De var gode eksempler for oss

FORTALT AV CRAIG ZANKER

Min kone, Gayle, og jeg har vært pionerer, heltidsforkynnere blant Jehovas vitner, i åtte år. De siste seks årene har vi tjent blant aboriginene i det indre av Australia. Vi prøver dermed å følge mine foreldres og besteforeldres gode eksempel.

JEG vil spesielt fortelle deg om mine besteforeldre. Vi har alltid kalt dem Opa og Oma, som er nederlandsk for bestefar og bestemor. Min bestefar, Charles Harris, tjener fremdeles nidkjært i Melbourne, hvor han har bodd i snart 50 år.

Opa blir kjent med Bibelens sannheter

Opa ble født i en liten by på Tasmania, den australske øya som også er egen delstat. I 1924, da han var 14 år gammel, kjøpte hans far en skipskiste på en auksjon. Den viste seg å være litt av en skattkiste i åndelig forstand, for den inneholdt et sett bøker som var skrevet av Selskapet Vakttårnets første president, Charles Taze Russell.

Opas far var øyensynlig ikke særlig interessert i bøkene, men Opa begynte å lese i dem. Han så straks at de inneholdt livsviktige bibelske sannheter, og dermed begynte han å søke etter de internasjonale bibelstudentene, representantene for bøkenes utgivere, som nå er kjent som Jehovas vitner. Han ville snakke med dem, slik at han kunne få ytterligere forklaringer på de bibelske sannhetene han lærte.

Etter mange forespørsler fant han tre eldre kvinner som var opptatt med å undervise andre. De kom til å bety mye for den unge Charles. I 1930 innviet han seg så til Jehova Gud og ble døpt i vann. Han sa opp slakterjobben sin og reiste nordover til Sydney, hvor han fikk i oppdrag å tjene som heltidsforkynner.

Pionertjeneste i Australia

De neste årene omfattet Charles’ distrikt både forstaden Bondi ved kysten nær Sydney, så vel som landdistrikter i delstaten New South Wales. Så ble han sendt til Perth i det vestlige Australia, flere tusen kilometer borte, på den andre siden av kontinentet. Han forkynte i forretningsstrøket i Perth i seks måneder, og deretter ble han sendt til de grisgrendte områdene i det nordvestlige Australia sammen med to andre pionerer.

Dette trekløveret — Arthur Willis, George Rollsten og Charles — hadde fått tildelt et distrikt som var fire ganger større enn Italia! Det bodde få folk der; landet var goldt, og varmen var intens. Til sine tider måtte de reise over 50 mil mellom gårdene, også kjent som kvegstasjoner. Bilen deres var svært dårlig, selv etter 1930-årenes standard, men de hadde en sterk tro og var meget besluttsomme.

De smale og hullete grusveiene var fulle av kamelspor, og her og der skjulte fint støv farlige trestubber. Det var ikke rart at fjærene på bilen ofte knakk. Bakakselen røk ved to anledninger, og dekkene ble skåret opp gang på gang. Pionerene måtte ofte skjære til biter av gamle dekk og feste dem på innsiden av bildekkene med bolter for å kunne fortsette reisen.

Da jeg bare var en ung gutt, spurte jeg bestefar om hva det var som oppmuntret dem til å holde ut under slike vanskelige forhold. Han fortalte at de følte seg nær knyttet til Jehova, selv om de var nokså isolert fra andre. Det som av og til var et fysisk slit, ble ifølge ham en åndelig velsignelse.

Uten antydning til overlegenhet eller selvrettferdighet gav Opa uttrykk for forundring over at så mange virker overdrevent opptatt av å samle seg materielle eiendeler. Han gav meg denne påminnelsen: «Det beste er å reise gjennom livet med så lite bagasje som mulig. Hvis Jesus var villig til å sove under stjernene når det var nødvendig, bør vi være glade for å kunne gjøre det samme hvis vi har fått tildelt et distrikt som krever det.» (Matteus 8: 19, 20) Og han og følgesvennene hans gjorde virkelig det.

Innbudt til å tjene i utlandet

I 1935 ble Opa tildelt et nytt distrikt — han skulle forkynne for folk på øyene i det sørlige Stillehavet. Sammen med seks andre reiste han med Selskapet Vakttårnets 52 fots seilbåt «Lightbearer».

En gang da de befant seg i det korallrike farvannet nord for Australia, stoppet hjelpemotoren på «Lightbearer». Det var helt vindstille, så de ble liggende mange nautiske mil fra land. Selv om det var fare for at de skulle grunnstøte på Det store barriererevet, lot Opa seg imponere av den påfallende freden og roen der ute. «Sjøen var som en rolig dam,» skrev han i dagboken sin. «Jeg vil aldri glemme solnedgangen hver kveld over den rolige sjøen. Synet var så vakkert at det har prentet seg inn i min erindring for bestandig.»

Det begynte heldigvis å blåse igjen før de drev på revet, og for fulle seil kom de trygt inn til Port Moresby på Papua Ny-Guinea, hvor de fikk reparert motoren. Så seilte de videre fra Port Moresby til Thursday Island og deretter til Java, en stor øy i Indonesia. Opa fikk etter hvert en dyp kjærlighet til Indonesia, som er blitt beskrevet som «et perlekjede tvunnet rundt ekvatorlinjen». Den gang var Indonesia en nederlandsk koloni, så bestefar lærte seg både nederlandsk og indonesisk. Han tilbød imidlertid folk han forkynte for, litteratur på fem språk: nederlandsk, indonesisk, kinesisk, engelsk og arabisk.

Opa leverte mye bibelsk litteratur. En gang ble Clem Deschamp, som hadde ansvaret for Selskapets depot i Batavia (nå Djakarta), innkalt til en nederlandsk embetsmann som fulgte arbeidet vårt nøye. «Hvor mange folk har dere der nede på Øst-Java?» spurte embetsmannen.

«Bare én,» svarte bror Deschamp.

«Venter du at jeg skal tro på det?» bjeffet embetsmannen. «Hvis en skal dømme etter all den litteraturen dere har levert overalt, må dere ha en hel hær av arbeidere der nede!»

Opa synes at det var en av de mest tilfredsstillende komplimentene han noen gang har fått. Men han fortjente den absolutt, for det var ikke uvanlig at han leverte mellom 1500 og 3000 stykker litteratur i måneden.

Ekteskap, forbud og krig

I desember 1938 giftet Opa seg med en ung indonesisk kvinne som het Wilhelmina, og hun ble min bestemor. Oma, eller bestemor, var vennlig, blid, flittig og hadde en mild stemme. Jeg vet dette, for hun var min beste venn da jeg var barn.

Etter at Opa og Oma hadde giftet seg, fortsatte de i pionertjenesten sammen. Da hadde de andre som var med på «Lightbearer», reist til andre kanter av verden eller dratt hjem. Men Opa hadde gjort Indonesia til sitt hjem, og han var fast bestemt på å bli der.

Da den annen verdenskrig nærmet seg, begynte de nederlandske myndighetene som styrte Indonesia, å legge restriksjoner på Jehovas vitners virksomhet under press fra presteskapet, og til slutt forbød de arbeidet vårt. Dermed ble det vanskeligere å forkynne. Nå kunne man bare bruke Bibelen. Opa og Oma ble brakt inn for myndighetene og forhørt i nesten hver eneste by de besøkte. De ble behandlet som kriminelle. Ikke lenge etter at forbudet kom, ble Omas svoger fengslet på grunn av sin kristne nøytralitet. Han døde i fengselet.

Opa og Oma bodde i en overbygd lastebil. Med dette mobile hjemmet som base forkynte de over hele Java. I 1940, mens trusselen om en japansk invasjon ble stadig mer alvorlig, fikk de en datter, som senere ble min mor. Barnet fikk navnet Victory, etter tittelen på et foredrag J. F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets daværende president, hadde holdt to år tidligere. Opa og Oma fortsatte i pionertjenesten gjennom hele denne tiden.

Tidlig i 1942 var Opa, Oma og Victory om bord på en nederlandsk lastebåt på vei tilbake fra Borneo, da de hørte et kraftig kanonskudd fra en japansk jager. Alle lysene sloknet, og folk skrek. Slik kom krigen inn i min families liv. De kom seg trygt i havn, men japanerne invaderte Java bare noen få dager senere, og en nederlandsk tjenestemann fortalte japanske soldater hvor de kunne finne Opa og Oma.

Da japanerne fant dem, ble de fratatt alle sine eiendeler, til og med lekene til lille Victory, og de ble ført til to forskjellige konsentrasjonsleirer. Victory fikk følge med Oma, og Opa så ikke mer til dem på tre og et halvt år.

Livet i konsentrasjonsleir

I løpet av den tiden Opa var internert, ble han ført fra by til by — fra Surabaja til Ngawi, videre til Bandung og til slutt til Tjimahi. All denne flyttingen skyldtes at japanerne ville hindre eventuelle planlagte fluktforsøk. De fleste av fangene var nederlendere, men noen få var briter eller australiere. Mens Opa satt i leirene, lærte han seg barberfaget, et fag han fremdeles utøver nå og da. Den eneste religiøse boken han fikk lov til å beholde, var Bibelen — hans egen King James Version.

I mellomtiden ble også Oma og Victory flyttet fra leir til leir. Kvinner i disse leirene ble beordret av kommandanten til å utføre «sosiale tjenester» utenfor leiren. Av en eller annen grunn ble Oma aldri plukket ut til dette. Senere fikk hun vite at kvinnene ble valgt ut til å være prostituerte for japanske soldater.

Siden japanske soldater ikke likte jentebarn, kledde Oma alltid Victory som en gutt. Hun sørget også for at hun var kortklipt. Det engelske navnet Victory (som betyr «seier») forårsaket store problemer da leirkommandanten ville vite hva navnet skulle bety — seier for den keiserlige japanske hær eller for amerikanerne?

«Seier for Guds rike over alle jordiske regjeringer!» svarte bestemor stolt.

Som straff for at Oma nektet å si «Seier for den keiserlige japanske hær», ble hun og hennes fem år gamle datter tvunget til å stå i giv akt i åtte timer under den brennende tropesolen. Det var ingen skygge; de hadde ikke noe vann, og de fikk heller ikke sette seg eller lene seg forover. Men med Jehovas hjelp overlevde de denne redselsfulle prøvelsen.

Et år etter at Oma var blitt internert, sa leirkommandanten at mannen hennes var død. Da la hun bedrøvet bildet av Opa i bunnen av den medtatte kofferten sin og stod på videre, trass i sorgen.

Livet i fangeleiren var hardt. Den daglige rasjonen bestod av en kopp tapioka til frokost, 200 gram sagobrød til middag og en kopp kokt ris i vassen grønnsaksuppe til kvelds. Underernæring var vanlig på grunn av slike små rasjoner, og hver dag var det noen som døde av dysenteri.

Mens Opa var internert, led han av pellagra og hungerødem. Oma holdt også på å dø, siden hun ofte gav maten sin til Victory for at ikke den lille datteren skulle sulte i hjel. Grusomhet og sult var helt vanlig i leirene. De overlevde bare fordi de holdt seg nær til sin Gud, Jehova.

Jeg husker godt et av Opas yndlingsordtak: «Frihet er å være i harmoni med Den guddommelige, Jehova.» Så Opa betraktet seg som fri i virkelig forstand, selv om han måtte utholde et hardt fangenskap. Den kjærligheten han og Oma hadde til Jehova, hjalp dem virkelig til å ’utholde alt’. (1. Korinter 13: 7) Gayle og jeg prøver nå å bevare et like nært forhold til Jehova.

Frihet og en bemerkelsesverdig gjenforening

I 1945 endte endelig den annen verdenskrig. Ikke lenge etter at Japan hadde kapitulert, ble Opa sendt av gårde med tog. På veien fra Djakarta til Bandung ble toget stoppet av indonesiske soldater. Selv om krigen mot Japan var slutt, kjempet indonesierne videre for å oppnå uavhengighet av Nederland. Opa ble så forbauset over plutselig å bli hentet og ført av toget at han glemte å snakke engelsk og i stedet begynte å snakke nederlandsk. For indonesierne var nederlandsk fiendens språk, og fienden skulle man drepe.

Da soldatene ransaket Opa, fant de til alt hell det australske førerkortet hans, som han fullstendig hadde glemt. Heldigvis var ikke indonesierne i krig med Australia. Den dag i dag regner Opa funnet av førerkortet, som beviste at han var australsk statsborger, for å være en styrelse fra Gud. På det samme stedet drepte nemlig disse soldatene 12 nederlendere som var på et annet tog bare noen timer senere.

Ikke lenge etter at denne episoden fant sted, ventet Oma og Victory på transport ut av det krigsherjede området. En endeløs rekke av lastebiler med soldater og sivile passerte mens de satt ved veikanten. Plutselig stanset køen uten noen bestemt grunn. Oma kom til å kaste et blikk inn på planet til den nærmeste lastebilen, og der satt til hennes store forbauselse en avmagret skikkelse som hun straks gjenkjente. Det var hennes mann! Ord kan ikke beskrive hvilke følelser som var knyttet til denne gjenforeningen.

Tilbake i Australia

Livet ble ikke lett for bestefar og familien hans da han kom tilbake til Australia med den etter å ha bodd i Indonesia i 11 år. De kom som flyktninger, lutfattige og underernærte, og de ble møtt med mistenksomhet av en stor del av lokalbefolkningen. Oma og Victory fikk gjennomgå på grunn av rasefordommer mot asiatiske innvandrere. Opa måtte arbeide lange og harde dager for å forsørge familien og skaffe dem et hjem. Til tross for disse vanskelighetene holdt de ut, og de bevarte sin åndelighet.

Nå, mer enn 48 år senere, bor Opa i Melbourne, hvor han fremdeles tar del i hus-til-hus-arbeidet. Han har sett Victory og hennes barn ta imot sannheten, innvie sitt liv til Jehova og i tur og orden begynne i heltidstjenesten som pionerer.

Des Zanker, som ble min far, og Victory ble døpt i begynnelsen av 1950-årene, og Des ble medlem av Betel-familien i Australia i 1958. Etter at han giftet seg med Victory, som tjente som spesialpioner, var de pionerer en stund, og deretter ble de innbudt til å reise i kretstjenesten. Så ble jeg født, og da måtte de slutte for å ta seg av meg. Etter 27 år er pappa imidlertid fremdeles pioner.

Tidlig i 1990 sovnet Oma stille inn i sitt hjem, i det samme huset hvor min mor vokste opp. Jeg vokste også opp i dette huset i Melbourne, og det samme gjorde min yngre bror og søster. Det har virkelig vært til velsignelse for familien vår å dele hus. Til tider har vi bodd trangt, men jeg kan ikke huske at jeg noen gang har bekymret meg over det. Min kone, Gayle, bodde også der de første fire årene vi var gift, og hun stortrivdes. Da vi med tiden måtte flytte til et nytt distrikt, gråt jeg. Dette hjemmet hadde gitt meg så mye kjærlighet og støtte.

Nå har imidlertid Gayle og jeg stor grunn til å glede oss, for vi er i stand til å gjøre det samme som mine foreldre og deres foreldre før dem har gjort. Da vi reiste hjemmefra, fant vi trøst i at årsaken til at vi drog, var at vi ville gjøre Jehovas vilje i heltidstjenesten. Vi anstrenger oss hardt for å følge de gode eksemplene vi har. De fant lignende trøst når de arbeidet i vanskelige distrikter, levde i stor fattigdom og til og med satt i japanske konsentrasjonsleirer i årevis. — 2. Korinter 1: 3, 4.

Opa har alltid funnet lindring i de ordene kong David sa til Jehova under inspirasjon: «Din miskunn [kjærlige godhet, NW] er bedre enn livet.» (Salme 63: 4) Det har alltid vært bestefars inderlige ønske å få glede seg over denne kjærlige godheten i all evighet. Og det er hele familiens ønske å få oppleve den sammen med ham.

[Bilde på side 21

Oma og Opa Harris

[Bilde på side 23]

Craig Zanker (bak) med sin kone og sine foreldre og to yngre søsken