støtte opp om noen som helst skikk som hviler på falske og villedende læresetninger. De vil ikke være som de skriftlærde og fariseerne, som Jesus fordømte for religiøst hykleri. — Matteus 23: 1—36.

Apostelen Paulus advarte sin medarbeider Timoteus: «Den inspirerte uttalelse sier uttrykkelig at i senere tidsperioder skal noen falle fra troen, idet de retter sin oppmerksomhet mot villedende inspirerte uttalelser og demoners lærdommer, ved hykleriet hos mennesker som taler løgn.» (1. Timoteus 4: 1, 2) Er forestillingen om at døde mennesker lever i åndeverdenen, en av demonenes lærdommer?

Ja, det er den. Satan Djevelen, «løgnens far», sa til Eva at hun ikke ville dø, og antydet dermed at hun ville fortsette å leve i kjødet. (Johannes 8: 44; 1. Mosebok 3: 3, 4) Det var ikke det samme som å si at en udødelig sjel ville fortsette å leve etter at kroppen var død. Men Satan og hans demoner bestreber seg på å vende folk bort fra Guds Ords sannhet ved å fremme den tanken at livet fortsetter etter døden. Jehovas vitner tror på det Gud sier i Bibelen, så de har ikke noe som helst å gjøre med oppfatninger og skikker som støtter Satans løgner. — 2. Korinter 6: 14—18.

Fordi Jehovas tjenere tar avstand fra ubibelske begravelsesskikker, utsetter de seg for mishag fra enkelte som ikke deler deres syn. Noen Jehovas vitner er blitt fratatt arv. Andre er blitt frosset ut av familien. Som sanne kristne er de imidlertid klar over at verden misliker deres trofaste lydighet mot Gud. I likhet med Jesu Kristi lojale apostler er de fast bestemt på å ’adlyde Gud som sin hersker mer enn mennesker’. — Apostlenes gjerninger 5: 29; Johannes 17: 14.

Sanne kristne holder minnet om sine kjære som har sovnet inn i døden, høyt, og bestreber seg dessuten på å vise kjærlighet overfor dem som enda er i live. Aliu hadde for eksempel tatt moren hjem til seg etter at faren var død, og han sørget for henne til hun døde. Når andre påstår at Aliu ikke brydde seg om moren, fordi han ikke fulgte de vanlige skikkene da han begravet henne, siterer han et ordtak som er vanlig blant hans folk: «Gi meg mat i munnen før du legger den ved føttene mine.» Det å gi noen mat i munnen, eller å dekke deres behov mens de ennå lever, er mye viktigere enn å legge mat ved føttene deres, i henhold til den skikken som blir fulgt i forbindelse med likvaken, som vi beskrev tidligere. Det å legge mat ved føttene til en som er død, er ikke til noe som helst gagn for vedkommende.

Aliu spør dem som kritiserer ham, hva de ville foretrekke: at familien sørger for dem når de blir gamle, eller at de spanderer en flott begravelse når de dør. De fleste vil foretrekke å bli tatt hånd om mens de fremdeles lever. De er også glad for å få vite at det vil bli holdt en verdig bibelsk minnetale og en sømmelig begravelse når de en gang dør.

Det er dette Jehovas vitner bestreber seg på å gjøre for sine kjære. De gir dem mat i munnen, ikke ved føttene.