Er det egentlig å stjele?

ABIODUN var servitør på et stort hotell i Nigeria. En kveld han stengte festsalen, fant han en veske med kontanter som tilsvarte 13 611 kroner. Uten å nøle leverte han fra seg pengene. Senere gjorde eieren, som var en gjest på hotellet, krav på pengene. Hotellets ledelse belønnet Abiodun med en dobbel forfremmelse og kåret ham til «årets beste arbeider». Hun som eide pengene, belønnet ham også.

Quality, et lokalt nyhetsmagasin, fortalte om det som hadde skjedd, og kalte Abiodun en «barmhjertig samaritan». Da det spurte Abiodun om han syntes det var fristende å beholde pengene, svarte han: ’Jeg er et av Jehovas vitner. Så hvis jeg finner noe som ikke er mitt, gir jeg det tilbake til den som eier det.’

Mange i lokalbefolkningen var overrasket over den ærlighet Abiodun hadde vist. Trosfellene hans var glad for det som hadde skjedd, men de var ikke overrasket. Over hele jorden er Jehovas vitner kjent for sine høye prinsipper. Blant dem er ikke ærlighet et unntak; det er regelen, en helt nødvendig del av den sanne kristendom.

Men iblant kan det se ut til at omstendighetene gjør det vanskelig å se hvor grensen mellom ærlighet og uærlighet går. Ta for eksempel denne situasjonen: Festus, som tok hånd om bidragene og regnskapet i en av Jehovas vitners menigheter i Vest-Afrika, var i en alvorlig pengeknipe.a Hans kone trengte en viktig operasjon som legene sa ikke burde utsettes. Sykehuset forlangte halvparten av pengene på forskudd.

Festus hadde ikke pengene. Han spurte flere forskjellige om å få låne av dem, men fikk bare nei. Så kom han til å tenke på de pengene han var betrodd, og tenkte: ’Er det riktig av meg å risikere at min kone dør, når jeg kan gjøre noe for å hindre det? Hvorfor ikke «låne» fra menighetens beholdning? Jeg kan levere pengene tilbake når noen av dem som skylder meg penger, betaler meg tilbake.’

Festus brukte disse pengene som ikke var hans, for å betale sykehuset. Var det riktig av ham å tenke slik han gjorde? Kunne det han gjorde, forsvares i betraktning av den akutte situasjonen som hadde oppstått?

Hvem er det som eier pengene?

Når vi analyserer disse spørsmålene, kan vi kort se på hvor slike penger som Festus tok, kommer fra, og hva som er formålet med dem. Pengene kommer i form av frivillige bidrag fra medlemmer av menigheten som ønsker å fremme den rene tilbedelse av Jehova. (2. Korinter 9: 7) De blir ikke brukt til lønninger, for det er ingen som får betaling for det de gjør i menigheten. Tvert imot går pengene i første rekke til anskaffelse og vedlikehold av et forsamlingslokale, vanligvis en Rikets sal. Dermed får unge og gamle, rike og fattige et egnet og bekvemt sted hvor de kan komme sammen for å få bibelsk undervisning.

Hvem er det som eier pengene? De tilhører menigheten som et hele. Det er ikke én person i menigheten som på egen hånd bestemmer hva pengene skal gå til. Eldsterådet sørger for at ordinære utgifter som menigheten har, blir dekket, og når det er noe spesielt som skal betales, legger de eldste saken fram for hele menigheten for at den skal godkjenne det.

Å låne eller å stjele?

Fordi Festus hadde tenkt å betale pengene tilbake så snart som mulig, mente han at det han gjorde, var å låne. Men når Norsk riksmålsordbok bruker definisjonen ’å ta eller fjerne (noe som er en annens eiendom) i hemmelighet, ubemerket, ved list’, er det ordet «stjele» som blir definert. Festus tok penger som tilhørte menigheten, uten tillatelse. Så han stjal. Han var en tyv.

Hvor klanderverdig motivet bak tyveriet er, varierer selvfølgelig en del. Det ser vi av eksemplet med Judas Iskariot, som var betrodd de pengene som Jesus og de trofaste apostlene hadde. Bibelen sier: «[Judas] var en tyv og hadde pengekassen og pleide å ta de pengene som ble lagt i den.» (Johannes 12: 6) Drevet av et dårlig motiv i sitt hjerte og av ren og skjær griskhet gikk Judas fra vondt til verre. Til slutt sank han så dypt at han forrådte Guds Sønn — for 30 sølvstykker. — Matteus 26: 14—16.

Festus, derimot, var drevet av omtanke for sin syke kone. Betyr det at han ikke kan klandres? På ingen måte. Tenk på det Bibelen sier om å stjele i en annen tilsynelatende nødssituasjon: «Blir ikke tyven foraktet når han stjeler for å stille sin sult? Blir han grepet, må han bøte sjudobbelt, han må gi fra seg alt han har i sitt hus.» (Ordspråkene 6: 30, 31) Når tyven blir tatt, må han med andre ord se hele den lovbestemte straffen i øynene. Ifølge Moseloven skulle en tyv gjøre opp for seg. Vi ser altså at Bibelen ikke oppmuntrer til eller rettferdiggjør tyveri, men snarere advarer mot det og sier at det å stjele, selv om det skulle bli gjort i en nødssituasjon, kan føre til økonomisk tap, vanære og ikke minst tap av Guds godkjennelse.

Som vitner for Jehova må alle de sanne kristne, og særlig de som er betrodd ansvar i menigheten, være eksemplariske, «fri for anklage». (1. Timoteus 3: 10) Festus fikk ikke de pengene han hadde regnet med, og derfor klarte han ikke å legge tilbake de pengene han hadde tatt. Det han hadde gjort, kom for en dag. Hvordan gikk det med ham? Hadde han vært en tyv som ikke angret, ville han ha blitt utstøtt av den rene, kristne menighet. (1. Peter 4: 15) Men han hadde samvittighetsnag og angret. Han fikk derfor bli i menigheten, men han mistet sine tjenesteprivilegier.

Tillit til Gud

Apostelen Paulus sa at når en som hevder at han tjener Jehova, stjeler, kan det bringe vanære over Jehovas navn og folket for hans navn. Han skrev: «Lærer du . . . ikke deg selv, du som lærer en annen? Du som forkynner: ’Stjel ikke’, stjeler du? For ’Guds navn blir spottet på grunn av dere blant nasjonene’.» — Romerne 2: 21, 24.

Agur, en vismann i gammel tid, poengterte det samme. Han bad om at han ikke måtte ’bli fattig og stjele og forbanne sin Guds navn’. (Ordspråkene 30: 9) Legg merke til at vismannen erkjente at fattigdom kan skape omstendigheter som kan friste selv en rettskaffen person til å stjele. Ja, vanskelige tider kan utgjøre en prøve på en kristens tro på Jehovas evne til å ta seg av sitt folk.

Men lojale vitner for Jehova, også de som er fattige, har tro på at Jehova «skal lønne dem som oppriktig søker ham». (Hebreerne 11: 6) De vet at han lønner sine trofaste ved å hjelpe dem med å få dekket sine behov. Jesus viste tydelig det i sin bergpreken, da han sa: «Vær derfor aldri bekymret og si: ’Hva skal vi spise?’, eller: ’Hva skal vi drikke?’, eller: ’Hva skal vi kle oss med?’ . . . Deres himmelske Far vet jo at dere trenger alt dette. Fortsett da å søke først riket og hans rettferdighet, så skal alt dette andre bli gitt dere i tillegg.» — Matteus 6: 31—33.

Hvordan sørger Gud for at de nødstilte i den kristne menighet får det de trenger? På mange måter. Én måte er gjennom deres trosfeller. Guds folk har ekte kjærlighet til hverandre. De tar Bibelens formaning alvorlig: «Den som har denne verdens midler til livets opphold og ser sin bror lide nød og likevel lukker sin inderlige medfølelses dør for ham, hvordan kan Guds kjærlighet bli i ham? Små barn, la oss ikke elske med ord eller med tungen, men i gjerning og sannhet.» — 1. Johannes 3: 17, 18.

Over hele verden, i over 73 000 menigheter, bestreber mer enn fire og en halv million Jehovas vitner seg iherdig på å tjene Gud i samsvar med hans rette prinsipper. De vet at Gud aldri vil svikte sine lojale. De som har tjent Jehova i en årrekke, er enig med kong David, som skrev: «Ung har jeg vært, og nå er jeg gammel, men aldri har jeg sett at en rettferdig mann var forlatt, eller at hans barn var på leting etter brød.» — Salme 37: 25.

Hvor mye bedre er det ikke å stole på den Gud som har inspirert disse ordene, enn å la seg friste til å stjele og risikere å miste Guds gunst for all framtid! — 1. Korinter 6: 9, 10.

[Fotnote]